Familien Wicklunds flukt fra Korgen til Sverige er fortalt flere ganger. Torstein Finnbakk har viet god plass til denne spesielle historien i sin bok «Hemnes i krig 1940-45» mens Trygve Aanes hadde et lengre intervju i Radio Korgen om samme tema.
Intervjuet i Radio Korgen fant sted i 1984 der Annie Wicklund blir intervjuet. I tillegg suppleres historien med flere lokale bidragsytere. Torstein Finnbakk skrev sin bok i 1995, felles for disse er at kildene er gamle når historien gjenfortelles.
Vi har nå fått en tredje fortelling om denne flukten, ført i pennen av Annie Wicklunds mor, Ida Sachs. Denne historien ble nedskrevet på tysk allerede under oppholdet i Sverige under krigen. Det avviker på en del punkt nokså vesentlig fra de andre kildene. Noen ganger er det nok en forskjell i hvordan hun som en allerede da gammel dame opplevde flukten i forhold til de andre. Andre ganger kan det se ut til at den eldre damen ikke hadde samme lokalkunnskap og er like godt informert om detaljer som hun ikke behøvde å vite om som er årsaken til avvikene.
Det er datteren til Annie og Kåre Wicklund, Miriam, som har funnet den håndskrevne historien. Deretter har Harald Brygfjell oversatt denne fra tysk til norsk.
For å finne bakgrunnen for flukten velger vi å klippe fra Torstein Finnbakks bok:
Skuespilleren Kåre Wicklund, oppvokst på Hemnesberget, var gift med den tyskfødte jøden Annie Sachs. I 1942 flytta ekteparet Wicklund og mor til Annie til Korgen. Familien ville være nærmest mulig svenskegrensen i tilfelle flukt ble nødvendig.
Seinhøstes 1942 bodde familien Wicklund hos Rasmus Korgen i Korgsjøen, like ved Eitran-butikken.
Flyktningepolitikk
Regjeringa Nygaardsvold førte på 30-tallet en flyktninge- og asylpolitikk som ikke var ulik den som føres i Norge i dag.
Jødiske Annie Sachs kom til Norge i 1938 på turistvisum, for å besøke ei søster som var gift her i landet. Da oppholdstillatelsen gikk ut, stod Annie i fare for å bli heimsendt til Tyskland. Norske myndigheter dreiv nemlig og sendte jøder tilbake til Hitler-Tyskland. Begrunnelsen var gjerne den samme som i dag, at man meinte det ikke var noen fare forbundet med å reise tilbake til heimlandet…
Ved hjelp av søstera og noen venner fikk imidlertid Annie Wicklund tak i en ung nordmann som var interessert i å inngå et fiktivt, pro forma, ekteskap med henne. Var hun norsk gift, kunne hun ikke deporteres ut av Norge. Det hører med til historia at Kåre Wicklund måtte skaffe kausjonister for å få svigermora si, Ida Sachs, ut av Tyskland. Kausjonistene skulle garantere overfor norske myndigheter at den gamle jødiske damen ikke skulle ligge den norske stat til last.
Forholdet mellom Annie og Kåre Wicklund utvikla seg etter kort tid til varm og ekte kjærlighet. I Sverige fikk de barna Miriam og Erling, og Annie og Kåre fikk et livslangt og godt samliv.
?
Fru Ida Sachs beretning om flukten fra Korgen til Sverige
Wir glaubten, dass in Korgen
Man hatte wen’ger Sorgen,
Doch, kaum war’n dort, oh Graus
Wir mussten wieder raus!
Die Tysken war’n aus auf der Spur,
Wir retteten das Leben nur!
Glücklich sind wir nun in Schweden,
Fühlen hier uns wie in Eden,
Danken dem Himmel für seine Gnade,
Wenn auch verlor’n alle Habe!
Og så videre hennes beretning i norsk oversettelse, oversatt fra tysk av Harald Brygfjell :
I begynnelsen av oktober 1942 dro vi til Korgen, 5 km syd for Solhaugstranda. I fryktelig regnvær og storm brakte en motorbåt oss dit med alle våre møbler osv. Boligen var lys og varm, hadde tre små rom og kjøkken. Vi innrettet oss hyggelig og tenkte at der kunne vi i fred og ro avvente krigens gang. Men selv der skulle ikke gleden vare lenge.
