I strålende ettermiddagssol påtreffes vår venn pensjonert samfunnskatt Egil på den romslige, vestvendte verandaen hos vertsfolket. Han myser med blide øyne, værhårene lett hevet, halen i pen ring rundt bakkroppen.
– Vel overstått Påske! Et helsebringende opphold, kan vi formode?
– Takk i lige måde, og ja: Formen er upåklagelig. Sjøluft og fersk fisk, godt kveldsstell i sofakroken. Kystpåske er ikke å forakte. Man kan ha det virkelig fortreffelig, også der ute.
– Kan det tolkes dithen at tilstandene forøvrig i det vesentlige er bedre her i sentrum?
– Å ja, så avgjort. Man er jo nærmere det meste her, av såvel bekvemmeligheter som hendelser. Her tar jeg til inntekt også stadig tilbakevendende uttalelser fra mediafolk, som utbasunerer – liksom noe overrasket – at det også er forbausende mye som finnes: Der ute! Men i det ligger jo naturligvis latent at sentraliseringen har gitt oss som beboer slike opplagte knutepunkter nærsagt alle fordeler. Som i et sykkelhjul: Det er i navet de bærende krefter samles.
–Her anes dyptpløyende analyser av vår samfunnsutvikling?
– Vel… man kan ikke komme fra det faktum at en overveldende del av såvel arbeidende som social kapital befinner seg centralt, etter en uunngåelig forutgående process, der mengder av teknisk, akademisk og administrerende competanse er accumulert i de mange contorer beliggende i vår egen gjennomregulerte bygningsklynge. Som i en litt videre cirkel er omgitt av en rekke velfungerende tjenesteytende næringer, hvor nå kundebehandligen må sies å ha nådd de nivåer vi consumenter så avgjort har fortjent.
– Så sykkelhjulet har blitt til et… skal vi si… lykkehjul?
– Hah! Godt asossiert, til en person i din stilling å være! Likevel, det er litt besynderlig å måtte constatere at det foregår ikke ubetydelig av hjernespinn, også der ute.Man kunne være fristet til å fundere på om det kan ha forekommet heldige genmutasjoner fra tid til annen, der ute.
–Og hva kan det være du sikter til nå, da?
– Jo, nå skal du høre, i all fortrolighet: Fra noen av mine venner fjøskattene i et lite dalstrøk her like sør for Korgsiøen og Oldernesene forlyder det informationer om at en ny, større flerdagers tilstelning skal være på trappene, nemlig hva som i en arbeidstittel er kalt: « Klemetfestivalen». Arena er sagt å skulle være benevnt som Krogmoen, hvor publicum i tillegg til å nyte hva kan serveres fra en kro, også skal kunne oppleve såvel «Hillclimb» som «Chinese Downhill», begge etter ideer annetstedsfra i vår vidstrakte kommune. Med den forskjell at her er snøscooter eneste fremkostmiddel, hvor salig Klemet og hans venn Rabot – etter en forrykende oppstigning over Kniksen og Bjynnskolten – returnerer med en sledelast chinesere som har nordlys-feriert ved den storslagne hytten ved breen. På tunet dør så Klemet, til nyskapte musikalske kulisser snekret av det berømte Brygfielddalsorchesteret! Hva gir du meg! Briljant!
Fjøskattenes videre beretninger hentyder at alt dette muligens kan komme som følge av en rapport fra en viss kommunalt innleid consulent Bentzeen, i den hensikt å avlaste beboerne i det langt større nabodalføret i nord fra den kolossale trafikk som der tidvis sliter både vegbane og nervebaner. I så tilfelle må jeg innrømme. Genialt! Jamenn skjer det mye, der ute.
––-
Vi står fullstendig målløse tilbake, og kan bare se på hvordan Egil, ettersom ettermiddagssolen går lavt inn, lar øynene gli igjen og siger med i liggende stilling. Med et lite, men umiskjennelig avskjedsvipp med haletippen.
I bilen på hjemturen må også vi bekjenne: Der er mye som foregår, der ute. Hvis da ikke de nevnte fjøskattene har bedrevet alternative sannheter.
