Bjerkadalsboka som nylig kom ut ligger trolig under mange juletre. Avisa Hemnes har fått lov til å trykke en smaksprøve, denne er også publisert i Rotfeste, medlemsbladet til Hemnes Historielag.
Det er området som Bjerkadalsboka som kommer ut nå før jul skal dekke. Et omfattende prosjekt som er jobbet med i mange år. Undertegnede, og Jarle Nermark har på hver vår kant jobbet med planer om en framtidig bok. For noen år siden hadde vi noen samtaler. Vi kom fram til at skulle vi lykkes med et slikt prosjekt, så ville sjansen være større om vi gikk sammen for å lage denne boka. Slik ble det til at vi fordelte oppgaver, historier og områder vi skulle dekke i boka. Det ble gjort en omfattende besøksrunde rundt i bygda for å samle inn dokumentasjon og bilder som kunne brukes i prosjektet. Det ble også arrangert en historiekveld på ungdomshuset i Bjerkadalen, der vi ba folk med interesse for prosjektet om å møte opp og ta med historisk materiale. Det ble kopiert og samlet inn flere tusen bilder, samt mye dokumentasjon om hendelser og historier. At bygda tidligere hadde politisk engasjerte mennesker som skrev ned ting, samt rapporterte den minste historie i Nordlands avis, har bidratt til at mye av historien om Bjerkadalen er bevart. Når man sier Bjerkadalen, så tenker nok mange på område fra Bjerka til Forsbakken, eller Geitsteinen der brua krysser Bjurbekken. Vi har brukt den gamle definisjonen av Bjerkadalen som er helt opp til Gressvatnet. I prosjektet har vi også valgt å ta med Bjurbekkdalen da deres tilknytning og veiforbindelse alltid har vært via Bjerkadalen.
I boka er det en rekke artikler og mye stoff fra dalens øvre område som strekker seg fra Geitsteinen til og med Gressvatnet. Disse fjellgårdene var og er det mye historie om, spesielt med tanke på jakt, fiske og friluftsliv, samt historier fra krigens dager. Lag og foreninger, veien, og Bjerkaelva har gjennom lang tid vært viktige element og historiebærere i bygda. Boka inneholder også en mengde andre historier og til slutt en slektsdel som omfatter flere tusen personer, som ikke bare følger den enkelte gård ned i direkte linje. I boka kommer man også inn på hendelser og historier som fører oss ut av selve Bjerkadalen, men de har uansett en tilknytning til området. En av disse historiene er historien om Anton Larsen Skog som var sønn av Lars Petrussen (1849-1937) fra Frydenget i Bjerkadalen.
Anton Larsen Skog
En av Lars Petrussens sønner som bekrefter at Lars Petrussen også mens han var gift, var «litt på vift», er født 18.10.1893 i Steikvasselv. Steikvasselv tilhørte da Hattfjelldal kommune. Her bodde den 25 år gamle «piken» Anna Kristine Nilsdatter født 1858, datter av Nils Nilsa og Karen Jacobsdatter. Resultatet av stevnemøtet mellom da gifte Lars Petrussen fra Frydenget i Bjerkadalen, og ni år yngre Anna ble sønnen Anton Benjamin Larsen (1893-1969). Anton byttet etter hvert navn til Anton Larsen Skog, og bodde ved Røssvatnet hele sitt liv.
Anton Larsen Skog ble i 1919 gift med Ebba Margareta Larsdotter (1887-1951) fra Tärna. Ebba hadde før giftemålet en sønn og en datter. Datteren var Linda Elvira Nilsson (1909-2001) (far, Nils Anselm Larsson) som ble gift med Trygve Ingebrigtsen (1911-1973) og bosatte seg på Røssvassholmen. Det er i dag en stor slekt etter Linda Elvira Nilsson og ektemannen Trygve Ingebrigtsen. Sønnen Ebba hadde før ekteskapet med Anton Larsen Skog het Nils Gustaf Andreas Andersson (1910-1943) (far, Anders Gustaf Jonsson).
Anton Larsen Skog hadde ikke særlig kontakt med sin far Lars Petrussen. Det fortelles at han en gang besøkte sin halvbror i Vekthaugkråa, som også het Anton.
Utover det, er det historien om Anton Larsen Skog som vokste opp «farløs» ved Røssvatnet, like ved svenskegrensen, som fortjener litt oppmerksomhet.
