Iselin Renate Målvatn (32) er aktuell som nyvalgt nestleder i Mental Helse Hemnes, et lag som med sine over 180 medlemmer er Norges største lokallag i organisasjonen. Hun har solid bakgrunn fra egne tøffe erfaringer.
Iselin Målvatn brenner for ungdommers psykiske helse og er nyvalgt nestleder og i tillegg lokallagets ungdomskontakt, et styreverv som er nytt av året. Egne tøffe opplevelser i livet håper hun nå kan være til nytte for andre. Den engasjerte unge damen bor mellom Røsså og Mula i Korgen.
Der har hun sammen med ektemannen, Anders Martin Oldernes (31), skapt seg en liten oase av et hjem inni skogen. Sammen med småjentene, Astri på to og et halvt år og Ellen på sju måneder, lever de sitt liv som småbarnsforeldre i nærhet til naturen, akkurat slik som de helst vil ha det. Iselin er svoren isfisker, har alltid vært det, og det passer henne derfor godt at hjemmet bare er noen få meter fra fjordkanten.
Hjemmeværende
Iselin er nå hjemmeværende mamma, og denne dagen er det litt ekstra utfordrende å ta imot for intervju, med minstejenta som har spysjuke og gråter. Da er mammafanget godt å ha. Innimellom gråt og oppkast, og oppmerksomhet som også skal gis til storesøster, deler Iselin fokus til en frilanser som vil ha hennes historie. Multitasking heter det visst og mestres også av Iselin, som hos så mange andre småbarnsmammaer.
– Jeg er utdannet omsorgsarbeider, jobbet sju år i omsorgstjenesten i Vefsn, og bodde der. Jeg ble utbrent som omsorgsarbeider, men jeg er og har alltid vært glad i gamle mennesker. Jeg gikk over til mer mannsdominerte yrker hvor jeg trivdes bedre. Jeg fikk sesongjobb som arbeider med Veidekke. Så var jeg sesongarbeider på Nortura, og siste jobb før barna «tok overhånd» var jeg kranfører og tappet aluminium på Alcoa.
Dette med jobb har vært et sårt tema for henne i noen år nå. Hun forteller åpent om problemer med både kropp og det psykiske, og ikke minst skam rundt dette.
– Nå er jeg arbeidsledig, og jeg har følt meg som en snylter som ikke bidrar til samfunnet, en «kvise på samfunnets rumpe» kaller noen det. Dette er jo egentlig fortvilende, for jeg vil jo ikke ha det slik, og jeg vet jo at jeg er veldig flink til å jobbe. Og jeg gjør gjerne alt for mye, da jeg er helt «på». Men to ganger har dette resultert i at jeg har fått virus på balansenerven, såkalt krystallsyke. Det virker nærmest som om at kroppen min sier stopp når det blir for mye etter veldig tøffe perioder mentalt.
– Jeg prøvde meg i jobb på NCP på Hemnes bare to måneder etter at jeg mistet min lillebror, Roger, i et tragisk dødsfall i 2012, og da ble jeg veldig dårlig, så jeg klarte ikke prøvetida engang. Jeg fikk sparken, rett og slett. Det har vært skamfullt for meg ikke å greie å være i jobb, på toppen av alt, forteller Iselin litt oppgitt. Hun er ei sterk og åpen, ung dame og vil gjerne dele sine tøffe erfaringer rundt liv og død som har gitt så tunge stunder, men som hun i dag føler seg styrket til å kunne dele med avisas lesere.
Prøverør og hormoner
Iselin har en hormonsykdom som kalles PCOS (PolyCystiskOvarieSyndrom). Det medfører mange cyster på eggstokkene og ufrivillig barnløshet. Hun forteller at det å bli mamma har vært et kjempeprosjekt i hennes liv. Hun har knapt turt å tro på at hun skulle få til å bli mamma til slutt. Det har tatt henne mange år å greie å få de to nydelige småjentene som nå er familiens midtpunkt.
– Jeg har hatt utallige spontanaborter pga. denne sykdommen. Bare i mitt til nå seksårige forhold med Anders Martin har jeg hatt fem spontanaborter, og med mine to fullgåtte svangerskap, så er det syv svangerskap. Jeg fikk jobb på Vasco på Mo i februar 2014 med rørproduksjon til Statoil, og jeg stortrivdes med jobben.
Også i denne jobben fikk hun problemer med å stå i da hun etter mange spontanaborter skulle gjennom prøverørsbehandling. Hun begynte å tilføre kroppen store mengder med hormoner gjennom sprøyter og tabletter.
