Kjetil Brendmo bor sammen med familien i nabohuset til den nå sanerte boligen i Svartmarka. Det er bare noen få meter bort til raskanten. Og raser gjør det, jevnt og trutt.
– Nå føler jeg at vi er latt i stikken. Det er ikke bare å vedta at vi er trygge.
Brendmo har trodd at rivingen av huset han selv var byggherre på skulle avsluttes med sikring av skråningen. Slik blir det ikke, i alle fall ikke før til neste år. Når Avisa Hemnes gjør han oppmerksom på NVEs beslutning reagerer han med vantro.
– Dette er helt forkastelig og uforståelig. Venter de på at de nye reglene fra årsskiftet skal «løse» problemet? spør han.
Han sikter til lovendringen som gjør at forsikringsselskap må betale erstatning også for boliger som ikke er skadet. Dette betinger i så fall at rasfaren er så stor at beboerne blir evakuert.
Det var i januar at raset gikk. Brendmo bor nå i barndomshjemmet, men satte i 2000 opp boligen som var nærmest raset. Han solgte senere boligen og flyttet noen få meter til nabohuset.
– Det er sju meter fra raskanten og til min garasje. Når det er små barn på besøk må vi følge godt med, tråkker noen feil er det drøyt hundre meter ned fra kanten. Jeg var helt sikker på at skråningen skulle nedslakkes i samme prosess som rivingen, at det var en del av tiltaket.
Brendmo forteller at det raser jevnt og trutt fra skråningen. Han gruer seg til vinteren, spesielt om det blir store nedbørsmengder.
– Det er ikke så enkelt bare å slå seg til ro med at vi er trygge. Nå har det vært gjort undersøkelser som konkluderer med at det kommer til å fortsette å rase inntil skråningen er forholdsvis slak. Om det er slik at det ikke er noen akutt fare er det merkelig at nabohuset ble evakuert, det er ikke beroligende, sier han.
Han har tidligere bedt om et papir som kan bekrefte svart på hvitt at de har grunn til å føle seg på trygg grunn.
– Her har noen som sitter langt unna bare vedtatt at vi skal føle oss trygge, jeg håper virkelig at kommunen kan sette press på for å få en kjapp løsning, sier en fortvilet huseier.