Vi hadde vært der i knappe fire uker da lensmannen en mandags kveld klokken åtte plutselig dukket opp i bil hos oss. Vi ante fare! Hans innstilling var totalt nasjonalsosialistisk og han underrettet oss med stor viktighet følgende: «Fru Sachs og fru Wicklund må, som jøder, melde seg for meg to ganger daglig.»
Årsaken til denne befaling var at en politifunksjonær var blitt skutt på jernbanen av tre jøder. Det var naturligvis ikke et sant ord i dette. Etter befaling fra Quisling og Terboven skulle denne forordning straks settes i kraft over hele landet.
Men nå bodde lensmannen på Hemnesberget, 30 km fra Korgen, og hadde sitt kontor der. Bussbilletten dit utgjorde daglig 8 kroner. Da vi erklærte at hans forlangende ikke var gjennomførbart for oss, og at vi ikke hadde penger til dette, ble vi etter mye om og men enige om at vi skulle melde oss per telefon til ham to ganger daglig, morgen og kveld, dessuten skulle da vår husvert stå ved siden av oss. I tillegg skulle vi hver mandag personlig innfinne oss hos ham på Hemnesberget. Da han forlot oss, sa han til vår vert, som var imøtekommende innstilt mot ham, at hvis han skulle få mistanke om fluktplaner hos oss, skulle han straks melde fra til ham.
Planlegger flukt
Så snart lensmannen var dratt av sted, fattet vi straks beslutning om flukt, for vi var på en måte arrestert. Siden vi befant oss ganske alene i det høye nord, ikke langt fra polarsirkelen, og vi som alle andre ikke lenger hadde radio, visste vi lite om de uhørte tilstandene og de grufulle jødeforfølgelsene over hele landet. Akkurat i rette tid mottok vi fra Trondheim et utførlig brev med fryktelig innhold, og var således klar over hvor tvingende nødvendig det var å flykte så snart som mulig. Nå måtte vi sette alt på ett kort! Kåre hadde gode venner overalt som han trygt kunne fortelle om våre planer til, naturligvis under strengeste diskresjon. Vi trengte deres hjelp, noe de alle helhjertet lovet, tross den fare de brakte seg selv i. Det var dødsstraff for slikt.
Vi pakket to små kofferter med de aller mest nødvendige ting. Kåre solgte flere gjenstander til venner, som skrivemaskinen og annet, slik at vi hadde 1.700 kroner for å kunne betale våre hjelpere, slik som motorbåtføreren, mannen med slede osv. De hadde tatt på seg å redde oss med den største fare for seg selv.
Mandag den 2. november 1942 klokken ni om morgenen dro Annie og jeg med bussen til Hemnesberget, holdeplassen var like utenfor huset vårt. Vi var fullt kledd for flukten, og vi hadde med oss en liten proviantkoffert. På Hemnesberget skulle vi gjøre vår plikt og melde oss for lensmannen. På tilbaketuren i sjutiden om kvelden skulle vi ikke gå av bussen ved huset vårt, men bli med til endestasjonen, 40 km videre.
Kåre skulle sykle og ta med seg den svært viktige kanna med bensin som han i siste øyeblikk i all hemmelighet hadde greid å få tak i, tyskerne hadde dagen før beslaglagt all bensin. Han skulle vente på oss om kvelden ved endeholdeplassen. Alt var godt planlagt og forberedt. Vi meldte oss hos lensmannen, og så oss rundt på Hemnesberget som for den største del var skutt i stykker og nedbrent. Det vrimlet av tyske soldater, som var intenst beskjeftiget med oppbyggingsarbeid. Tilstanden på det lille stedet var forferdelig! Etter noen timer måtte vi begynne vår tilbaketur. Klokken var nesten sju om kvelden da vi igjen var utenfor vårt hus i Korgen. Bussen stoppet der ca. ti minutter.
Avbryter
Vi hadde kledd oss ekstra godt og satt ganske langt bak i bussen for å være fullstendig ukjennelige. Plutselig banket det på vindusruten, en venn av Kåre vinket oss ut og fortalte oss at motorbåtføreren hadde ringt i siste minutt, han kunne ikke skysse oss, angivelig på grunn av skade på båten og på grunn av bensinmangel. I virkelighet hadde han fått store betenkeligheter, han visste jo hva han risikerte dersom han hjalp oss. Vi var naturligvis svært fortvilt over slik uflaks. Heldigvis kunne vi hviske til bussjåføren at han måtte gi beskjed til Kåre om at vi var hjemme, og at han skulle komme tilbake neste morgen med bussen. Natten gikk, for oss naturligvis uten søvn.
