En mann med kassegitar kalles gjerne for en trubadur. Pål-Are Bakksjø med sin gitar er langt mer enn det. Han er en enterteiner. Sist lørdag kveld var denne musikalske ordkunstneren igjen på plass på Jernvarens intime scene.
Man kunne være fristet til å tro at Hemnes jazzforum kom til å slite med lav oppslutning om denne konserten samme kveld som den norske Melodi Grand Prix-finalen gikk på TV. Men tvert i mot, Jernvaren fyltes nesten helt opp med et seriøst lyttende publikum. For Pål-Are sine konserter er lite egnet til skravel og skrål. Her må man lytte. Få med seg alle spissfindigheter i tekstene (og de er det mange av). Tekster som også er full av ironi – og selvironi – krydret med overraskende humor. Men ikke bare glitrende humorinnslag. Han er kanskje aller best i de vare og lyriske visene. Hele tiden fremført med en sangstemme mange visesangere bare kan misunne han.
Pål-Are Bakksjø trakterer mer enn sin kassegitar på mesterlig vis. Innimellom setter han seg til ved flygelet med like stor spisskompetanse. At hemnesværingene er begeistret for denne fremadstormende entertaineren – oppvokst på Hemnesberget som han er – det er ikke vanskelig å forstå. Men Pål-Are Bakksjø har for lengst fått positiv oppmerksomhet langt utfor «bygrensa» på Åsen. Han har allerede skapt seg et navn i Nord-Norge, og har blitt sammenlignet med ordkunstnere som Terje Nilsen og Halvdan Sivertsen. Nå har han nylig vært på scener i Oslo og Bergen (og Kongsberg 13.3). Snart legger han vel hele landet for sine føtter?
Pål-Are Bakksjø starta konserten pent og pyntelig med sangen han har skrevet til ære for sin oldefar «Einar i Håje». En av de mange Bakksjø-karan som er kjent for å si svært lite, i motsetning til han selv. Visa «Tynn symfoni» er langtfra tynn. Teksten er en rørende hyllest til et menneske med livets mangfoldige opplevelser bak seg.
– Den neste sangen er den eneste kjærlighetssangen jeg har laget – sa Pål-Are, da han fortsatte med «Omveien, sannheten og livet». Med den beryktede 180-graders svingen i gode, gamle Præsteng-bakken i tankene, kom Pål-Are opp med denne underfundige teksten om «Præsteng-svengen», innbakt morsomme detaljer som: – «Veia med sjel bi bortregulert – e svengan førr brå bi de bypass-operert».
Vi synes også det tredje nummeret i konserten kan beskrives som en «kjærlighetssang». Inspirert av sin lille datters danseglede har «Dans Karoline» blitt til en nydelig og varm sang som kan få selv kjølige hjerter til å smelte. Også etter å ha hørt den flere ganger.
– Denne konserten blir naturligvis mer «nedpå» enn når jeg opptrer med flere musikere, og jeg har heller ikke bare gamle velbrukte sanger med meg her i kveld, sa Pål-Are før han vartet opp med en sang han ikke har fremført på Hemnes tidligere. – Jeg skrev denne sangen til bestefars begravelse. Han døde i 2009, og jeg har bare fremført den i denne begravelsen. Det var vel egentlig denne sangen som førte til at jeg begynte å skrive for alvor. Visa «Tjell’n og kail’n» – bestefarens nære vennskap med en enbent tjeld ved hytta – var like full av inderlige poenger som visa om oldefaren.
En annen nyskapt sang denne kvelden var «Gærning». – En slags gjendiktning av en engelsk sak jeg hørte en gang. Ho mamma sa litt oppgitt før eg sku hit: – Må du spæll dein dær? – Her vektla Pål-Are det at ikke alle behersker det å ikke synge helt rent. Refrengene i «Gærning» med sitt gjentatte og sure «datturu-utbrudd» skapte latterhiksting rundt småbordene.
Latteren satt også løst i en annen nyskapt sang: «Beklager». – En sang som aldri ha vøre testa på dyr – eller kyr – før no, som han sa om den da han sang da han var bedt om å synge for en flokk (ville) damer på utdrikkingslag.
Størst munterhet og begeistring fikk Pål-Are for sin helt blodferske sang «Mønsterplan -87». En Odd Børresen-inspirert fremføring om kveldens visekunstners skolehverdag på Hemnesberget for 30 år siden. Sangen var en uforbeholden hyllest til læreren Torbjørn Ramseng (1940-1999) og hans pedagogiske virkemidler, litt utenfor mønsterplanen. Pål-Are Bakksjø er selv lærer, og vet utvilsomt hva han snakker om.
Begeistringen var stor og ekte etter at Pål-Are hadde avsluttet med «I ei nattbordskuff». Han kom raskt på scenen igjen: – Eg bi så stressa når dokk reis dokk opp! – Sa han før hans ekstranummer ble «Det e vel ingen kunst». – En sang og tittel jeg tenkte å ha med på CD’en jeg laga i fjor, mens som ikke fikk bli med likevel.
Begeistrede publikummere måtte bare innse at det hele var over. To timer går fort (inklusive en liten pause) i så godt selskap. Etter konserten uttalte Turid Lillebjerka følgende: – En flott konsert! Man skal lete lenge etter noen som er så synkronisert med tekster «på kornet», og har så mange intelligente poenger, melodier, spill og musikalitet?.i det hele tatt! De to andre jeg har beundret før er Ole Paus og Terje Nilsen. Nå er det kommet til en ny!
