reinflokken til familien Anti er på flyttefot. Resteen av vinteren skal de oppholde seg på øyene på Helgelandskysten der det er sikrere vinterbeiter.
Oppe ved Tustervassdammen er det hektisk aktivitet. Biler med henger står klar til å ta reinlass om bord for å kjøre dem til Dønna. Etter at siste rein er lasta inn, får vi en prat med Helge Anti, som er en av reineierne. Helge tar oss med inn i skillehagen der det går et hundretalls rein og venter på skyss til bedre beitemarker.
Straks vi er innafor gjerdet, kommer det ei lita simle bort til Helge, som stopper og klapper dette usedvanlig tamme eksemplaret av Rangifer tarandus.
— Detter er en koppkalv, forklarer Helge.
— Den er fem år gamme. Der er første kalven hennes, og der er fjorårskalven, og der er årskalven, fortsette han mens simla gnir seg heimevant inn til eieren.
Det er tydelig at her har vi en kar som kjenner reinene sine.
— Hvor skal dere hen med reinen?
— Det meste skal til Dønna, men noe skal til andre øyer og holmer i samme område.
— Hører all reinen til Anti-familien?
— Ja dette er vår rein. Vi hadde en god del svenskrein i flokken, 60-70 dyr , men det var de her og henta i går og kjørte med bil til Sverige.
Så det obligatoriske spørsmålet:
— Hvor mange rein er det som skal fraktes ut til kysten?—
Svaret kommer kjapt og kontant:
— Du kan jo telle!
Etter litt lirkeprat, kommer vi fram til at det er noen hundre, men mindre enn ett tusen.
Helge forteller videre at det har vært veldig gode beiter for reinen hittil i år, men hvis det blir mildvær med påfølgende frost, kan det forandre seg fort, så det er greit å få dyra på vinterbeite.
— Det koster jo også mye å fore så mange dyr, føyer Helge til.
En av dem som hjelper til med å få reinen inn på bilene er Jon Gaup. Han forteller at de har flokken sin på nordsida av Ranfjorden, så det kommer vanligvis ikke noe rein fra dem og sørover.
I en større innhegning driver Sten Renberg med foring. Straks han kommer innafor gjerdet flokker reinen seg om han. Det er særlig to voksne okser som virker litt mer enn vanlig innpåslitne.
— Den med horna er Rudolf, og den der er Jon, forteller Sten og peker.
Om et par dager er både koppkalven, Rudolf og Jon på fine beitemarker, og der skal de være til sommerbeitene begynner å bli snøfrie.