Neste morgen meldte vi oss igjen per telefon til lensmannen. Like etter kom Kåre og beroliget oss. Han hadde i mellomtiden planlagt alt for kommende dag, altså tirsdag, og var ganske sikker i sin sak. Vi meldte oss enda en gang om kvelden for lensmannen for ikke å vekke mistanke, tok så avskjed med hele boligen, fra vårt store, møysommelig anskaffede matlager, som skulle rekke for mange, mange måneder, fra kaninene og fra katten som Annie forgudet, men som hadde ergret meg så mye, og mange andre ting som sto mitt hjerte nær.
Nytt forsøk
Henimot klokken halv sju om kvelden gikk vi begge et godt stykke til fots i forveien. Det var nydelig stjerneklart, men isende kaldt. Av frykt for at det ennå kunne hende noe, fikk jeg hjerteklapp når noen biler kjørte forbi, jeg trodde hele tiden at lensmannen kunne sitte i en av bilene og oppdage oss. Endelig kom bussen, og der satt Kåre. Sjåføren visste beskjed, stoppet og tok oss på. Deretter kjørte vi stum og tildekket til endeholdeplassen. I siste øyeblikk ba en arbeiderfamilie i Korgen, mann, kone og 13-årig datter, hyggelige folk, om å få flykte sammen med oss, for mannen sto som gissel på svartelista.
Klokken halv åtte sto vi seks personer med det lille vi hadde i bitende kulde under åpen himmel, et ynkelig syn. Men snart kom vår hjelper, og vi trengte bare å gå noen få minutter til båten hans. Da jeg nå så det store, opprørte vannet og den lille båten, var jeg fortvilelsen nær, kunne alt gå bra? For meg var det uhyre vanskelig å komme ned i båten, det var fryktelig bratt og farefullt over fullstendig islagte steinblokker, og de tre mannfolkene måtte bære meg ned i båten.
Storm på Røssvatnet
Da nå alle seks var kommet på plass, begynte båtføreren å kjøre båten sin. Det ble enda kaldere og enda heftigere storm. Motoren arbeidet til å begynne med godt, men båten gynget forferdelig, sto ofte nesten loddrett, bølgene var fryktelige. Vi visste alle at vi var i fare, og det skulle bli enda verre da motoren begynte å fuske. Båtføreren ble stadig mer alvorlig og sa til oss at han måtte styre mot land og forsøke å skaffe en annen båt. Heldigvis holdt han til høyre. Man sier at når nøden er størst, er Gud nærmest! Hadde han landet til venstre, hadde vi utvilsomt falt i tyske hender.
Å legge til land var uhyre vanskelig, det var over 30 graders kulde, og stranden var nedsnødd og nediset. Da alle var kommet vel i land, hjalp vi til med å fortøye båten; vi befant vi oss på et trøstesløst sted. Neppe noe menneske hadde satt sin fot der før. Båtføreren og arbeideren som var med på flukten, gikk da av gårde for å skaffe en annen båt.
De som ble igjen, gikk straks i gang med å sanke ved i nærheten og tente et stort bål, slik at vi kunne varme oss så godt som mulig og ikke fryse i hjel. Jeg satt sammenkrøpet foran bålet og frøs forferdelig, og mitt håp om redning ble stadig mindre. To ganger, da bålet holdt på å slokne, tok Kåre bensinkannen og skvettet bensin inn i flammene. En svær ildsøyle slo opp, og jeg fikk meg en støkk i hjertet.
Etter ca. 3 timer skrekkelig venting og frysing kom endelig begge mennene tilbake, og med dem var en tredje mann med sin motorbåt. Fort gikk vi om bord, båten var mye mindre enn den første og enda mer ubekvem. Jeg huket meg ned i en svært ubehagelig stilling.
Nær forlis
Vinden ble stadig sterkere, og bølgene gjorde oss gjennomvåte. I båten samlet det seg mye vann som hele tiden måtte øses ut. Føttene mine var allerede halvt forfrosne, da tre par strømper og tykke filtsko var helt gjennomvåte og dekket av isklumper. Både kåpen min og reiseteppet som jeg hadde rundt meg og var våte og nedisete og ga ikke mer noen varme, likedan var det med hodetørkleet. Ansiktet mitt begynte å forfryse, det ble vanskeligere å snakke, jeg bare lallet stadig: «er vi ikke snart fremme?» Alltid var svaret: «bare noen få kilometer igjen.»
