Landet har fått et nytt og stjernespekket ensemble som utvilsomt har en lys musikalsk fremtid.
Sært? Nja, litt. Tøft? Jepp. Svinger det? Utvilsomt. Til tider ganske vakkert også? Ja, absolutt. Rett og slett steinkult? Så definitivt!
Tungtbeskrivelig
Det er rett og slett vanskelig å beskrive Ensemble Denadas musikk og prestasjoner. Det bør enten foregå i korte setninger og stikkordsform eller utredes i lange, kjedelige ordklaser. Vi prøver det førstnevnte.
Musikalsk og åndelig leder Erlend Skomsvoll er muligens landets beste og mest allsidige jazzarrangør, i alle fall kan han nok skilte med den mest personlige stilen i disse kretser.
Arrangementene er skrevet for 13 eksepsjonelt dyktige musikere og vokalist Torun Eriksen, som også står bak all musikk og tekst, denne stilistisk plassert i et slags jazz-poplandskap med innslag av både blues, soul og gospel. Veldig gode og fengende låter er det også, og som vokalist er hun definitivt en av landets beste. Og for å komplettere Eriksen-pakka må man for all del ikke glemme karisma og scenetekke på toppen av den såkalte kranskekaka.
Dermed var altså premissene for anmeldelsen etablert, vi kan nå gå videre og i litt mer detalj.
Selvbooking
Ensemble Denada debuterte på Kongsberg Jazzfestival i sommer til store ovasjoner, og siden da har de vært ettersøkt i hele musikk-Norge. Men én konsertarrangør tok de faktisk kontakt med på eget initiativ for å booke seg selv. Det var Hemnes Jazzforum, og slik endte et av de nye store flaggskipene i norsk jazz opp på Jernvaren denne kvelden sent i november.
Hemnesberget og etterhvert også Jernvaren har som kjent et veldig godt rykte og er høyst beskrytt blant norske og etterhvert stadig flere internasjonale musikere, som Eriksen også påpekte tidlig i konserten har mange i nettopp dette bandet spilt opptil flere ganger på Hemnes tidligere. En kjapp tur innom egen hukommelse talte minst sju av dem på denne lista, inkludert både Eriksen på Hemnesjazz for to år siden og Skomsvoll med Come Shine ved festivalene i 2003 og 2013.
Fra de øvre hyller
Torun Eriksens låter og Erlend Skomsvolls arrangementer spenner over et stort og eklektisk muskalsk landskap, fra tendensene til «Karius og Baktus» i jazzdrakt via noe skjeve «power-ballader» samt diverse klassiske og samtidsmusikalske effekter.
Denadas håndplukkede musikere er også noe så sjeldent som både gode ensemblemusikere og til tider imponerende solister. De forskjellige musikalske personlighetene bidrar i så måte dermed ytterligere til det store spennet i bandets mangslugne musikalske uttrykk, nevner i fleng folk som Frode og Atle Nymo på saxofoner og relaterte treblåseinstrumenter, Per Mathisen på bass, Nils Andreas Granseth, trombone og gitarist Jens Thoresen. Med flere (alle sammen, egentlig).
Vanskelige valg
Å avslutningsvis velge ut enkeltlåter er vanskelig i en så gjennomført sammenheng, men «Edgards Blues», en mediumtempo-låt i en sugende, seig stil og matchet perfekt av Skomsvolls arrangement var et høydepunkt i mine ører. «More» er en av låtene og tekstene som ble hengende lenge i ørene etter Eriksens sist Hemnes-konsert, og den ble enda mer minneverdig denne gangen med den alltid imponerende Håkon Mjåset Johansens fantastiske trommesolo.
Må også ta med «Winter Today», ikke minst pga. arrangementet med de suggererende repeternde akkordene i blåserne, hvor den absolutte majoriteten av andre arrangører bare ville ha brukt lange liggende akkorder i underlaget. Med dette egentlig ganske enkle, men virkningsfulle grepet kom også klare trekk av den såkalte minimalismen til uttrykk, jfr. «samtidmusikalske effekter» over.
Og for å oppsummere er nok det enkleste for alle parter å bruke samme spørsmål- og svarkonsept som i innledningen: Imponerende i alle tenkelige ledd, hvorav ingen svake? Ja, til gangs. Fantastisk skrevet, sunget, spilt og arrangert? Utvilsomt noe av det aller beste jeg har hørt av denne typen konsepter. Bør de som ikke var tilstede og hørte Ensemble Denada på Jernvaren sist tirsdag skamme seg og angre dypt i bitter tristesse? Ja!
