I Leirskardalen forbereder Leirskar Ungdomslags teatergruppe atter en gang teaterforestillinger med snarlig premiere. Hvem og hva finner vi bak teatersminken? Vi har sneket oss inn på øvelse.omme forviklinger.
En kald februarlørdag går ferden oppover Leirskardalen, nærmere bestemt til ungdomshuset på Jamtjord. Siden jul har det tradisjonsrike teaterlaget i dalen holdt øving på enda et nytt gammelt stykke. De skal denne lørdagen for første gang kjøre igjennom hele skuespillets tre akter, med alle skuespillere i sminke og kostymer og kulisser på plass.
Varme i huset
Idet døra inn til den svakt belyste salen går opp slår en varme imot. Teaterlagets lydmann og «potet», Karl-Arne Kjeldsen, har fyrt opp i vedovnen for lenge siden, og jøtulen står og glør i et hjørne, men varmen ifra salen består like mye av menneskene som tar imot avisens utsendte med hilsener og klemmer. Det kan etterhvert også såvidt spores en viss nervøsitet over å for første gang ha et publikum fra «utsiden» tilstede når de nå skal spille igjennom hele stykket. Teatergruppen er i full sving med karakterarbeid og spikring av replikker.
Årets nykomlinger
Praten går løst rundt kaffebordet. Det deles historier og tilbakeblikk. Gunhild Solhaug er en av de gamle traverne i teaterlaget, og forteller:
– Teaterlaget varierer litt i antall medlemmer fra år til år. Vi har blitt 12 stykker totalt, både av folk med oppgaver bak scenen og folk på scenen. Denne gang er det hele tre «nykomlinger», det er Nils, Nadia og Torstein som er våre nye tilskudd i år.
Nils Reinåmo fra Reinåmoen i Korgen er på ingen måte en nybegynner innen teater, og han forteller gjerne litt om sin bakgrunn:
– Det er faktisk ikke første gang jeg er med i nettopp dette teaterlaget. Jeg var med en sesong for hele 11 år siden. Da var jeg med i stykket «Du gullfisken min». Jeg har alltid syntes det var artig med teater, så etter videregående forlot jeg Korgen og tok et år på teaterlinja på Romerike Folkehøgskole på Jessheim. Da det året var over flyttet jeg til Oslo, hvor jeg arbeidet på operaen og arbeidet også på Posten.
Deretter flyttet Nils til Trondheim for å studere, noe som etter eget lattermilde utsagn ikke ble noen stor suksess.
– Jeg dro tilbake til Oslo igjen og arbeidet på NSB i fire år. Etter hvert ble jeg så lei av mye folk og køer, så jeg flyttet heim til Korgen igjen. Da fikk jeg en ro i meg. Ikke lenger noe stress om at jeg må skynde meg hjem i ferier og sånn. Her er jeg og her blir jeg! Det er veldig artig å få delta i amatørteater igjen, forteller Nils Reinåmo, som så glitrende også spilte britisk turist i Klemetspelet i fjor.
I år er han altså med i ungdomslagets teaterlag og har fått en av hovedrollene.
– Det er jo ganske stas for en nykommer, avslutter Nils.
Tømmermenn i vømmøl
En annen av årets nye skuespillere er Torstein Evensen fra Bjerka. Heller ikke han er ny i teatersammenheng:
– Jeg var med i Finni Teaterlag for mange år siden, og så var jeg med i teaterlaget her i Leirskardalen i noen år, men det har vært opphold nå ganske så lenge. Familieliv og andre aktiviteter har naturlig nok vært mitt fokus i noen år, men nå når jeg valgte å være med igjen, så kjenner jeg at det er veldig artig å være tilbake på scenen igjen, forteller Torstein.
Han har rolle som en av stykkets tre hogstarbeidere, og sitter ved bordet nysminket og med sine «vømmølsklær» på, sammen med stykkets to andre skøyeraktige «vømmølmenn», spilt av Arnulf Skreslett og Ivar Tolkmo. Deres vadmelsbukser gir særegen lukt, og i tillegg står et ekte tre nyhogd i salen til bruk som rekvisitt i stykket. Det dufter rett og slett hogst inne. Duften fra «Snål-Jon»s piperøyking på scenen har også spredt seg utover i salen, og etterhvert kommer det jammen en nydelig duft av kjøttsuppe, stekte rundstykker og nykokt kaffe fra kjøkkenet.
Det er aktivitet i alle rom, og det er som om alle luktene og varmen er en «bonuskulisse» som rammer inn fornemmelse av det noe gamle og tradisjonsrike i huset og i stykket.