– I november 2014 startet det jeg rett og slett vil kalle et hormonelt helvete, og jeg måtte sykemeldes. Jeg ble etterhvert gravid, og var så utslitt av hormonbehandlingene at jeg fungerte ikke i det hele tatt. Venninnene mine forstod at alle abortene over mange år var sårt for meg, mens de selv fikk barn i tur og orden. Livet mitt bestod av arbeid og spontanaborter, og jeg greidde ikke å nyte tilværelsen. Stakkars gubben min, Anders Martin, som har holdt ut med meg i disse årene, sier en oppriktig Iselin, som er helt klar på at nå blir det ikke flere svangerskap.
Hun lover gubben at hun skal være enklere å leve med resten av livet, med et smil. Hun ler gjerne av seg selv når hun forteller om den fæle «hormonbomba» hun har vært i mange år, selv om temaet er alvorlig nok.
Barsel
– Før hvert svangerskap måtte jeg få klipt av eggleder, fordi jeg hadde PCOS. Da var jeg «klargjort» for svangerskap. Så startet selve hormonbehandlingene. Oppfølging av prøverørsbehandlingene var i Trondheim, så når jeg og Anders Martin skulle «ut på tur», så var det stort sett i sammenheng med sykehusturer for prøverørsbehandling i Trondheim, over flere år.
Da førstejenta deres, Astri, kom til verden på sykehuset på Mo, ble det født 15 barn på føden samme dag.
– Vi ble derfor plassert innerst i en gang i en annen etasje enn fødeavdelingen, og jeg fikk lite oppfølging og hjelp, naturlig nok. På grunn av prøverørsbehandlingen var jeg ekstra hormonell, og barselperioden var steintøff. Astri hadde «aukardager» på sykehuset og lå på brystet hvert femtende minutt.
Den store mammagleden hun trodde skulle åpenbare seg like etter fødsel kom ikke, og hun fikk det hun kaller tull med tankene.
– Jeg var hormonelt utslitt, gråt mye og var svært sårbar for kommentarer fra andre. Det kom rett og slett svære bølger av følelser som hadde hopet seg oppe over mange år med skuffelser og sorg. Jeg tror at de intense hormonbehandlingene sendte meg rett inn i en fødselsdepresjon. Fødselsdepresjonen kom oppå tidligere traumer. Jeg savnet da et støtteapparat rundt det å miste mange barn i spontanaborter og det å gå gjennom prøverørsbehandling. Vi var kjempeheldige som lyktes i å bli gravid, men likevel var det utrolig tøft. Rett og slett en hestekur for kroppen, forteller hun.
Iselin bysser og laller og synger og trøster. Livet som småbarnsmamma er travelt, men ekstra travelt er det med syke barn.
Kurs for nybakte foreldre
– Heldigvis ble det startet opp et kursopplegg (Cirkle of Security) for nybakte foreldre på helsestasjonen, og vi fikk være med i ei «prøvegruppe» der. Det var utrolig bra, og hjalp oss til å bli trygge foreldre. Jeg vil anbefale det som et obligatorisk kurs for alle mammaer og pappaer og besteforeldre. Alle som omgås barn burde ta et slikt kurs. Jeg vet at mine unger har det godt og trygt. Kurset lærte oss ulike positive metoder å møte barna på.
– Astri var en veldig fornøyd baby. Hun sov, spiste og sov. Vi fikk Ellen i oktober i fjor, etter ny operasjon først og en runde med prøverørsbehandling og svangerskap og alt det som fulgte med dette enda en gang. Ellen er nå snart sju mnd. Hun fikk kolikk, og har generelt vært et mye mer urolig barn. De har helt tydelig to ulike personligheter.
Bryllup i all stillhet
– Under den første fødselen ble det også komplikasjoner med blødninger, noe som skremte meg, og i det andre svangerskapet følte jeg på at det var viktig for meg å sikre Anders Martin og ungene rent juridisk hvis noe skulle skje meg. Så for trygghetens skyld, i gode og vonde dager, så bestemte vi oss for å gifte oss da jeg gikk med Ellen inni stormagen. Bare forloverne var til stede. Vi har likevel planer om å fornye ekteskapsløftene senere en gang i kirka når vi har fått spart opp litt penger. Holtermann kommer hit og gifter oss, det har han lovet oss. Han må bare bli pensjonist først, forteller Iselin med et stort smil.