Endelig etter fire timers skrekkelig tur og en besværlig landing var vi ved en bondegård, den siste på den norske siden. Eieren var underrettet om at vi kom, og tok oss med inn i sin fattigslige bolig. Der hadde hans snille hustru rørende dekket opp for oss, ga oss varm kaffe og av alt hun hadde. Vi var naturligvis alle ganske slitne, men følte oss snart bedre i den vanne stuen.
Huset hadde bare ett stort rom og lite møbler. Begge de store barna, to jenter, lå med tepper på madrasser i fillete klær. Bare på søndager ble de vasket og fikk skiftet klær. Den lille gutten sov sammen med foreldrene i den store bondesengen. Alt var så primitivt og bare sparsommelig opplyst av en petroleumslampe. Menneskene er så fordringsløse i sin ensomhet, de fører en tung kamp mot naturen og er likevel tilfreds med det lille de har.
Etter at begge motorbåtførerne hadde styrket og hvilt seg litt og fått sin avtalte betaling – Kåre ga dem noe ekstra – dro de ut i kulden på sin tilbaketur. Vi andre tilbrakte velberget resten av natten i bondehuset.
Hest og slede
Klokken sju kom nabobonden, som bodde bare 15 minutter unna, med sin hest og slede som vi hadde bestilt for å bringe oss videre. Jeg ble pakket varmt ned i sleden, det var nå ca. sju km opp til toppen av fjellet. Bonden gikk ved siden av meg og leide hesten sin. Annie, Kåre og våre tre lidelsesfeller, samt bonden vi hadde overnattet hos, fulgte etter. Det gikk bakke opp og bakke ned, jeg trodde hele tiden at sleden ville velte. Jeg ble slengt hit og dit. Jo høyere vi kom, desto kaldere og mer vind ble det, og etter hvert opphørte enhver vegetasjon. Man så bare noen forkrøplede trær og små busker.
Plutselig kom vi til en stor lysning, og vi var på svensk grunn. Straks etter stoppet sleden utenfor en svensk lapphytte som bare var bebodd om sommeren, de som gikk til fots kom like bak: oss. Hvordan mennesker overhodet kan bo i en slik hytte, går over min forstand. Midt i taket var det en stor åpning hvor røken fra ilden kunne stige opp. Først ble det gjort opp varme, ren snø, som det var rikelig av, ble hentet.
Reddet?
Det varte ikke lenge før vi kunne drikke varm te. Vi knelte alle rundt varmen og spiste av det som var igjen av provianten vår. Så tok begge bøndene avskjed med oss, takknemlige for den gode betalingen som de så redelig hadde fortjent. Men det var vi som skulle takke dem. Vår lykke over å være på svenskjord var ubeskrivelig. Vi omfavnet hverandre og sang rørt: «Ja, vi elsker dette landet!»
Nå besluttet vi at Kåre skulle gå alene til fots – vi hadde ikke ski – gjennom snøskavlene ned fjellet til grensevakten for å melde at det befant seg flere hjelpeløse flyktninger i lapphytta. Knapt var han startet, før han så en bonde ikke langt borte med en fullt lastet høyslede, en ganske stor sjeldenhet her oppe hvor man knapt ser et menneske. For et hell – mannen arbeidet for grensevakten og bodde der nede. Straks var han beredt til å hjelpe og sa at Kåre bare skulle bli hos oss, han ville melde fra om oss og dro av sted.
Vi var glade for at Kåre ikke måtte dra alene. Nå sanket han ved hele tiden slik at vi ikke behøvde å fryse så forferdelig. Snøstormen var fryktelig, kulden isnende, men verst var likevel den sure røyken i hytta. Øynene våre verket forferdelig, vi kunne knapt holde oss oppreist. Flere ganger gikk jeg utenfor døren litt for å avkjøle øynene. Foran føttene fant jeg et reinhorn, antagelig etterlatt av ulver, alt var så skrekkelig der oppe. Men vi hadde ikke noe annet å gjøre enn å bli i hytta.
