Jill Larsdotter med Rythm&Blues på Helgeland og Hemnes-publikummet var gjensidig og tydelig begeistret for hverandre.
Og det var virkelig et kremlag av Helgelandsmusikere som gikk opp på Jernvaren-scenen sist fredag, frontet av den svensk-Lovundske vokalisten Jill Larsdotter. De presenterte også den muligens mest stilistisk vidtspennende settlista noensinne gjort på en konsert arrangert av Hemnes Jazzforum, mer om dette senere.
Blues, Lennox og Eriksen
Larsdotter jobber til vanlig som frilans vokalpedagog med hele fylket som arbeidsplass, og er så definitivt å regne med som «praktiserende» sanger også, så med Hansen, Falstad, Hoffman, Petersen-Øverleir og Sjøvold som øvrig mannskap er oppskriften for en fin konsertopplevelse i boks.
Og med den «sløye» jazz-blueslåten «Black Coffee» av Sonny Burke ble dette ganske riktig bekreftet helt fra start, hvor også trompetist Gary Hoffman gjorde en strålende figur både som musikalsk side-kommentator til vokalisten og med en solo som det nærmest luktet gammel, røykfylt 50-talls jazzbule av.
Bandets egne versjoner av musikk man ikke regner med å støte på i en setting som denne var uten unntak smakfullt gjort: Annie Lennox’ «Must be talking to an angel» hadde pådratt seg en musikalsk drakt Toto muligens kunne ha kledt seg i, dette understreket av Falstads tangenter med kraftig klang-assistert Fender Rhodes-lyd.
Artig var det også at de hadde tatt med Torun Eriksens «Picking up the pieces», for dermed var det hele tredje gang at denne knapt 4 år gamle låten ble spilt på Jernvaren – Først med låtskriverens eget band på Hemnesjazz 2015 samt i november i fjor hvor Eriksen sang med Ensemble Denada.
Stemme og tilstedeværelse
Larsdotter besitter en ikke helt forskjellig stemmetype fra nevnte Eriksen, begges vokallyd kan veldig forenklet beskrives som «hes, men klar» og klanglig bunntung, men førstnevnte er mer skolert teknisk både på papiret og hva angår det rent klanglige resultatet. Dette er både en fordel og en ulempe, for av og til skulle jeg ha ønsket at hun tok noen flere og større risker, og rett og slett ga litt mer (unnskyld) faen. Men dette hadde nok også med det å komme ordentlig i siget å gjøre, for etter hvert som konserten, og især 2.settet skred frem slapp hun seg mye mer løs, og da var det lille ekstra som her og der var litt savnet på plass.
Scenetilværelsen er det i alle fall aldri noe å si på, man følte nesten at hun sang til hver enkelt publikummer direkte istedet for å bruke energi og tilmålt tid på henvende seg til lokalet med store mengder prat og verbale sidespor. Det var heller ingen tvil om at Larsdotter satte stor pris på det lydhøre og oppmerksommet publikummet som utgjorde et nesten fullsatt lokale.
Stort spenn i låtvalg
Resten av bandet var som antydet også av meget høy klasse, og alle imponerte både i samspill og solopartier. Hoffman er allerede nevnt, men Frode Hansen må også trekkes frem som en utrolig kapasitet som solist, fra ren «rock’n roll» til forsiktig og sparsomt balladespill. Ingenting å utsette på hverken Falstad, Petersen-Øverleir eller Sjøvold heller, og særlig bør Petersen-Øverleirs funkbass-spill gis opptil flere tomler opp. Alle på scenen må dessuten få stor ros for en veldig god, kontrollert og variert dymamikk gjennom hele kvelden.
Reportoaret hadde altså en veldig stor spennvidde stilistisk, men Rythm&Blues på Helgeland hadde lagt seg i selen for å gjøre disse til «sine». Låtskrivere og artister/band så forskjellige som Amy Winehouse, Victoria Tolstoj, Frank Sinatra, INXS, Joss Stone og Crosby/Stills/Nash&Young med flere ble tolket med respekt og egenart.
Etter endt andresett var det ingen tegn til at et svært takknemlig publikum ville gå hjem, så som dessert ble det Sam Cookes «Change is gonna come» servert, i en tolkning hvor Larsdotter fikk anledning til å vise at hun også er en gospelsanger av rang.
Så for å oppsummere: Vi er utvilsomt mange som håper og tror etter denne kvelden at det blir mere Rythm og Blues på Helgeland fremover.