Hun er klar på at nå har hun fokus på glede i livet og det å se fram til å gjøre hyggelige ting:
– Sist helg var Anders Martin og jeg i Bodø på kjærestetur, mens ungene hadde barnepass. Det var første gang på mange år var vi sammen på tur. Endelig en tur som ikke handlet om hormoner og egg. Denne turen var virkelig bare for gøy! Jeg føler at nå endelig er vi i mål med å ha fått vår etterlengtede familie, så nå skal vi se framover og bare leve i lag!
Sterke mødre og bestemødre
Iselin er opptatt av kulturarven vi overtar fra våre generasjoner før oss, og forteller om sterke damer som har vært med på å prege henne.
– Mamma har vært den som aldri gav meg opp, ei som har lært meg mye om livet. Jeg føler at jeg har fått med meg mye visdom også fra Anders Martin sine bestemødre, Janne og Hansine. De har begge to vært viktige for meg, ja rett og slett en bauta i livet både for Anders Martin og meg.
– Mine egne bestemødre, Ingeborg og Valborg, har også vært sterke, flotte kvinnemennesker som jeg har sett opp til. De har vært trygge og til stede, og har gitt meg en kulturarv spesielt når det gjelder mattradisjoner. Dette er noe jeg tar med meg og vil forsøke å bringe videre til mine barn. En tradisjon som jeg kommer på er hvordan vi laget julekalender til Astrid på to år. Min pappa, Leif, henta ei gran til henne, og hver dag i adventa fikk ho ei kule eller annen pynt å henge opp på sitt eget tre. Det var ho veldig stolt av! Det er en tradisjon jeg har fra mamma og pappa som gjorde det for meg da jeg var barn, og det kjentes så riktig ut å bringe det videre til mitt barn. Jeg har en spesiell nærhet til naturen som jeg vil bringe videre til mine barn.
Kirke, natur og tro
I småbarnsfamilien ved Mula er det mye lyd fra to små som er veldig tilstede. Etterhvert kommer pappaen Anders Martin hjem fra jobb, og tar seg av de små. Intervjuet fortsetter med litt mindre småbarnslyd. Som frilanser med etterhvert litt avstand fra daglig barnegråt, så er det litt godt i få fokusere på bare en stemme om gangen. Iselin tvert imot håndterer alt samtidig, men det er jo likevel godt når ektemannen overtar litt. Iselin forteller om planlegging av barnedåp for Ellen.
– Vi har fått hentet vannet vi skal bruke til døpefonten på Okstindtjønna. Det er min måte å inkludere min avdøde lillebror, Roger, i dåpen. For meg er dåp en viktig tradisjon. Både kirka og naturen er litt hellig for meg. Vi velger å inkludere Okstindtjønna med de mange minnene som jeg har med Roger og familien i Ellen sin dåp. Slik gjør vi seremonien til vår egen. Kirka betyr mye for meg, også sammen med følelsen av at naturen er mitt hellige sted. Jeg er nok en del religiøs, men på min måte. Jeg har skrevet dikt til Roger, og det kom til meg når jeg var ute i skogen. Når jeg føler at tunge tanker trenger seg på, så tar jeg gjerne en tur ut, og jeg ser så mange ting i naturen som minner meg om Roger, og slik føler jeg at han er med meg.
Dikt til lillebror
– Dette kom til meg i okt 2016, forteller Iselin, og leser høyt:
«Når savnet kommer sigende på,
søker jeg naturen du elsket at gå.
I naturen du fant din ro,
slik som jeg prøver å finne min tro.
4 år er snart gådd,
siden hjertet ditt sa stopp.
Lillebror, jeg er så glad i deg,
i naturen jeg søker deg.»
Storesøster Iselin deler diktet og er umiddelbart tilbake i tid da hun mistet sin kjære bror, da han var bare 17 år gammel. Hun deler gjerne sin historie om tapet, og hun presiserer at dette er hennes historie. Det er så mange andre nære rundt Roger, familien og venner, som har sin opplevelse og sin sorg.
Sorgen
– Vi går tilbake til desember 2012. Jeg var arbeidsledig, og hadde da vært sammen med Anders Martin i 5-6 måneder bare. Jeg bodde i Korgen. Ei uke før dødsfallet spurte Roger meg om at jeg kunne kjøre han til «Olæ», snuplassen ved Bjurdalen, brua i Bjerkadalen hvor vi parkerer bilene og kjører videre til Målvatnet med scooter på vinteren. Jeg kjørte han oppover og så gav jeg Roger mine votter for han skulle kjøre videre med scooter. Vi tok avskjed, og han snudde og kom tilbake og ga meg en stor bamseklem, og takket meg så mye for at jeg hadde kjørt han. Han var så glad.
