Fra Korgbrua og opp til Rådhuset står forventningsfulle skole-elever oppstilt i fakkelborg. De venter spent på OL-fakkelen, som er på veg sørover i stafettrunde rundt om i Norge. Det er 17.januar 1994.
OL på Lillehammer huskes som et av de aller største og mest vellykka av vinteleikene. Og utenom sjølve idrettskonkurransene foregikk mange spennende aktiviteter. Fakkelstafetten var vel den som krevde mest planlegging og gjennomføringskraft.
Posten tar jobben
Postverket hadde dengang en 350 år lang historie som ombærer av pakker, brev og viktige dokumenter. Derfor var det ikke unaturlig at denne etaten fikk oppgaven med å få OL-fakkelen til å gå rundt om i Norge. Arbeidet var meget omfattende, der fakkelen ble brakt 8000 kilometer og hvor nærmere 7000 personer var innblanda i arrangementet, som fakkelbærere, hjelpemannskap og organisatorer.
Posten Mo hadde ansvar for strekninga Saltfjellet- Mosjøen. Her var Willy Fredriksen, som inntil da hadde bodd en del år i Korgen, leder av organiseringa:
– Dette var artig. Vi hadde mye å gjøre, for det var satt opp et stramt tidsskjema, og mange mennesker var innblanda. Og alt gikk etterplanen, i godt vintervær. Vi hadde et utmerket samarbeid med Stålkameratene, Turistforeninga i Rana og kommunene.
Fredriksen forteller at forberedelsene gikk heilt ned til detaljer om hvordan fakkelvekslinga skulle foregå.
Lokale deltakere
Fakkelen blei tent 27.november 1993 i grua på husmannsplassen Morgedal i Telemark, der skilegenden Sondre Norheim vokste opp tidlig på 1800-tallet. Stafetten brakte den deretter nordover heilt til Svalbard, så sørover. Dag 49 starta fra Mo.
I forkant var det annonsert etter fakkelbærere, og mange meldte seg. Lokalt blei Jentejoggen i Korgen godt representert, kanskje som følge av en kreativ søknad, og tilsammen 8-10 personer fra kommunen førte flammen fra Finni til Korgen.
– Vi hadde siste etappe, forteller Inger Lise Vatshaug. Sammen med barna Jonas og Maria løp ho fakkelen fram til Rådhuset. Ho var såkalt eskorteløper over fleire etapper.
I Korgen var det lagt opp til et kvarters pause med noen innslag på rådhustrappa. Her ble det tent en liten «hemnesflamme», lest opp et kort budskap for OL-leikene, og en vinterdans blei framført av ei jentegruppe, leda av Mona Brendmo.
Forberedelsene var organisert av kommunen, og skolen var aktiv medspiller.
Fra Korgen fortsatte fakkelen til Mosjøen og sør til Lillehammer, der kronprins Haakon medvirka ved tenninga av OL-ilden 12.februar.
OL i skolen
En skinasjon som Norge følger intenst med i konkurransene under OL. Da leikene i 1994 gikk på heimearenaer ved Lillehammer, var oppmerksomheten ekstra stor. Mange voksne tok noen fridager og dro sørover til herlige dager med mange norske prestasjoner, og et yrende folkeliv i kaldt, klart vintervær. En amerikansk dokumentarfilm oppsummerte dette presist: «Sixteen days of glory».
Skolene her i distriktet hadde god oppfølging, med fortellinger om OL-historien, skriving og tegning. Uteaktiviteter blei det også. Men mest intenst var det foran TV-skjermene: Her ble det ropt, heiet, vifta med flagg og ellers gitt tydelig uttrykk for sinnsstemninga med kroppsspråk av ulik art.
Situasjonen i dag, 24 år seinere og med OL langt øst i Sør-Korea, er forståelig nok en ganske annen. Likevel: Utøvere fra Norge er på plass igjen, godt forberedt og med et solid støtteapparat i ryggen. Og sikkert mange, mange entusiaster foran TV. Men kanskje ikke så mange ute i løypene.
Dette visste du kanskje ikke?
Bildene fra fakkeltenninga i Lillehammer 1994 ser ut til å vise at kronprins Haakon ved å tilføre ild fra stafettfakkelen fikk den store stadionflammen til å tenne. Men 20 år seinere, under OL i Sotsji 2014, var kronprinsen tilstede ved et presseintervju. På spørsmål fra en journalist i Aftenposte ble det bekreftet at det faktisk var en elektroingeniør fra Drammen som trykka på knappen som tente ilden. Ingeniøren Kjell Hartvigsen hadde ansvar for deler av den tekniske gjennomføringa, og forteller:
– Vi kunne ikke ta sjansen på å mislykkes, og prøvene forut viste at ved litt vind kunne det bli vanskelig for kronprinsen å få skikkelig fyr. I tillegg hadde han ved et par anledninger fått svidd panneluggen, så av sikkerhetsmessige hensyn blei det til at jeg sørga for at flammen tente.
Nå kan vi vente i spenning på hvordan arrangørene i Pyeongchang skal få liv i sin stadionflamme.