Venting
Plutselig ble døren revet opp og med gevær i skytestilling steg en svensk patrulje inn, fabelaktig utrustet med høye, hvite pelsluer. Deres første spørsmål var om vi hadde sett tyske militære på turen. Nei, gudskjelov ikke. Da satte de seg ned sammen med oss rundt ilden for å varme seg litt. Fjellsoldatene hadde det dobbelt vanskelig. Vi ga dem vann te, noe å spise hadde de med seg. Annie ga den høyeste av de tre tørre strømper, og det varte ikke lenge før de skjønte vår trøstesløse situasjon. Deretter tok de avskjed med oss med ordene: «vi vil sørge for at dere alle kommer under tak i kveld og får en seng. Vi kommer tilbake så snart som mulig med en slede for å hente dere.»
Timene gikk, vår situasjon ble stadig mer kritisk, det begynte å bli mørkt, jeg hadde allerede gitt opp alt håp. Etter fortvilt venting og uendelige kvaler hørte vi plutselig i det fjerne bjelleklang fra en slede, og like etter sto den utenfor døren med våre redningsmenn. Fort ble jeg pakket ned i sleden av soldatene, den tykke arbeiderkonen likeså, og all vår bagasje ble slengt oppå oss på sleden. Jeg befant meg i en ubehagelig stilling, men merket det først riktig da sleden satte seg i bevegelse.
Det var en skrekkens tur for meg, og jeg trodde ikke jeg kom til å overleve den. Flere ganger måtte kjøreren stoppe, da jeg rett og slett ikke orket krampen i beina og føttene mer. I en slik situasjon må man være hard mot seg selv, det var jeg visselig, men dette overgikk mine krefter. Også denne turen gikk mot slutten, man lærer å be i slik en stund. I mellomtiden måtte Kåre, Annie, arbeideren med sin datter og soldatene gå sju km over fjellet gjennom veldige, ofte meterhøye snøskavler. Annie segnet om flere ganger, og da hun ikke klarte å gå videre, bar Kåre og soldatene henne. Hvor mye kan et menneske tåle? Jeg kunne utholde det bare i håpet om bedre dager og oppfyllelsen av mitt eneste ønske: gjenforening med mine barn. I den største nød og fare klemte jeg bildene av dem dobbelt så hardt inn mot kroppen. De skulle få mine siste tanker.
Ingen tyskere
I åttetiden ankom vi endelig grensevakten. Vi hadde nå vært underveis uten hvile og søvn i over 24 timer. Straks ble sleden omringet av en stor mengde soldater. Igjen var det første spørsmålet: «har dere sett tyske soldater på turen?» Ikke en eneste, gudskjelov. Min medpassasjer kunne gjøre seg forstått av soldatene, jeg satt innpakket og taus ved siden av. De trodde vel jeg var over 100 år gammel, klappet meg uavbrutt og sa: gamle mor, forskriickelig! Så kjørte sleden noen minutter videre til kjørekarens hus, ledsaget av flere soldater. De bar meg forsiktig inn i det varme kjøkkenet i huset, å gå var jeg ikke i stand til. De satte meg på en seng, sogar arbeiderkvinnen var sjakkmatt, det sier mye.
Det luktet kaffe, men den unge bondekonen ga oss ikke noe, fordi hun var sint for at mannen hennes hadde vært borte med sleden hele dagen. En billedskjønn, stor soldatsjåfør fikk straks servert litt kaffe. Jeg vil senere berette om denne praktfulle svensken. Men allerede etter noen minutter fikk vi store mengder herlige pannekaker og mye eplemos av soldatene fra grensevakten. Da jeg var meget sulten, spiste jeg noen av disse, min ledsagerske spiste en anselig mengde.
I mellomtiden kom nå Annie, Kåre og de andre fotgjengerne inn. Annie var fryktelig medtatt, et jammerlig syn. Skoene hennes var tykke av is, som først måtte slås av. Kåre hadde helt fra begynnelsen av vår flukt oppført seg som den rene helten, det er tross alt ingen liten ting å måtte ta en svigermor i armene flere ganger. Nå var han sulten som en ulv og spiste pannekakene med god appetitt.