– Helga etter var Anders Martin og jeg hos pappa ved Målvatnet. Pussig nok så følte jeg at det var litt rar stemning på søndagsmorgenen. Det var liksom litt stille. Jeg laget frokost til oss. Så oppdaget vi plutselig at det kom to menn på en scooter kjørende mot huset.
Det var presten Harald Holtermann som kom til oss sammen med en skysskar.
– Pappa tok imot han, gav han kaffe, og sa: «Ke det e for slags jævelskap du kjem med?» Det var rett og slett bare grusomt. Vi forstod at presten kom med et dødsbudskap. Vi visste bare ikke hvem av våre. Holtermann fortalte at det var Roger. Han hadde omkommet i ei bilulykke, han hadde druknet i Leirelva i en bil som hadde kjørt ut i elva. Vi fikk senere vite at det hadde vært fest i Leirskardalen. Han ville hjem, og de var to stykker som tok en bil selv om de begge var beruset. Føreren overlevde, mens Roger, som var passasjer, druknet.
– Dødsbudskapet vi fikk på Målvatnet var et sjokk for oss alle. Jeg holdt på å besvime, men Anders Martin tok imot meg så jeg ikke falt i gulvet. Pappa og Roger hadde alltid hatt et så inderlig nært forhold, og det var grusomt å vite hvor vondt han hadde det. Jeg inntok der og da en praktisk modus. Jeg stengte gråten ute.
Dagen etter valgte hun ut klær som han skulle ha på seg i begravelsen.
– Jeg fant noen nye ullsokker som han nettopp hadde kjøpt seg. La de innom scooterdressen min da vi forlot Målvatnet. De sokkene skulle gi han en slags siste varme var tankene mine. Jeg hjalp de andre med å organisere ting til begravelsen for å holde meg på bena. I ei etterhvert stappfull kirke stod storebror Sigbjørn, pappa og jeg ved inngangsdøra og tok imot folk, gav klemmer. Vi fant ut at slik ble det enklere for oss å se folk i øynene og gi klemmer, gjøre det enklere å ta imot folk i vår sorg, ufarliggjøre det og de kunne vise oss deres sorg.
Tiden etter dødsfallet
– Kriseteamet var der like etter dødsfallet, samlet vennene til ei minnestund, men personlig opplevde jeg ikke at de tilbød familien hjelp. Jeg har i hvert fall ikke noe minne av det. Kanskje fikk noen andre i familien tilbud om hjelp? Jeg vet ikke. I ettertid tenker jeg at jeg også tidlig savnet at politiet kunne ha informert oss nærmere uoppfordret, om det som hadde skjedd, fortalt mye mer konkret etterhvert, hvem som var på festen, hvem som gjorde hva den kvelden og natta. Det var viktig informasjon for oss.
Iselin blir enda mer engasjert, dette er et tema som er viktig for henne.
– Når jeg først snakker om politiet, så vil jeg bare si at fyllekjøring er jeg blitt enda mer motstander av! Der har jeg nulltoleranse. Vi har en ukultur i kommunen med fyllekjøring som vi må komme til livs! Min mestringsstrategi der og da var å slå av min sorg i begynnelsen for det var så mye praktisk som skulle gjøres. Vi var mange som gjorde det sammen. Og det opplevdes på en måte litt godt i sorgen.
Tung tid etterpå
– Men så oppstod vakuumet. Det å dra på butikken etterpå var kjempetøft. Kjenninger gikk omveier rundt butikkhyllene for de syntes det var vanskelig å snakke med meg. De visste vel ikke hva de skulle si? Før begravelsen var det masse godord og kjærlighet på meldinger, mens etter begravelsen så ble det stille. Og der ønsker jeg at det kommunale kriseteamet skulle vært og tilbudt sin tjeneste.
Hun forteller at det i ettertid ikke hva vært en eneste henvendelse fra kommunen med tilbud om hjelp.
– Ett år etter dødsfallet bad jeg selv om samtaler med den kommunale psykiatritjenesten. Jeg fikk noen samtaler, opplevde det som hyggelig, men jeg kom meg ikke videre ut av sorgen. Så jeg avsluttet disse samtalene. Nå går jeg til psykolog på Mo, og det hjelper meg.
