Mange som kun har hørt Pitsj i innspilt format har nok lurt på om det man hører er et resultat av studioarbeid og ikke gjennomførbart «live».
Vel, eventuelle tvilere fikk i så fall bevist i Hemnes Kirke sist lørdags kveld at kvintetten ikke trenger mer enn sine egne stemmer for å gjøre jobben sin, og det veldig bra: Det er til tider rett og slett bare å måpe av med god samvittighet.
Fordi en slik vokal stålkontroll hos samtlige sangere både i samklang samt i solistiske passasjer og ikke minst et slikt gehør er ekstremt sjeldent å høre hos vokalister i kombinasjon, så jeg kan vel begynne med å si at Pitsj fra et rent teknisk standpunkt slår mer kjente a cappella-grupper som svenske The Real Group (som besøkte Hemnesjazz i 2013) godt ned i støvlene, faktisk helt under innleggssålene.
Karismatisk og variert
Men det holder jo aldri bare å briljere innenfor disse tross alt nokså teoretiske og tørre aspektene. Og briljansen gjelder definitivt også innenfor det mer vage begrepet «musikalitet», samt den ytterligere udefinerbare «tolkningen» av stoffet de presenterer i femstemt harmoni. Man må i samme slengen heller ikke glemme damenes alltid like entusiastiske formidling av stoffet og deres avbalanserte, men fokuserte scenetilstedeværelse. Å her sammenligne med de ovennevnte mer kjente svenskenes innøvde vitser, rutinepregede og glatte fremførelser samt kjedelige pappfigur-utstråling er vel nesten urettferdig for de sistnevnte. Men bare nesten.
Pitsj har eksistert av og på i 19(!) år, og består av to ganger to søstre med henholdsvis Roggen og Kruse som etternavn og «vår alles søster Anja!», for å sitere ett av bladene Roggen. Gruppa presenterer et repertoar av den svært sammensatte typen: Her kan man bl.a. finne «coverlåter» som «Tanta til Beate» og «Voi Voi» gjort på deres høyst særegne måte, men med stor og hørbar respekt for originalene. Disse versjonene står seg etter min mening helt utmerket godt ved siden av originalene.
Komponister og tekstforfattere skriver også ny musikk spesielt for Pitsj, heri innbefattet ringrever som Helge Lien og Hanne Hukkelberg. Lien er nok mest kjent som jazzpianist og han har selv også opptrådt på Hemnesberget både med egen trio samt som medlem i andre konstellasjoner. Skal man trekke frem en av Liens komposisjoner spesielt kan man nevne «Nissen», med tekst av anonym forfatter, publisert i et gammelt norsk julemagasin.
Denne perlen tenker i hvert fall jeg at har et utmerket potensiale til å bli en såkalt «folkekjær» julesang etter hvert.
Nedbør og stein
Siden konserten jo er titulert «Snø» dreier naturlig nok majoriteten av låtene seg om vinterlige tema og (ja,) rett og slett snø. Jeg nevnte vokalisten og komponisten Hanne Hukkelberg, og hun hadde stått for låten «Snowflakes» («Snøfnugg») et av kveldens høydepunkter for i alle fall min del. Låten hadde faktisk et visst preg av 15-/1600-talls madrigalstil, dog naturlig nok satt inn i en betydelig oppdatert harmonisk/klanglig ramme.
(For de som lurer på hva en Madrigal er for noe anbefales den høyst informative Wikipedia-artikkelen om temaet da denne anmeldelsen ikke er rett fora for en gjennomgang av dette).
I åpningslåta «Snow is falling» av medlem Anja Skybakmoen hørte man også en gjennomgående motivfigur som kunne lede tankene til nettopp snøfall uten at effekten ble i nærheten av påtrengende billedlig.
Skybakmoen står naturlig nok for arrangementene på sine egne kreasjoner, og av hennes øvrige musikalske bidrag bør man også nevne låta «Ned» til tekst av Marte Huke, en sang/tekst om bergarter(!) satt i calypsotakt.
Ane Carmen og Ida Roggen arrangerer på sin side mye av stoffet komponert av andre, i likhet med svenske Anders Edenroth, som blant annet står bak nevnte «Voi, Voi». Edenroth har forøvrig med sin store produksjon av nettopp vokal-/korarrangementer gjennom en årrekke blitt et kjent navn for mange korsangere, også lokalt i Hemnes.
Høytid med Paus og Disney
I tillegg ovennevnte «Nissen» var julen også representert med sanger som «The Christmas Song», denne effektivt satt opp mot den dystre og illevarslende titulerte «Christmas Abyss» («Juleavgrunn»). Og i forlengelsen av denne tematikken passet Ole Paus-klassikeren «Jeg reiser alene» godt inn, om barn reisende som pakkepost mellom foreldre i ferier og høytider som nettopp den vi er på tur inn i. En vár og dempet versjon som nok lokket frem lett fuktighetsdannelse i øyeregionen hos flere til stede.
Even Skatrud, gift med medlem Kruse Skatrud, hadde bidratt med et «Disney-medley», rett og slett et utsnitt av musikken fra Disneys Julekavalkade som sendes på tv hver julaften.
Dette første av to ekstranumre ble en ren, men svært så humørfylt maktdemonstrasjon fra Pitsj og utgjorde på mange måter et tverrsnitt av alt gruppa kan stille opp med musikalsk, hvilket som antydet ikke er så rent lite. Til tider var det hysterisk morsomt, både med imitasjonen av de syv dvergenes orgel og pipe-sangen fra Askepotts håndarbeidende mus, dette siste feilfritt og tilsynelatende lekende lett sunget i ekstremt høyt register.
Og etter stormende og velfortjent applaus for denne oppvisningen av vokal spektakularitet ble konserten avsluttet med Helge Liens neddempede versjon av «Deilig er Jorden». Nesten forfriskende harmonisk utradisjonelt og lavmælt arrangert, fokuserende på tekstens mer ettertenksomme sider.
Ren musikkglede
Slik kunne man ha fortsatt i det uendelige, men poenget rundt de musikalske prestasjonene er vel understreket nok. Dog må noen øvrige, men vesentlige detaljer også nevnes før avrunding.
En av hovedgrunnene til at Pitsj er et så upåklagelig knirkefritt musikalsk maskineri som de er kan utvilsomt relateres til at de fem medlemmene er å regne som likeverdige i alle sammenhenger. Samtlige har mange og lange solopassasjer samt «egne» låter hvor de er hovedsolister, alle bidrar med introduksjon av sangene og generell småprat på scenen, noe de gjør på en naturlig og uhøytidelig måte. Denne avslappede stemningen sprer seg også utover i lokalet, selv et så stort et som Hemnes kirke. Og det er til syvende og sist veldig tydelig at de har det morsomt sammen på scenen og ganske enkelt liker å opptre, det utstråles rett og slett en smittende musikkglede av hele gjengen.
Så Pitsj etterlot seg både et imponert og inspirert publikum på Hemnesberget denne kvelden, det var noe så enkelt som trivelig å være tilstede, selv om «trivelig» er kanskje en litt sjelden følelse å sitte igjen med etter å ha hørt slik til tider halsbrekkende musikalsk virtuositet i over en time. Men så var det da også en time av de helt sjeldne.