Kaffe og kaker
Etter kort tid kom den sympatiske, elskverdige militærsjåføren tilbake – jeg hører ennå hans høye, herlige latter – og sa: «nå går det en militærbil 40 km videre til nærmeste by, Tärnaby.» Vi gikk alle inn i bilen og forsøkte under hele turen å holde humøret oppe. Plutselig stoppet han, førte oss inn i en kafé hvor han fikk satt fram kaffe og kaker for oss, øyensynlig betalt av egen lomme, det var en velgjørenhet for oss. Annie, som ennå ikke var kommet seg helt, ville bare sove. Da kom han med et stort glass øl og tvang henne til å drikke det. Til hans store glede ble det nå litt mer liv i henne. Så kom han til meg og sa, naturligvis på svensk: «når De er en jødisk dame, må De også drikke.» Etterpå gikk det i stor fart til politiet i Tärnaby. Bilveiene var over alt praktfulle.
Politimesteren tok oss med inn i huset sitt, noterte våre personalia, og vi måtte overnatte der. Jeg fikk et lite rom, og de andre fem sov på madrasser i annet rom. Like etter at vi var ankommet, holdt kong Haakon en tale i radioen, tårene rant på oss alle, og til slutt sang vi alle med i «Ja, vi elsker dette landet». Etter at vi endelig kunne sove noen timer, fikk vi servert en god frokost fra et nærliggende hotell. Nå først så vi hvilket vakkert område vi befant oss i. Det var et herlig rekreasjonssted med vakre villaer og butikker. Alt var moderne og ordentlig anlagt, overalt merket man hvor rikt landet var.
Vi måtte til undersøkelse i et sykehus. Det var ganske nytt og fabelaktig utstyrt. Vi ble badet og inngående undersøkt om vi hadde noen skadedyr osv. Heldigvis var alt i orden med oss. Da alt der var tilfrosset og dekket av mye snø, dro Kåre sin «elskede svigermor» på en barnekjelke til sykehuset, et syn for guder, synd, at det ikke ble foreviget. Deretter måtte hver enkelt av oss innfinne oss hos den høyere politiinstans for å bli forhørt. Med Annie og Kåre gikk alt glatt, men oh, skrekk, da den store, røde «J» kom til syne i mitt pass, var det stopp.
Jeg var ikke norsk, men hadde lenge vært statsløs, noe jeg ikke visste. Vi fikk ikke lov til å reise videre sammen med våre medreisende neste morgen. For min del måtte alt ordnes per telefon med Stockholm. Det ble tatt kontakt med den jødiske forsamling og sosialstyrelsen, og alt ble ordnet på beste vis for meg.
Vi måtte tilbringe enda to netter i det skjønne hotellet, fikk god forpleining og kunne neste morgen klokken fire reise videre i en fullsatt buss til nærmeste jernbanestasjon. Stedet het Storuman.
Flere skjebner
Før jeg nå skildrer vår videre reise, har jeg følgende å tilføye om tidligere hendinger: En dag etter at vi kom til Tärnaby, kom tre unge mennesker fra Korgen, også flyktninger som sto på svartelisten. De hadde tatt samme rute som vi og fortalte følgende: Den ene var gift og hadde med seg sin unge frue med et sju måneder gammelt barn. De hadde rodd og var gått i land ved den samme gården som vi da de fikk se en stor motorbåt komme kjørende på vannet. De forsto straks at det var den båten som hadde satt etter oss. Kort før sin flukt fra Korgen fikk de vite at da vår husvert oppdaget at vi var flyktet, hadde han ringt lensmannen og gjort ham kjent med dette. Straks dro lensmannen med sin sønn i bil til Korgen og var i vår leilighet klokken 11. Deretter raste han av gårde til endeholdeplassen for bussen. På vannet ventet allerede en motorbåt med Gestapo på ham, og straks dro alle videre for å innhente oss. Gudskjelov hadde vi allerede et stort forsprang, vi var allerede på svensk jord.
De tre unge menneskene fikk snarest mulig den unge konen med sitt barn i hus, da hun etter den fryktelige nattlige båtturen var ute av stand til å kunne reise videre, og så måtte den stakkars mannen flykte videre uten kone og barn sammen med de to andre. Ikke før var de dratt, så kom lensmannen med sitt følge og brakte den ulykkelige kvinnen med barnet om bord i båten som de hadde forfulgt oss med. Det er grusomt, men alt jeg skriver, er den usminkede sannhet.