– Jeg må komme meg videre. Og her må jeg bare si at jeg har ei fantastisk svigermor i ho Elise. Ho fikk meg til Frigg Valla og hennes traumebehandling i gruppe (IOPT). Det har også hjulpet meg enormt, og den er så enkel. Og den virker! Jeg skjemmes ikke lenger over å ha trøblete tanker, og for min del handler det ikke bare om sorgen over Roger. Nei, pga. alle abortene gav det meg traumer. Jeg hadde frykt for å finne blod i trusa. Jeg hadde frykt for å gå på do og tørke meg og finne blod på papiret. Alle disse årene med aborter var regelrett traumatisk. Og det har jeg endelig fått hjelp for nå.
Vanskelige ungdomsår
– Som skilsmissebarn har det heller ikke alltid vært enkelt. Det ble vanskelig på skolen. Jeg følte meg ikke hjemme noen steder, og redningen for meg ble at jeg fikk utplassering en dag i uka. Jeg fikk plass i stallen hos Kirstin på Bjerkmoen. Jeg stelte hester, puslet i stallen, ridde. Bente og Kirstin Bygdås har vært to viktige personer for meg i ungdomsåra. Jeg ønsker å være en slik viktig voksenperson for andres ungdommer som har det vanskelig. Jeg er så takknemlig for at Kirstin fortsatt den dag i dag er der for meg. Og gjennom alle mine traumer så har Anders Martin vært og er min aller største bauta, sier Iselin takknemlig og ser bort på sin kjære.
Ungdomskontakt i Mental Helse
Iselin er nyvalgt nestleder i styret for Mental Helse Hemnes. Lokallaget i Hemnes er Norges største, og hun går til oppgaven med stort engasjement. Hun har varslet styret at det er spesielt arbeid opp imot ungdommer og deres psykiske helse som hun ønsker å satse på, og har allerede startet på oppgaven med stor iver.
– Kanskje kan mine erfaringer komme andre ungdommer til nytte? Nå er jeg i alle fall i gang med å planlegge et stort arrangement for ungdommer som vi skal legge til Verdensdagen for psykisk helse til høsten. Verdensdagen er en internasjonal dag, som vi velger å markere i Hemnes med arrangement faktisk over en hel måned. Jeg har booket Magnus Jakobsen Krogh til å komme til oss og snakke om det være ung og ha ADHD, og han fokuserer på psykisk helse. Det gleder jeg meg til! Jeg har vært på møter med ungdomsrådet allerede, og jeg har snakket med folk øverst i kommuneadministrasjonen om viktigheten av å bruke penger til forebyggende tiltak for ungdom. Jeg er også opptatt av at våre ungdommer skal ønske å komme tilbake hit når de er ferdig utdannet og klar til etablering, rett og slett fordi at her er det bra å være!
Erfaring til nytte
– Nå når jeg har fått litt avstand til alt som har skjedd meg, så tenker jeg at kriseteamet burde hatt tilbud om sorggrupper til folk i kriser. Både å være der når krisen nettopp har skjedd, men også fange opp folk når vakuumet oppstår. Vi bør anerkjenne sorgen, og forsøke å fjerne skam og tabu. Det er viktig!
Dette intervjuet ble kanskje dystert, sier Iselin til slutt, tenker seg litt om og smiler:
– Jeg må da bare fortelle at jeg i dag virkelig kjenner på at jeg har mange lyspunkt i livet mitt. Jeg var hemmelig forelsket i Anders Martin fra jeg var 16 år gammel, og vi ble kjærester først da jeg var 26. Jeg er gift med mannen i mitt liv! Og i dag har vi to fantastiske jenter sammen. Jeg har gode venner som gir meg mye glede, forklarer hun, og fortsetter:
– Jeg har lært å tilgi. Da først blir man glad! Jeg elsker å være ute i naturen. Det gir meg ro, og isfiske er det beste jeg vet. Når jeg fisker på isen på ei tjønn da er jeg salig. Jeg kan fiske i evigheter, og jeg forsøker å legge til rette for aktiviteter med fiske på isen også sammen med andre. Det er viktig å ta vare på folk og være i lag. Jeg har så mange ting nå å være glad for, og jeg har bestemt meg for at det gode i livet skal få ta større og større plass. Det er nå over fem år siden Roger døde. Jeg vil alltid savne og bære sorgen med meg, men livet mitt skal nå gå videre med glede. Det har jeg bestemt meg for!