Trolig bosatte ekteparet Anton Larsen Skog og Ebba Margareta seg på eiendommen Skog på 1920-tallet. Landstykket ble forpaktet i 1921, og var bare fem-seks kilometer fra svenskegrensen. Skog ligger like ved Nymoen. Det er oppgitt i enkelte skriftlige kilder, og også en alminnelig oppfattelse lokalt, at Anton og Ebba ikke hadde barn. Ser man i kirkebøkene, blant annet i de svenske, er det oppgitt at de fikk en sønn 03.07.1919 som fikk navnet Alvar Algot Martin Larsson. På tross av intense søk er det ikke funnet annen informasjon om denne gutten enn at han var født i Hattfjelldal. Det er mye som tyder på at gutten ikke vokste opp, men her har vi ingen sikre kilder. Nedenfor Skog lå Bjørkmoen, som hadde bosetting fra omkring 1900. Eiendommen Skog ble ryddet av Anton Larssen Skog, og de fikk nok fór til et par kyr, noen sauer og en hest. Om vinteren var det å hogge favnved til dampbåten Kolbein som gikk i rute på Røssvatnet. Dette sikret familien en liten, men kjærkommen inntekt.
Anton Larsen Skog hjalp i krigsårene krigsfanger og andre som var truet på livet over til Sverige. Hans kone var svensk og han var kjent i området, både på norsk og svensk side. Folk som bodde nær svenskegrensen, om det var i Bjerkadalen, Leirskardalen eller som i dette tilfellet ved Røssvatnet, var kjent for å hjelpe flyktninger i krigsårene. Anton hjalp trolig et tresifret antall flyktninger over til friheten på andre siden av grensen. De satte sin egen sikkerhet til side og gjorde det de kunne for å få flyktningene ut av landet. Flyktningetrafikken tok seg særlig opp de siste krigsårene. De fleste var norske, men det var også flyktninger fra andre land og rømte krigsfanger. Anton forlangte aldri betaling, men en del betalte for hjelpen. Naboer visste hva som foregikk, men de holdt munn, så stort sett gikk det bra å lede flyktningene over til Sverige. Med dampbåten Kolbein var det inngått en avtale om varsling. Båten endret antall signal fra fløyta ombord, om de hadde med seg personer som samarbeidet med tyskerne eller tyske soldater. Dette ga lokalbefolkningen et varsel, og tid til å gjemme unna eventuelle ulovlige saker eller rømlinger. På samme viset ga lokalbefolkningen beskjed til mannskapet på Kolbein ved at de snudde ei bakstefjøl som hang ute på veggen. Den hadde forskjellig farge på hver side, for å gi et signal på om det var trygt eller farefullt.
En av de mest kjente personene som Anton hjalp over til Sverige var skuespiller Kåre Wicklund og hans jødiske kone, Annie Sachs og hennes mor. Dette skjedde 4. november 1942. Ettersom fru Wicklund og hennes mor var jøder, var situasjonen ekstra utrygg. Ble de oppdaget, var det stor fare for at gasskammeret var neste stopp.
Gjennom krigsårene ble turene med flyktninger for Anton mange, under all slags vær- og føreforhold. Men til slutt ble også Anton Larsen Skog tatt for sine «forbryterske handlinger». 27. november 1944 kom det to tyske soldater for å arrestere Anton. Bare Anton og kona Ebba bodde på Skog. Kona var syk men det hjalp ikke. Anton fikk kort tid på seg til å pakke før han ble fraktet til Mosjøen. Der var han en tid før det bar videre til Trondheim. Ferden gikk så til Falstad, der han ble et par måneder før han til slutt havnet i fangeleiren Grini i Bærum, nordvest for Oslo. Der ble det straffarbeid, og noe av dette besto i å bygge ut Fornebu flyplass.
Da freden kom i mai 1945, var det nok en gledens dag, Anton var hjemme ved Røssvatnet igjen 12. mai 1945. Det fins en rekke historier om Anton Larsen Skog og kona Ebba, om hvordan de levde og taklet utfordringene ved å bo på denne avsidesliggende plassen. Det sies at Antons store sorg var at han ikke hadde etterkommere. Anton eller familien fikk aldri noen heder eller utmerkelser for sin innsats under krigen. I et anonymt leserbrev i Nordlands Avis underskrevet J.S. (trolig Jørgen Sande) i forbindelse med Anton Larssen Skog sin 60 årsdag i 1954, mente forfatteren at Anton fortjente ros for sin innsats, og nevnte blant annet skuespiller Kåre Wicklund. Da kom det tilsvar fra Kåre Wicklund noen dager etterpå. Han skrev følgende:
«Alle er vel samde om at Anton Larsen Skog var god patriot, og at han hjalp dei som hadde bruk for hjelp ? det veit eg var for han ei hedersak. Om rømnigane hadde nokre kroner å putte i neven på han, som ei lita takk for god hjelp, så var det rimelig og naturleg. Ikkje alle hadde pengar, men vart hjelpne for det».
Etter at Ebba døde i 1951, bosatte Anton seg etter hvert i Rødlia der han bodde fram til han han døde i 1969. Ekteparet ligger gravlagt på kirkegården i Varntresk.
Slik endte historien om en av Lars Petrussens sønner som kom til verden ved et sidesprang, mens faren var gift med en annen kvinne.