Men nå var den snille bondefamilien selv i den største fare. De visste nøyaktig hva som ventet dem. De tok en hurtig avgjørelse og plasserte sine tre barn på en slede og forlot hjemmet sitt med all buskapen osv. De to dro sleden uten hest opp til lapphytta, deretter gjennom dyp snø til grensevakten. Også de var reddet, vi møttes alle igjen i Tärnaby.
I Storuman kunne vi gå på toget, og nå gikk det over 1.200 km gjennom nesten hele Sverige til Stockholm. Foruten fribillett fikk vi i Tärnaby 18 kroner som reisepenger med på veien. Hva naturskjønnhet angår, så står Sverige langt tilbake for Norge. De mangler de gigantiske fjellene og fossene og fjordene. Men hva kultur og hygieniske innretninger angår, er Norge på langt nær på samme nivå som Sverige.
Spioner
Man merker landets rikdom på alt. Jernbanevognene er fabelaktig utstyrt, man reiser så bekvemt.
Tre timer før Stockholm måtte Kåre stige av for å reise med et annet tog til Vingåger. Der var det en samleleir for norske flyktninger. I hans følge var de tre unge mennene fra Korgen, den ulykkelige unge ektemannen var totalt nedbrutt uten sin kone og sitt barn. Det gjorde meg svært vondt, han var slikt et fint menneske.
Kort tid før vår avreise fra Tärnaby ankom også to unge jenter fra Mosjøen som sa de var på vei til Stockholm for å finne arbeid der. Jeg fikk straks et dårlig inntrykk av de to. Under undersøkelsen på sykehuset viste det seg at de var beheftet med smådyr, og de ble gjort grundig ren. I bussen la jeg merke til at de prøvde å innynde seg hos soldatene som var med på reisen, og de viste en svært påfallende oppførsel. Ved forhør i Vingåger kom det fram at de var spioner, engasjert av tyske soldater i Mosjøen. De ble begge straks satt i fengsel.
Statsløs
Annie hadde fått tillatelse til å følge meg til Stockholm uten først å måtte oppholde seg i Vingåger, noe som for meg som statsløs ikke kom på tale. Det var en spesiell imøtekommenhet. Etter fem dager på flukt ankom vi Stockholm klokken ni den 8. november. Nå kunne jeg puste inn storbyatmosfæren for første gang siden Oslo. Den imponerende jernbanestasjonen og menneskevrimmelen virket bedøvende på meg. Straks dro vi til Frelsesarmeens Hospits, fikk der et pent rom og gikk til sengs. Det var søndag, vi sov noen timer, til syvende og sist krever også naturen sin rett.
Neste morgen klokken ni skulle vi innfinne oss hos den jødiske forsamlingen og melde oss for forstanderinnen for flyktningehjelpen, dessuten også hos sosialstyrelsen. Vi var presis der, etter at vi aller først hadde kjøpt oss sko. Etter at Annie hadde brakt meg til den jødiske forsamlingen, måtte hun straks selv gå til den norske Legasjon for å ordne sitt anliggende. I mellomtiden tok fru Frankel seg av meg på kjærligste måte, også hos sosialstyrelsen var de lutter øre. Derved kunne vi forbli boende hos Frelsesarmeen, hvor vi var i gode hender.
Endelig trygg
Overalt var folk hjelpsomme og gode mot oss. Men den riktige roen som jeg så inderlig trengte, fant jeg ikke i Stockholm.
Kåre ble flere uker i Vingåger og fikk så gjennom Annies utrettelige anstrengelser tillatelse til å komme til Stockholm, dog for bare kort tid, da det ikke var tillatt for flyktninger å bli i storbyene. Oppholdstillatelsen ble fornyet noen ganger, deretter ble han oppfordret til å flytte til en mindre by. Med hjelp fra den norske Legasjon lyktes det ham å komme til Gøteborg. Etter to måneders opphold i Stockholm kom vi nyttårsaften 1943-44 til Gøteborg, og dro straks til Frelsesarmeens Hotell. Av ren slump fikk jeg allerede neste dag et godt oppholdssted i et hvilehjem i Partille, en forstad til Gøteborg. Jeg håper å komme til krefter her, for så senere, etter krigens slutt, endelig å finne en varig, liten plass hos mine barn langt borte, der jeg kan hvile ut. Da vi bare hadde væ11 kort tid i Sverige, begynte de grusomme deporteringene av de norske jøder til Polen.
Himmelen hadde gitt oss sin særlige beskyttelse!
