De fleste mormorer har opplevd mange julefeiringer. Min mormor ha opplevd nesten 80. Uvitende som jeg er, vet jeg lite overraskende lite om julefeiringer i etterkrigstiden. Det måtte jeg komme til bunns i og dele med dere.
I 1949 var mormor åtte år. Hun bodde i et hvitt hus med sin mamma og pappa som var bønder, og sin storesøster Liv på 11 år og lillebror Øystein på tre år.
Når julen nærmet seg var det vanlig at barna i huset hjalp mye til slik at man skulle komme i mål med alle tingene som skulle gjøres. Det var mye forberedelser, og den gang var forberedelsene også tyngre og ting tok lenger tid.
– Den gang hadde vi ikke så mye redskaper som kunne hjelpe oss. Vi hadde heller ikke fryseboks, det var ikke påtenkt den gang.
Men det de hadde var et stabbur, og om vinteren holdt stabburet en kald temperatur, så på mange måter kunne det fungere som en slags fryseboks. Det var også en jordkjeller under huset, der man kunne lagre mat og andre ting som måtte holde seg kjølig.
– Mamma oppbevarte ølet som hun hadde brygget til jul der.
Selv om gjøremålene var mange startet man ikke nødvendigvis tidligere med juleforberedelsene. Men visse ting kunne man gjøre i god tid i forveien.
– Vi lagde for eksempel rulle og sylteflesk i god tid før, akkurat som nå.
Selv om mormor og hennes søsken var ganske små, så måtte de trå til for å komme til lunds. I dag ville kanskje ingen ha satt en åtte åring til å gjøre fjøs, men slike ting var nok mer vanlig i det vi liker å kalle «gamledager». Mormor lærte tidlig å melke kyr.
– Det var kanskje ikke så stor hjelp som jeg trodde og følte at det var, skratter mormor.
Tre
Før julen kunne komme ble mormor med pappa ut i skogen for å hogge juletre. De bodde ved skogen, så det var mange å velge i. Noen var store og andre var små. Noen var pene og andre ikke. Det var en fast tradisjon å bli med pappa på denne spennende jakten. Men mormors far så aldri etter den vakreste grana. Han speidet etter den som var minst «skrøyp» å ta. Mormor selv syns ikke det treet var så fint, men pappa tok med kvister inn, og da ble det riktig så bra.
– De fine små grantrærne blir fine store grantrær, mens de stygge små blir ikke så fine store grantrær, ler mormor.
Juletreet ble pyntet med levende lys i klyper, små hvite kuler og glitter. Juledukene ble strøket og lagt på bordene, og på veggene hang de opp løpere av papir. Gardinene gikk over i en rød farge.
Julaften
De fleste har et bilde av hvordan julaften kommer til å bli. Noen drar til kirken, andre sitter foran TV-skjermen og nyter gamle klassikere, og noen kanskje reiser bort til familie. Julaften i 1949 var nok uansett mye mer travel enn den er i dag. Sengetøy skulle ikke byttes på før selve julaften, alt skulle være rent.
I denne tiden var det mye snø, og de trengte heldigvis ikke å bekymre seg for om det ble hvit jul eller ei. På formiddagen ble mormor med sin pappa på besøk til sine besteforeldre. De bodde et godt stykke unna, så da måtte de få hjelp av Frøya. Frøya var familiens hest av typen Fjording. Frøya fraktet dem med slede fra gården, gjennom sentrum og til besteforeldrene på andre siden av bygda.
I dag er det tradisjon å spise ribbe eller pinnekjøtt på julaften. Noen spiser også kalkun, og andre lutefisk. Sistnevnte var en del av mormors julaften. På dagen etter besøket hos besteforeldrene var lutefisken klar til konsumering. Mormor rynket på nesen av gelefisken, og spiste heller noe annet.
– Jeg liker ikke lutefisk enda, ler mormor.
Ribben var ikke kommet nordover på denne tiden, den var mer vanlig på Østlandet. På kvelden spiste familien en stor middag som besto av ulike sorter kjøtt. Da ble det servert stek av storfe, kjøttkaker og pølser. Bønder var de, så maten skaffet de selv. Kjøttet ble servert med en brunsaus var av ypperste klasse.
– Jeg har aldri har fått til å lage maken, selv om jeg har prøvd utallige ganger.
Ølet kom også på bordet, og ungene fikk brus som var kjøpt på Eitran. Eitran var mormors favorittsted. Der hadde de store utstillinger med glitter, nisser og dverger. Man kunne kjøpe alt der. Serviser sto på rekke og rad, og pelskåper hang på knagger. Man kunne kjøpe både sofa og sko. Der skjedde store deler av julehandelen.
Julaften var lang. Det ble nesten aldri kveld. Alf Prøysen og julesalmer spilte i radioen.
– Lang på en god måte.
Gaver
De to eldste jentene i familien ventet alltid litt ekstra på deres onkel som bodde på Østlandet skulle komme med sin gave. Han hadde alltid noe spennende på lur. Etter krigen tok det litt tid for at spennende ting kom nordover. Denne julen hadde onkel med rødt silkestoff. Det skulle bli til fine bluser til jentene.
Under treet lå pakken som mormor skulle få fra sine foreldre. Hun var veldig spent. Under pakkepapiret åpenbarte det seg et rødt koppestell. Fire små kopper med små fat. En mugge, en kanne for å ha fløte i, og en sukkerskål. Det var dekorert med gule blomster med grønne blader.
– Det viste seg i ettertid at det satte seg en rar smak på det man hadde oppi, så det ble brukt til å drikke fantasi-te isteden.
Romjul
Man skulle ikke gå på besøk 1. juledag, men heldigvis var naboene unntatt den regelen. På nabogården bodde det tre andre barn som var moro å leke med. De spilte julespill. Flasketuten peker på og en lek som de kalte «Selg flesk».
– Hvordan var den leken, igjen?
Ungene lekte også en lek som de kalte «Sitt på kongestol».
– Poenget var at noen falt i gulvet, ler mormor.
3. juledag var det juletrefest i kirken. Det var ikke gudstjeneste på julaften slik det er nå. Presten bodde på Hemnesberget og han hadde ikke bil. Juletrefesten var et av julens høydepunkt. Der møtte man alle sine venner. Både store og små. Hele bygda var på en og samme juletrefest. Alle hadde med seg mat og det ble kokt kakao, og det ble selvfølgelig gått rundt juletreet mens man sang julesanger. Det var så mange mennesker i kirken at ringen gikk rundt alteret og ut i sideskipene.
– Det var en morsom dag. Juletrefesten i kirken ble arrangert så lenge jeg var unge.
– Savner du å ha det sånn, mormor?
– Nei, jeg vet ikke. Ikke alt var bedre før. Jeg syns julen er flott som den er nå. Likevel syns jeg det er viktig å holde på juletradisjonene. Det er så mye som glir ut i hverdagen.
