Røssåga og Leirelva er begge lakseførende. Det gir både gleder og plikter, nå samles trolig alle grunneiere i ett felles lag som skal sikre felles organisering og forvaltning i elvene.
Tidligere i vinter ble det avholdt et folkemøte der både grunneiere og ikke minst fiskere møtte opp for å få kunnskap om hva som er nytt. Røssåga har vært åpen for laksefiske igjen de siste årene etter at vassdraget ble rotenonbehandlet i 2003 og 2004. Denne behandlingen var nødvendig for å utrydde parasitten gyrodactylus salaris som ble påvist i 1980.
Laksefiske har fått både egen lov og forskrift. Det er myndighetene som fastsetter om ei elv kan åpnes for fiske og hvilke regler som må følges. Som en del av dette kreves det en felles organisering av de som har rettighetene i ei elv. I Røssåga har et elveeierlag vært aktiv og hatt felles forvaltning med rapportering til myndighetene. Leirelva har derimot ikke hatt noe aktivt lag de senere år, og dermed dukket ønsket om at disse elvene som henger sammen får felles organisering.
Et interimsstyre har jobbet i lang tid der alle parter har fått mulighet til å komme med innspill. Nå er det endelig klart for konstituerende møte, neste torsdag skal det hele formaliseres. Under folkemøtet ble det mye generell informasjon om laksens trusler og ikke minst fiskemetoder. Dermed var det mange som gikk hjem like klok om hva de nye reglene i praksis betyr for grunneiere og fiskere i framtiden.
Vidar Johan Bentsen jobber i Norges Bondelag som prosjektleder i «Prosjekt Utmark». Han har i interimsperioden bistått det lokale styret med å få på plass de nødvendige tingene før konstitueringen. Prosjekt Utmark er et samarbeid mellom Nordland Bondelag, Nordland Skogeierforening og Nordland Bonde- og Småbrukarlag og ble opprettet allerede i 1996. Formålet er blant annet å bistå grunneiere i den lokale vilt- og fiskeforvaltningen slik at den nasjonale målsettingen om lokal, driftsplanbasert forvaltning oppfylles.
Felles overbygging
Han forklarer at det nye elveeierlaget skal være et forvaltningsorgan for hele anadrom strekning i vassdraget, eller elvene. Dette betyr så langt opp i elvene som laksen går.
– Må alle grunneiere være med i denne foreningen?
– Ja, men de kan søke om å få disponere egen fiskerett. Da vil de ha både møte- og stemmerett i foreningen, men disponere salg av kort selv, forklarer Bentsen.
På spørsmål om hvorfor det må være et samarbeid mellom grunneiere sammenligner han dette med elgjakta.
– Dette blir omtrent som med elgforvaltningen. Bak hver elg som kan felles kreves det et visst areal. For at det i det hele tatt skal bli nok areal må grunneiere gå sammen, de samarbeider for å utnytte retten. Det er det samme med ei lakseførende elv med gytebestandsmål større enn 100 kg holaks, også her må det samarbeid til for å få utløst retten til bruk.
Han forklarer at det er opp til foreningens flertall å bestemme kontingent, og hvordan denne skal beregnes. Dette gjelder også i stor grad inntektene.
– Det er opp til medlemmene å bestemme hva et fiskekort skal koste, og det er helt vanlig å differensiere, noen steder kan være billigere enn andre. Foreningen kan også bestemme seg for å bruke noe av inntektene til å legge til rette for fiske med gapahuker, toaletter og lignende infrastruktur. Det er imidlertid ingen krav til slikt, og man kan selvsagt ikke pålegge ulike grunneiere å legge til rette, sier prosjektlederen.
Foreningen vil altså få inntekter fra kortsalg til de som er med i ordningen. Et eventuelt overskudd skal etter loven fordeles etter en bestemt modell. 75 prosent skal fordeles ut fra andel av kilo fangst de siste fem år, det resterende skal fordeles ut fra meter elvestrekning.
– For å benytte denne modellen må det være fangstrapporter fordel pr rettighetshaver, det finnes ikke. Dermed må overskuddet fordeles ut fra elvestrekning. Denne modellen kan så revideres etter 3 år og/eller 10 år.
Samme regler
I Røssåga har det i hovedsak vært to aktører som har hatt et organisert fiske med kortsalg. Korgen Camping har over mange år bygd opp en infrastruktur der det er godt tilrettelagt for fisketurisme der også lokale fiskere benytter muligheten. Røssåga Fiskeforening har forvaltet blant annet Statkrafts gamle utløpskanal, og har vært forbeholdt fiskere bosatt i Hemnes. Øvrige grunneiere har hatt litt ulik praksis, noen har bare lånt ut fiskeretten, eller benyttet den selv.
Felles for alle har uansett vært å følge myndighetenes fiskeregler. Disse er tilpasset de ulike elver, og vurderes individuelt fra år til år. Etableringen av denne foreningen vil ikke endre på dette, de sentrale myndigheters avgjørelser blir overordnet lokale ønsker. For fiskerne kan en slik etablering bety at det blir litt enklere å skaffe seg en fiskeplass.
– Hva om en grunneier ikke ønsker det skal fiskes i hans eller hennes del av elven, er det mulig å nekte?
– Man kan ikke tre ut av laget, men søke om disponering av egen fiskerett. Om man ikke trer ut av den felles forvaltningen er det årsmøtet som avgjør reglene. Jeg er litt usikker på om en enkelt grunneier kan reservere seg mot kortsalg, men trolig er dette mulig gjennom privatrettslige føringer i lagets vedtekter.
Ikke som før
– Hvordan er erfaringen med slik forvaltning andre steder?
– Det er ingen steder der dette har mislykkes så vidt jeg vet. Det skal jo være en hjelp til rettighetshaverne med et klart regelverk som gjør at det blir færre konflikter.
Bentsen er klar på at elvene ikke kan forvaltes slik de ble for 50-60 år siden.
– Laksestammen er under stort press. De senere årene har det blitt store innskjerpelser på fiske i sjø med ulike redskap, det fanges langt mindre laks enn tidligere. På tross av dette er det mindre laks, truslene er mange. Samfunnet har brukt enorme summer med blant annet rotenonbehandling, det hviler et tungt ansvar på lokale rettighetshavere for å foreta en bærekraftig forvaltning, mener han.
– Er det ikke da et paradoks at det skal legges til rette for mer fiske?
– Fiskerne er viktig for forvaltningen, de passer på elva og hverandre. Det er også vanskelig å forvalte på en god måte uten inntekter. Det er de lokale rettighetshavernes oppgave å drive oppsyn i elva for å sikre at reglene følges. Det kan være vanskelig, men vi ser at det fungerer best når dette gjennomføres av lokale folk som går i elva og både forklarer og gir råd. Kunnskap blant fiskerne gir motivasjon til å følge reglene, og dermed sikre laks i elvene også i framtiden, avslutter Bentsen fra Prosjekt Utmark.
