Vår tett behårede samfunnskatt Egil sitter som i tankefull betraktning ute på verandabordet i vinterkulden. Om halsen er det omhyggelig nonchalant viklet et sjal i trikolorens farver, og hodet synes trygt bevart; innhyllet i en kongeblå alpelue.
Så vår venn er i det franske hjørne i dag?
– Sku ikke hunden på hårene, eller en velutdannet katt på kledebonen. Jeg er nu ikke knyttet til en speciell nationalitet, men heller årtusengamle kulturer: Nemlig antikken og det latinske.
Jasså, interessant! Hvordan er du havnet der, i disse modernitetens tider?
–Som du vel vet, er jeg et søkende vesen, som tilegner meg de kunnskaper som er mulig gjennom å skue inn i tv-ruten, låne øre til de vesentligste av radioens mange canaler, samt lese et antall av våre seriøse aviser. Men det er kommet til et punkt der medienes påtrengelighet har blitt så vidt forflatet, tynn og clichepreget at jeg nå, i consequens av dette, har latt meg føre inn i filologiens verden, hvoretter jeg i saklig omgang med fakta kan constatere at en omfattende degenerering i den sproglige fremstillelse har funnet sted, kanskje specielt de senere 15-20 år, og i særdeleshet innen det verbale område.
Det var da voldsomt. Og ikke helt lett for oss amatører å forstå dybden av. Var det mulig å få antydet noen eksempler?
–Elementært. Du er jo tidvis selv i kontakt med et localmedie, og burde derved ha forutsetninger for å begripe hva det er tale om. Jeg sikter i første omgang til den lemfeldighet hvormed en lang rekke programledere og deres samtalepartnere, intervjuobjekter og desslike, i full offentlighet lirer av seg en hesblesende talestrøm, avbrutt av halvt hysteriske latterutbrudd, og sliter våre øreganger med et antall intetsigende, ja, til dels helt feilplasserte utsagn som ? « på en måte..» ? « i forhold til»? og nå i de siste tider ? « rett og slett».
Tidligere godt brukbare betegnelser som « utrolig? fantastisk» og sportsreporternes « oi,oi..» er jo nå til de grader utslitt at det henger frynser ned fra hver eneste litra og fonem.
For ikke å snakke om den omfattende banale anglofisering disse samme mediefantastene i sitt servile coketteri overdrysser oss med? «jesss, kuul, stei tjuund, criipi, feik, føkk og ju neim it…»
Hva er dette for en tortur innen det auditive felt hvormed disse personene påfører oss? Høyst sannsynlig i sin egen, store uvitenhet, og dessverre: Uten påtale fra våre nationale autoriteter på området. Jeg gremmes. Og er utsatt for en vedvarende intellektuell hodepine.
Hm, hm. Dette synes ikke greit.Men hvordan henger dette sammen med din tilbakevenden til hva du antyder som gresk og latinsk språkføring?
– Men det bør jo være innlysende. Enhver må da innse at de begreper vi ønsker å sette i centrum, bør tas direkte fra kilden, puro fonte så å si, slik at uforutsette misforståelser unngås, og den store sannhets lysende klarhet kan overstrømme oss i våre conversasiones. Festina lente! La tempus arbeide til din fordel! Ikke et eneste onomatopoetikon bør slippe unna i vår beskrivelse av terra horribilis.
Ja, jo? dette var jo til å bli klok av?
– Men det må sies: Alt er ikke ad undas. Jeg må bekjenne min beundring for de mange velformulerende saksutredere som tar sitt labora på største alvor, og samtidig belærer de stakkars politicus som i sin tur skal ta sine vurderinger og valg ut fra slike stringente documenter. Tenk på alle de unique acteurer som med den største relevance setter sakene i det rette focus, får leserne i det tiltenkte modus slik at de ikke aner hvilken anguis in herba som lurer på dem. Dulce bellum!
Her ruller Egil umotivert med øynene, pupillesprekken går i null, hodet siger ned mot cashmereteppet han ligger på. Han har tydeligvis gått latinen i vold. Men fra en gren like ved juleneket synes vi høre et tynt fuglepip: « Finis conorat opus!»
