Å dra langt til skogs for å komme tett innpå ville dyr og fugler ute i det fri er ikke alltid nødvendig. Det fikk vi erfare ganske så nylig.
Fra egne vindu her i privaten har vi opp gjennom årene kunnet se et temmelig rikt dyreliv, både sommer og vinter. Foruten alle typer småfugler som vi har kloss inntil vinduene på diverse foringsplasser, har det fra tid til annen passert elg, rådyr, rev og oter. Kloss ved huset. Spurvhauk, røye og ørn er også betraktet fra samme ståsted. Men aldri tiur. Ikke før i nå helt nylig. Da hadde vi et stort eksemplar av arten spankulerende i nabolaget og etter hvert på tomta.
Men før sjarmøren kom til vår egen adresse, poserte den store skogsfuglen ganske så villig rett i nabolaget. Det var naboer som varslet undertegnede om en «tam» tiur omtrent rett utenfor hagen, og nysgjerrig som man er, var en jo ikke sein å be. Tiur er jo en fugl man ikke ofte støter på. Derfor ble det raskt på med vinterhabitten i en fykende fei, og med kamera i nevene bar det ut i vinterdagen og bort til der tiuren hadde roet seg ned etter litt vandring hit og dit i nabolaget. Pent og pyntelig satt den på en hensatt tilhenger. Det var bare å sette i gang med fotograferingen. Først på behørig avstand for ikke å skremme den sjeldne gjesten. Men avstanden var litt for lang for å få et skikkelig nærbilde, og man har naturligvis alltid lyst til å komme på bedre «skuddhold». Skritt for skritt kom man stadig litt nærmere. Stoppet opp, tok noen bilder før neste fremrykning. Den fjærkledde sværingen fulgte nøye med, men så ut til å ta fotografens bevegelser med fatning og stoisk ro. Først da jeg var på 4-5 meters hold syntes den det fikk være nok. Den hoppa ned på den snødekte bakken uten bruk av vingene i noen særlig grad, og begynte å vasse vekk i løssnøen. Bort fra den innpåslitne karen som stadig vekk siktet på den.
Dette kan neppe beskrives som normal adferd for en slik fugl. Ei heller for andre fugler for den saks skyld. Den skulle for lengst tatt til vingene når et menneske nærmet seg. Kanskje har den blitt skadd på ett eller annet vis i en av vingene? Men det var umulig å se noen form for skade på tiuren. Den så tilsynelatende frisk ut der den tok seg frem til fots i løssnøen. Vekk fra plageånden. Selv vassa jeg tilbake til gata og gikk den korte veien hjem for å se om bildene ble bra. Det var da den dukka opp i hagen her på hjemmebane, og flere bilder ble tatt fra vinduene før den stolte skogsfuglen til slutt satte kursen mot de dype skoger, mens flokker av sidensvans oppvaglet på ei antenne i nabolaget fulgte med på begivenhetene.
I ettertid har vi fått høre at tiuren har vært observert flere ganger i bebyggelsen på Ytteråsen og på Høghågen. Noen har også sett den oppe i et tre, så litt kan den i alle fall fly. Men om den er tam eller skadd/syk vites fortsatt ikke.
