Fremdeles betraktes sparken som et nyttig hjelpemiddel for folk til fots vinterstid. Men den hadde langt større utbredelse og nytteverdi før i tiden.
Vi må selvsagt noen tiår tilbake i tid for å finne storhetstiden for denne gammeldagse, men glupe oppfinnelsen; sparken. Eller sparkstøtting som redskapen også kalles. To meier for å stå på, et håndtak for å holde seg i og et sete for å ha med en passasjer. Med en slik innretning kommer man seg fortere frem på glatte vinterveier enn bare å bruke føttene. Navnet spark gir seg vel selv, for det er jo måten man får fremdrift på flat vei; den som står på meiene – føreren om du vil – sparker i fra med det ene beinet og skyver dermed sparken fremover. Er man sprek kan man forflytte seg i hastigheter på opptil 10, kanskje 20 km i timen. Langt mer i nedoverbakker.
Den første kjente beskrivelsen av fenomenet «spark» stammer fra Sverige (dessverre). Helt tilbake til 1872 har man funnet beviser for sparken i Piteå i Nord-Sverige. Først når vi kommer inn på 1900-tallet blir sparken å finne i Norge. Til å begynne med var den noe ungdommen fattet interesse for. De oppdaget at det gikk an å få god fart nedover bakkene dersom snøen på veibanen var nok hard av tråkk og biler.
Sparken hadde nok sin storhetstid her i vårt område fra 1950-tallet til inn mot 1980-åra.
Det var ikke så mange som hadde råd til bil, mens det var opptil flere sparker å se foran hvert hus. Vintrene var dessuten stort sett både lengre og mer stabile den gang, i motsetning til nå. Ble det nullføre eller holke på veiene kom kommunebilen langt om lenge for å strø litt sand for at de gående skulle få fotfeste. Ikke noe strøing for at bilene skulle få bedre veigrep, de fikk klare seg selv. Med kjettinger, om nødvendig. Nei, man kunne ikke strø sand på hele veibanen slik som nå. Det ville fort kunne sprenge alle budsjettrammer. På lasteplanet til kommunebilen sto to-tre mann i sandhaugen. Med sine spader drysset de ei tynn stripe helt i ytterkant av veien. Dermed ble resten av den glatte veien til en utmerket skøytebane og glimrende for lett fremdrift og stor fart for de som brukte sparken.
I dag ødelegges slike forhold for det meste like fort som de oppstår. Til dels også lenge før. Moderne strømetoder sprer sand, og mange steder salt, utover hele veibanen. Å ta seg frem med spark med slike forhold under meiene er rett og slett håpløst. Det samme gjelder om man prøver å benytte fortauene. Enten er de helt nedsnødde og ufremkommelig, eller så er de påført sand nok til å gjøre sparkopplevelsen like vanskelig og nøkkete som på veiene.
Sparken kan også være utgangspunkt for artige konkurranser. Vi vet jo om det årlige Spark-VM på Geilo. Også Hemnes Idrettslag arrangerte i mange år en artig Spark-konkurranse, der deltagerne startet øverst på Hemnesberget med målgang nede på Torget. Men de var langt fra de første som skapte liv og røre med sparken i hovedrolla. Allerede i 1995 prøvde Hemnes Hornmusikk seg som arrangør av et sparkløp på Hemnesberget. Da måtte man sparke helt innover mot Åsen, for der å svinge opp og over Myraveien og nedover forbi kirka. Målgang var på skoleplassen. Dessverre har milde vintre de senere år gjort det umulig for idrettslaget å gjennomføre det populære sparkløpet.
Men i vinter har det faktisk vært relativt lange perioder med kaldvær etter litt snøvær, og da blir sparkføret helt utmerket. Vi traff flere «sparkepiker» i Hemnes-gatene sist lørdag. Noen med spark som fremkomstmiddel på en handletur, mens andre var ute på en liten mosjonsrunde (det ser ut til at det er mest damer som benytter spark, foruten mange barn).
Et par av dem var hyggelig nok til å godta at de ble fotografert for å komme i Avisa Hemnes. Arna Bang Skreslett og Aud Johannesen benytter nesten alltid spark når sparkføret er så fint som nå.
– Men måten veiene blir sandstrødd når mildvær fører til enda glattere underlag enn hardpakket snø, gjør at det ikke alltid er greit med spark. Også når det blir kjørt med veiskrape kan føret forringes. Gammel sand graves da opp, og sparken glir langt dårligere, det er de to skjønt enig om. – Men vi får bare nyte det fine været og sparkføret når det er som nå.
Kilder:
Wikipedia
Aschehougs konversasjonsleksikon
Nordlands Avis
