Leirskar Ungdomslags Teaterlag har gjort det igjen: Atter et teaterstykke er framført til stor fornøyelse for mange publikummere.
Det gamle manuset til teaterstykket «Jåleri og Snåleri» ble tørket støv av i desember. Stykket ble tilpasset teaterlaget i Leirskardalen, og siden jul har det så vært replikkøvinger på gjengen i teaterlaget. Det er intet annet enn imponerende hva disse amatørskuespillerne har greidd å terpe på og memorere på denne korte tiden. De medvirkende i årets stykke er såvisst ingen nybegynnere. De har alle etter hvert flere års erfaring med amatørteater, noe som da også var tydelig for publikum.
Premiere
Fredagskveld hadde teaterlaget premiere. Det var fullsatt sal og for lengst utsolgte billetter. Nytt av året var at teaterlaget hadde laget plassbilletter, noe som forenklet plasseringen av publikum og laget mindre køing i døra for å få gode plasser. Det var lurt! «Fanitullen» startet showet sammen med konferansier i teaterlaget, Nils Reinåmo som ønsket velkommen. Han hadde flere morsomheter om rømningsveier på lur og hadde publikum i sin hule hånd allerede fra start.
Handlingen
Selve stykket starter med ei fornem ung dame fra Rana som er på besøk i bygda, blant annet hos Torbjørg og Jon Breidbø. Torbjørg imponeres av denne rikmannsdattra, og øyner et håp om at hun kan bli kone til sønnen på gården, Geirmund. Allerede fra start får vi forståelse av hva som betyr noe i familien, og det er penger. Både Torbjørg og Jon er snobber av dimensjoner, og karrer åt seg det de kan. De har overført snobberiet til sønnen Geirmund, som tror han er verdens beste til å drive gård og skog, og har mange vyer om hvor godt det skal gå bare han får ta over gården. Breidbøfamilien går slett ikke av veien for å snyte noen for å tjene seg rikere.
Surt smør og råttent tømmer
Geirmund er sendt til byen for å selge tømmeret, og for å handle inn varer til heimen, og de venter han heim hvert øyeblikk. Når det fine besøket er dratt, kommer Geirmund endelig hjem fra byen. Han har fått solgt «halvrøtn» tømmer og fått god betaling for det, noe far er veldig fornøyd med. Snåle-Jon har fått solgt Torbjørgs hjemmelagede smør som var både surt og utblandet med margarin til den lokale handelsmannen på bua, men har glemt å få igjen smørdallen merket med Breidbøs navn.
Forviklinger
Slik starter forviklingene, og forviklingene fortsetter å vikle seg ut utover i stykket. To jenter har noe som er likt, og er likevel så ulike. Det er det store plottet i stykket. I tillegg har vi tre fattige, sjarmerende tømmerhoggere som blir snytt for lønna si, og som gjør det de kan for å sette Snåle-Jon på plass. De oppdager at Torbjørg har blandet margarin inn i smøret hun har solgt og attpåtil er det surt. Når smørdallen er merket med Torbjørgs navn får tømmerhoggerne anledning til å bruke dallen som middel for å få resten av lønna de er snytt for. Som vanlig ender også dette gamle teaterstykket med at god moral vinner til slutt, og den snobbete familien på Breidbø står igjen som tapere som har fått seg noen «lærepenger» underveis.
Rolletolking
Her var det lett å si at alle skuespillerne storspilte, både de som hadde små roller og de som hadde store roller! Replikkene kom virkelig på løpende bånd i den nesten to timer lange forestillingen. Trine Lise Skreslett, Vegard Nerleirmo og Nils Reinåmo ikledde de tre hovedrollene og hver på sin måte var de regelrett imponerende. Alle tre hadde mange og lange replikker hele stykket gjennom, og de satt presist. I tillegg mestret de hver for seg et fabelaktig kroppsspråk; Trine Lises mange følelsesladde ansiktsuttrykk i takt med stykkets utvikling, Vegard, som bare må oppleves der han vrir hele kroppen og ansiktet i raseri og flekker tenner. Måten han leser seg opp i lovboka for å finne ut om han kan karre til seg enda en gård på odel til kjerringa, og skal gjerde inn naboens høns! Han må bare oppleves. Og så ikke minst Nils, som både er oppløst i sorg, forelsket og glad, skrøten og snobbat, kameratslig og byr på dram, høyt og lavt både i stemningsleie og i aktivitet. Han fyller scenen og er tilstede overalt. Arnulf Skreslett sin kraftige sang som tømmerhogger gjorde inntrykk, både pga lengden på sangen, det å kunne så mange vers er jo en hel prestasjon, og for en flott vokal! Artig med tommelfingeren som rører i hans dram.
Små og store roller
Nadia Bjørkheim tolket rollen godt som fornem dame med en snobbete dialekt som understreket at hun var av finere folk fra byen. Gunhild Solhaug hadde en liten rolle som Berta på ungdomshuset, som hadde ansvaret for å lage mat på festen på ungdomshuset, en rolle som kledde henne godt, jovial og god og levende ansiktsuttrykk. Ivar Tolkmo hadde denne gang en mindre rolle som tømmerhogger. Ivar er likevel så «heldig» at han har noe særegent og morsomt over seg, og trenger ikke si så mye før han får folk til å le, noe han også greidde denne gang. Torstein Evensen var den av tømmerhoggerne med størst rolle og mest replikker, noe som satt som et skudd. Flott er scenen hvor han tar oppgjør med Snåle-Jon og Torbjørg om smøret og lønna si. Der imponerer også Trine Lise og Vegard som steike gode skuespillere. Det virket som om sufflør Mariam Moen hadde lite å gjøre denne forestillingen. Eller så var hun også steike god og jobbet hardt i det skjulte. Det vites ikke.
Mye påsmortmat
Elisabeth Linvik, som tjenestejente, er vel den karakteren som er mest kostelig, og som fremmer hikstende latter i salen. Scenen hvor hun spiser «påsmortmat» i evigheter er både morsom og imponerende. Hvordan er det mulig å holde på så lenge og så inderlig å få i seg all den maten? Og til og med med kinnene fulle av mat, nærmest som en hamster, så er Elisabeth klar og tydelig i sine replikker når hun snakker med mat i munnen. Den som ikke fikk oppleve hennes tolkning av tjenestejenta Anne, ja de har jammen gått glipp av noe.
Ekstraforestillinger
Stykket har god driv hele veien med stadige overraskelser og slik oppleves stykket slett ikke langt. Latteren i salen fortalte at her har teaterlaget truffet sitt publikum. Heldigvis valgte teaterlaget ganske raskt å sette opp to ekstraforestillinger, i tillegg til de tre først fastsatte, så de som har hatt lyst har til nå fått anledning til å se forestillingen.
Avslutningsvis kan det vel bare sies at dette amatørteaterlaget har i grunnen det meste. Med en så flink og erfaren regissør som Hilde Linda Bjørkheim, og med så mange ulike og erfarne skuespillere, er de tilsammen godt skodd for framtidige teaterstykker, som det forhåpentligvis blir mange, mange flere av.
Rønnaug Storbæk
