I tidligere tider var det ikke bare å gå på H&M når folk trengte nye klær. Da måtte sauene klippes, ulla kardes og spinnes til passende garn som man strikket klær av. I dag er det andre tider, men heldigvis er det noen ildsjeler som holder i hevd kunnskapen om dette. På Gammalskola i Bleikvasslia arrangeres det kurs for folk som vil føre tradisjonen videre.
Det er Bleikvassli Husflidslag som arrangerer kurset. Olav Lillemo er instruktør, og kurset har 3 deltakere som alle er damer. Kanskje ikke så unormalt. Olav har holdt tilsvarende kurs tidligere og har stor rutine i dette.
– Hele prosessen starter med at vi klipper en sau for å få ull, forteller en engasjert instruktør, og fortsetter:
– Det er viktig at vi velger ut den beste ulla, og det gjør vi mens sauene går ute. Så tas sauene inn i hus, klippes og så starter prosessen med grøyping (grovkaling). Så er det den endelige kalingen (karding) slik at vi får fine ruller av myk og god ull.
Olav forteller at før i tida mens han virkelig drev med klipping, kunne han komme opp i bortimot ti tusen sauer i året. En voksen sau kan ha opptil 2 kilo ull så det ble voksne mengder ull av dette. Nå er det langt færre.
– Når prosessen er kommet så langt at vi er ferdig med å kal må, vi ha en rokk til spinningen, doserer Olav.
UTSTYR
Og en rokk er et ganske innviklet maskineri. Den har mange justeringer og mulige innstillinger for at den skal fungere optimalt til de forskjellige trinn i spinningen. Etter hvert som snella fylles med tråd, må det justeringer til for å jevne ut for at det blir tyngre å dra snella rundt.
Tidligere ble rokkene til som heimeproduksjon, men det er slutt med dette nå. Rokkene produseres industrielt. For en brukbar rokk må man bla opp fra seks tusen kroner og oppover.
Selve prosessen med å skape den ferdig kalede ulla om til tråd er ganske vanskelig, og krever fin koordinering. Rokken drives manuelt med fotarbeid som må avpasses til handarbeidet med å få passende mye snurr på tråen. Og passende hastighet på innmatingen av trå på snella.
– Det er viktig å få en tynn og jevn tråd for å få fint garn. Når en snelle er fylt med tråd, byttes den med en tom snelle som så spinnes full av tråd. Så kan tvinningen starte. Det vil si at man tar to eller tre tråer som tvinnes sammen til en. Da må rokken ha motsatt rotasjonsretning i forhold til når det spinnes enkelt trå. Vi spinn mot sola, og tvinn med sola, forteller læremesteren.
Olav mener at han nå spinner mellom 50 og 60 kilo ull pr. år. Et kilo ull gir ca 1600 meter med dobbeltrådet garn. Det utgjør en årsproduksjon på 96 kilometer garn.
– Foreldrene mine drev med spinning, og som unge hadde jeg lyst til å prøve meg. Men det var ikke mulig. Rokken var forbudt område. Det eneste vi fikk lov til var å kal ull. Jeg husker at foreldrene ofte var misfornøyde med resultatet, og det var nok med god grunn. Det er svært viktig at ulla er fint kalet for at den skal være god å spinne. Det vanskeligste med hele prosessen er kalingen, kan Olav betro oss.
Instruktøren har registrert god interesse for å produsere garn, og har synes det er trivelig at folk vil holde denne tradisjonen vedlike. Han mener at den er kommet på rødlista så det er viktig med tiltak for å ta vare på den. Han tror at det dessverre er få som driver med spinning nå, og mener at det er synd.
– Tenk deg den følelsen det er å ta på et par ullsokker der du selv har spunnet garnet og strikket sokkene, sier en filosoferende læremester.
ENTUSIASTISKE ELEVER
De tre damene som deltok på kurset var Ingeborg Solheim, Bjørghild Reinåmo og Sonja Bonsaksen. Selv for et lite øvd øye kunne det konstateres at ikke alle var kommet like langt i læreprosessen. Mens en av deltakerne fikk tråd høvelig greit inn på snella, hadde andre større problemer med å finne rette hastighet på rokkhjulet og passende mengde snurr.
– Hvordan synes du det gå med spinningen? spør vi Sonja Bonsaksen.
– Det går ikke særlig godt, svarer Sonja litt lattermild.
– Men det er bare andre kvelden jeg er med så det går kanskje ikke så verst heller. Jeg har fått litt tråd på snella, men den ligner mer på et perlekjede enn på ulltråd, fortsetter hun.
Det var nok vanlig i flere heimer at den oppvoksende slekt fikk prøve seg på kaling av ull, mens spinningen var forbeholdt de voksne. Også Sonja opplevde at det var greit med å kal, men rokken fikk hun ikke røre.
– Jeg liker å få være med på å føre denne tradisjonen videre, og det er artig å lære noe som folk kunne før. Det er min forutsetning at jeg skal fortsette med spinning etter at kurset er ferdig, sier Sonja med håp i stemmen.
Hun er mer skeptisk til om det lykkes å motivere neste generasjon til å gi seg i kast med spinningens edle kunst.
Og kursdeltakerne fortsatte med kaling og spinning til seint på kvelden. Bare avbrutt av en kort pause det det ble servert lokal mat.