Suppe og sjampis
Det er tid for matpause etter at de to første aktene er spilt gjennom for første gang sammenhengende, denne gang uten manus i hånd, og med sminke og kostymer på. Så langt ser dette ut til å bli virkelig bra! Mange morsomme sekvenser har utspilt seg på scenen, innimellom med hjelp fra suffløsen Mariam Moen som fint loser dem videre. Dette er helt klart ei artig historie om en bonde som ikke går av veien for å snyte noen om han kan. «Snål-Jon», spilt av Vegard Nerleirmo, er en morsom karakter, og det selges tømmer og det selges smør. Kanskje ikke alt av beste kvalitet? Elisabeth Jørgensen har nok stykkets mest særegne karakter som fører til mye latter. Her er hun så visst ikke den skarpeste kniven i skuffa! «Jåleri og snåleri» er virkelig en passende tittel på dette artige stykket.
Matpausen brukes i dag av skuespillerne til å diskutere detaljer fra de to første aktene og gjøre noen justeringer før siste akt skal i gang. Suppe og rundstykker fortæres, akkompagnert av latter og trivelig vås rundt bordet. Et stort arbeidsbord og spisebord står midt i salen, tydelig preget av kreativt arbeide, og selvsagt kaffekopper som alltid står klare til tjeneste. Noen gjør seg så klare til siste akt og får på seg kostymer, andre er ferdige og kler av seg dagens hyr. Det sprettes sågar ei flaske champagne som Rune Trettbakk spanderer av. Årsaken er at teatergruppa nå er kommet til en milepæl med gjennomkjøring av stykket, fordi det er lørdag, og fordi Gunhild Solhaug skal bli oldemor, og ellers alle gode grunner de blir enige om for å feire!
Spiller fisfornem moværing
På ungdomshusets kjøkken er Trine Lise ferdig med suppetjenesten, og Nadia Bjørkheim stikker seg bort dit til en prat i ro og fred, også hun ny i år.
– Jeg var med i Finni Teaterlag i fra år 2000 og i ca. fire år. Jeg tok også noe drama på Nesna for mange år siden. Og nå er det bare så artig å drive på med teater igjen! Det har blitt liggende i dvale i flere år, hvor jeg valgte å fokusere mer på musikken. Men så fant jeg ut at nå passet det godt i livet mitt å ta fram «dramaet» igjen, ler Nadia hjertelig.
Hun liker ånda som er i teaterlaget, med et ungdomslag som er 105 år i år.
– Jeg syns det er flott å få være med på å holde i hevd de gamle teatertradisjonene gjennom stykkene som dette laget har. Det er eldgamle manus vi bruker, som vi så bearbeider, en viktig teaterkulturhistorie som vi bærer videre! Det er jeg stolt av å få være med på, og det er også ikke minst utrolig artig! I teaterlaget har vi også kombinasjonen av de gamle, meget erfarne amatørskuespillerne Gunhild Solhaug og Arnulf Skreslett som hver har holdt på i mer og mindre 50 år, samtidig som teaterlaget også fornyer seg og tar inn yngre krefter. Vi har et veldig godt fellesskap, forteller Nadia, som har spiller ei noe snobbete frøken fra Mo.
–Jeg ønsker til slutt bare å framheve musikken vi bruker i stykket. Før hver akt bruker vi musikk, og vi har fått tillatelse til å bruke albumet «Blå resept» av Ove Larsen. Blant annet dramatiserer vi «fest på lokalet» i ei akt, og da er det artig å bruke musikken som er samlet fra vårt distrikt, avslutter Nadia Bjørkheim like før øvedagen skal avsluttes med siste akt.
Raushet i dalen
Flere i teaterlaget forteller at de møtes med mye godvilje av innbyggere i dalen. Frivillige stiller opp for dem, og småting i ungdomshuset bærer preg av det. Noen har fyra i ovnen så det skal være varmt til teaterlaget har øvinger. Vatnet inn til huset har frosset i rørene, men er tint opp så kaffen kan kokes. På kjøkkenbenken står en fylt vanndunk i reserve til kaffevatn, i tilfelle rørene fryser på nytt. Her må ingen miste muligheten til en kaffesik!
Kulisser er snekret. Parkeringsplasser utenfor huset er brøytet og klar til teaterlaget har øvinger. Noen stikker innom på ei øving med et fat med påsmurte kamkaker og drar igjen.
– Vi er så heldige som blir ivaretatt med en slik raushet blant folk i Leirskardalen, sier et enstemmig teaterlag, som gleder seg stort til den nært forestående premieren.
