Kraftutbyggingen i Hemnes har ført mange spesialister til kommunen. De tilførte både kunnskap og skapte vennskapsbånd.
En av disse ekspertene som kom til Korgen var Hartmut Schmidt. Han ble ansatt som norsk representant for firmaet Balken, og ble sendt langt hjemmefra, 2.500 kilometer sånn cirka. Hartmut var da i 20-årene, og selv om det var gått to tiår siden krigen var sporene der fortsatt.
Arne Johansen jobbet ved kraftstasjonen, og kom til å jobbe mye sammen med Hartmut.
– Jeg husker at det kom en voldsomt stor kasse med deler som skulle bruke for å bygge automatisk smøring på alle aggregat ved Nedre Røssåga. Hartmut hadde fått beskjed i Tyskland om å være forsiktig med å vise at både ham og kassen var tysk ettersom de viste det hadde vært en fangeleir i Korgen under krigen, de var redd den unge medarbeideren skulle bli utsatt for represalier.
Hartmut bodde på besøksmessa på Markusmoen slik mange andre gjorde, men holdt seg stort sett inne og for seg selv.
«Fadder»
– Han var redd og tilbakeholden i starten, så jeg ba han hjem til oss på besøk ettersom jeg jobbet sammen med ham daglig. Han var også med oss på hytta flere ganger, og ble en del av familien. Vi fortalte også hva som skjedde under krigen i Korgen, forklarer Arne.
Hartmut var imidlertid fortsatt usikker på om han kunne delta i det sosiale livet i bygda.
– Han spurte meg om hva jeg mente. Det var nemlig en dansefest på samfunnshuset, men han viste ikke om han kunne dra. Det endte med at han dro, og han ble veldig godt mottatt. Han trivdes veldig godt i Korgen, og han dukket opp her mange ganger senere når han hadde oppdrag i Norge eller Sverige. En gang han jobbet i Piteå leide han bil for å komme på besøk.
Besøkene har også gått motsatt vei.
Livslangt vennskap
– Jeg jobbet en periode i Saudi-Arabia. Da passet jeg på å få noen dager i Tyskland, og senere var hele familien på biltur der vi besøkte hans familie i Heidelberg.
I fjor tok Hartmut kontakt og fortalte at han skulle ta med sønnen på en rundtur i Norge, og at de skulle stikke innom for å hilse. Arne hadde sent ham en film om kraftutbyggingen, og hadde sett denne sammen med sønnen. Han hadde fått kunnskap om at kraftstasjonen hadde gjennomgått en stor utbygging og var selvsagt nysgjerrig på hvordan det så ut inne i fjellet han jobbet i selv for 50 år siden.
Arne og sønnen Bjørn begynte å undersøke om det kunne være mulig å få en liten omvisning, og hos Statkraft var Geir Svendsen på tilbudssiden og stilte opp med både en gjennomgang av utbyggingsprosjektet med bilder og informasjon på engelsk for de langveisfarende gjestene. Med inn i fjellet var også Arnes barn, Solveig og Bjørn. De husker godt Hartmut fra turer på hytta på 60-tallet og senere møter.
Harmut forteller selv at han ble svært godt tatt imot av Arne da han monterte automatisk smøring på tre turbiner i 1967. Han følger godt med i Geirs foredrag om rehabiliteringen, og får vite om både den nye tilløpstunnelen fra Fallforsen og det nye aggregatet som nå er i drift inne i fjellet.
– På det meste var det 75 personer som jobbet med ulike ting samtidig inne i anlegget. Det oppsto mange problemer underveis der støv og rystelser skapte store utfordringer, forklarer Svendsen.
Spennende omvisning
Etter hvert er det nok med historie, nå skal de endelig inn i fjellet og se om det er spor etter jobben som ble gjort. Rutinene som både Arne og Hartmut var vant med er strammet betydelig inn. Nå må det være sikkerhetsutstyr, alle må registreres inn og innskrives i gjestebok før det er klart for kjøreturen.
Vel nede i kraftstasjonen går turen først til den gamle delen. Fra maskinsalen går turen ned tre etasjer, ned i det indre av produksjonen. Støyen fra turbinene gjør det vanskelig å kommunisere men Arne og Hartmut peker og gestikulerer. Kjapt finner Hartmut den første smørestasjonen. Etter 50 år er den fortsatt på plass. Hver eneste turbin har masse punkter som må tilføres smurning jevnlig. Før disse smørestasjonene ble montert måtte alt gjøres manuelt, det var en revolusjon å få dette automatisert.
– Dette er bare steinalder i dag, sier Hartmut og rister på hodet. Han er rimelig beskjeden over egen innsats og hva dette utstyret betydde. Han reiste over hele verden for å utføre slike jobber.
– Jeg har besøkt 45 land, og vært mange ganger i Norge. Jeg var her i 2011, og trodde kanskje det var siste gangen, sier han med et smil og holder døra på gløtt for flere besøk.
Etter å ha fått god tid i det gamle kraftverket, og før Geir Svendsen loser følget over i den nye delen tar de en tur innom det som ble kalt husaggregatet, der ble det blant annet produsert strøm til boligfeltet i Vesterli. Disse aggregatene er for lengst pensjonert, men lokalet fungerer nå som et museum der både prosessen er forklart, og mange gamle gjenstander og bilder viser hvordan ting var for 50-70 år siden.
Gammel og nytt
Sønnen til Hartmut fotograferer ivrig, han får et innblikk i farens arbeidsliv, og er nesten like ivrig på å ta til seg kunnskapen Svendsen villig deler om det nye anlegget. De vandrer inn i den nye maskinsalen, her står det bare en turbin i et svært romslig lokale. Med nye vannveier gjennom fjellet og en ny turbin greier Statkraft å produsere mer kraft med de samme vannmasser som før. Den største gevinsten er allikevel større fleksibilitet slik at de kan produsere mer kraft i timen enn tidligere. Dermed kan de produsere mer når prisene er gode, og stenge mer ned når prisene er lave.
Også her bærer det nedover trappene, og ender faktisk opp under havnivå på det laveste. Det er enorme dimensjoner, og for de gamle kraftverkarbeiderne en helt annen verden. Det er rent, pent og lyst over alt, og det aller meste er fjernstyrt og kontrollert ned til minste detalj. I «gamle dager» hadde mange arbeidsdagen sin inne i fjellet, nå styrer datamaskiner det aller meste.
På vei ut igjen passerer vi det gamle kontrollrommet som ligger i enden av den gamle maskinsalen. Dette området er nå fredet av riksantikvaren, det hele skal bevares visuelt slik det ser ut på utsiden selv om innmaten fjernes eller endres på et par turbiner.
På tross av at det er store dimensjoner over det nye anlegget er det gamle langt mer imponerende. Tatt i betraktning de hjelpemidler de har i dag med datastyrte roboter som maler seg gjennom fjellet måtte «gammelkarene» gjøre det meste mer eller mindre manuelt.
Besøket er over, gruppen med to generasjoner rusler rolig mot utgangsdøra og bilskyss ut i dagslys. Arne og Hartmut kikker seg tilbake i den gamle maskinsalen, mange gamle og gode minner har blitt vekket fra dvale.
