1.-7. klasse ved Korgen sentralskole fylte opp samfunnshuset da Ravi stakk innom for en konsert. Det ble allsang, moro og litt ettertanke.
Den kulturelle skolesekken hjelper til med å spre profesjonell kunst og kultur ut over hele landet. I praksis er det Nordland fylkeskommune som finner passende kulturopplevelser som blir leid inn for å besøke de ulike skolene rundt omkring i Nordland.
Ravi, eller Ivar Christian Johansen som er hans navn i folkeregisteret. Ivar baklengs blir, ja nettopp, Ravi. Han står bak mange landeplager, og var sogar programleder for nettopp Landeplage på NRK for noen år siden. Hans pratesangesyngeteknologi traff landet de første årene av 2000-tallet, altså før dagens elever var musikklyttende. Det spilte ingen rolle, Ravi traff blink stort sett fra første varsomme «følesegfram»-ytringer.
Han startet med å fortelle om da han gikk på skolen og var skikkelig «jentegæren», så voldsomt at han løp etter dem og kysset dem. Skikkelig æsj! altså, men de unge i salen lo godt, det var jo morsomt, eller?
Ravi lokket dem litt utpå, men konkluderte kjapt at dette var ikke greit, for mange av jentene begynte å gråte, og da var det mobbing.
– Det var absolutt ikke kult når kontaktlæreren innkalte meg og foreldrene til møte, da ble det bråslutt på kyssing selv om jeg fortsatt var jentegæren, fortalte han, og spurte salen hvordan de mente man burde vise at man likte noen.
Han skulle introdusere låten «Dødsøt», fordi hans løsning ble å skrive sang istedenfor å kysse. Mange hender føk i været med ulike løsninger, men den aller beste løsningen var så logisk og enkel at Ravi trolig tok den med seg videre. Det var May Margrete som foreslo å gi den man likte en liten hjertesjokolade, joda, det enkle er ofte det beste.
Enmannsbandet Ravi i superenkel innpakning hadde nærkontakt med publikum hele veien. Han serverte noen av landeplagene sine, men slett ikke påtvunget og plagsomt. Det unge publikummet fikk lov til å delta på uhøytidelig vis både gjennom å synge og levere «Yeah!» til lydtrollemaskinen som tok vare på yeahet og spilte det i sekvenser på nytt. Kanskje Borgars nordnorske yeah blir material på neste Ravisang?
Som alle store konserter bygges det hele opp for å ta helt av mot slutten. Jammen ble det ikke en egen Korgensang, og med store plakater med utvalgte ord deltok hele salen i sangen. Deretter gikk det mot slutten, men Ravi hadde fått så mange nye venner at han delte villig på en stor hemmelighet i showbiz:
– Når et band har spilt og det nærmer seg slutten pleier de å si at dette har vært verdens beste publikum og det har vært så koselig. Vi skulle gjerne spilte hele dagen, men vi har ikke flere sanger, pleier de å si. Så bukker og neier de og går ut, konserten er ferdig, fortalte han det lydhøre publikummet.
Deretter kom han til hemmeligheten: Dette er ikke sant!
– De pleier å ha enda en sang de kan, kanskje den aller beste. Publikum må rope «MERE-MERE-MERE» en stund, da kommer de tilbake! avslørte Ravi, før han fortalte at han dessverre ikke hadde flere sanger, bukket og gikk ut.
Elevene ved Korgen sentralskole er ikke tunglært, overhodet ikke.
«MERE-MERE-MERE-MERE» lød taktfast nokså umiddelbart. Hadde ikke Ravi tatt til fornuften og kommet tilbake kunne det blitt skikkelig vanskelig, forventningene var nemlig skrudd absolutt helt til topps. I alle fall hos journalisten og lærerne. Endelig kom den der irriterende dansen oppå bordet. Bordet var fraværende men hva i all verden gjorde vel det?
Det hele endte med møljehopping til glede for så vel liten som stor. Dermed var det hele over, og til norsklærernes store glede uten at Ravi fikk lært ungene å skrive ravisk.
Ungene flokker seg rundt Ravi som allerede har byttet jobb til roadie. Enmannsbandjobb betyr mange utfordringer, han må pakke ned og bære utstyret ut i kassebilen som er parkert utenfor. Han svarer likevel villig på spørsmål, bare han får pakke samtidig.
– Jeg skal til Bleikvasslia og må skynde meg, forklarer han, og legger til at disse konsertene er skreddersydd for barneskolene.
Det nytter ikke å være bortskjemt artist med nykker, i alle fall ser det ikke slik ut.
– Jeg har dette oppdraget fra Nordland fylkeskommune, og er innom flere skoler hver dag om det er mulig. Fredag var jeg på Hemnesberget, og etter Bleikvasslia skal jeg til Mosjøen, sier han mens ha dytter ledninger og duppedingser i de riktige kassene, forhåpentligvis.
Han forteller at han var på Helgelandskysten i fjor høst, og skal tilbake senere for flere oppdrag. Når journalisten ymter om at han får betaling for å reise rundt der andre må bruke ferien gjør han ikke forsøk på å bortforklare.
– Det gjelder å velge et yrke der du får gjøre det som er moro, sier han med et stort glis. – Å få gjøre det man liker best i dette strålende været og får oppleve landsdelen, det er flott det, sier han i det han haster videre.
Det ble helt sikkert fest i Bleikvasslia også, og kanskje en dans på bordet?
