Plassert et godt stykke inn i fjellheimen, langt til nærmeste nabo og med besværlig adkomst til sjø og handel, kan gården og folka i ved Svartvatnet stå som prototyper på bosettings- og leveforhold i den førindustrielle tida her i distriktet.
Som et av mange rydningsbruk på Indre Helgeland i første halvdel av 1700-tallet, ble Sortwatten registrert med egen seddel i 1735 på Christoffer Bentsøn, Skresletten. Stedet blei seinere overtatt av folk fra Elsfjord, som med forskjellige inngifte fra Korgen-området beholdt gården til siste bruker flytta i 1955. Slik sett var det naturlig at kontakten med omverdenen foregikk til såvel Elsfjordstranda som til Korgen. Men sjølveste hovedstaden var Hemnes.
Variert tilhørighet og status
Svartvassgårdens beliggenhet medførte at den en lang periode lå under den eldste kommune Hemnes, for så å bli del av Elsfjord kommune, før Vefsn i 1962 gjorde seg til storkommune, med Elsfjord som innlemmet del. Gården var umatrikulert uten landsskyld i lang tid, før det ble gitt bygselbrev, eget gårdsnummer og så overtatt av brukerne i 1913.
Gården var, og er fortsatt, en av de største eiendommene i området. Det meste er lite produktiv utmark, men i nyrydningstida likevel et sted å satse på: Her var nok skog, rikelig beite, fiskevatn og betydelige jaktområder. Åkerlandet var heller beskjedent, så høsting i uteng og på myrer var nødvendig. En periode fantes til og med en liten husmannsplass like ved, der slektninger bodde.
Avstanden til bygdene omkring var såpass lang at det her var et utprega sjølbergingsbruk faktisk heilt fram til fraflyttinga. Siste bruker, Olav Svartvatn, nå over 90 år, forteller at det aldri kom elektrisitet til gården, de hadde heller ikke motorisert drift av noe slag. Vatn til fjøset blei tatt fra en bekk like ved, mens de henta drikkevatn fra ei kilde straks ved stuebygninga. Denne kilda var også oppbevaringssted for melk til kjøling.
Det var aldri på tale å bygge veg fram til gården.
Den gamle gården
Som del av en utvikla tradisjon, og med de praktiske forhold som retningsgivende, kom Svartvassgården til å bestå av mange bygninger. Eldhuset er sannsynligvis av de eldste, ut fra det da å få oppholdsrom med kokemuligheter. Fjøs til dyra var det neste nødvendige, før stua etterhvert ble oppført. Denne blei forøvrig påbygd og utvida etter behov og muligheter for tid til slikt arbeid.
Samtidig med dette blei det satt opp stall, redskapshus, bur, vedskøt, kjellerhus og badstue. Ei smie stod i bakken i sør. Ett hus til hvert behov, så og si. I utmarka blei det reist løer, og naust ved Svartvatnet. Ved bekken stod ei kvern, der blei også satt opp sag i seinere tid. Høystakker på så og si alle myrer.
Arkitekt Lars K. Sjøvold fra Hemnesberget er utdanna ved NTNUI og jobber hos Stein Hamre Arkitektkontor på Mo. Han kommer med disse betraktningene ut fra bilder av Svartvassgården:
– Det er tydelig her at brukerne har sett seg ut en høyde der gården skulle ligge. Sannsynligvis har dette noe med topografisk-klimatiske forhold å gjøre: En lang snøvinter gav tidligere vår på en åpen høyde med avrenning for smeltevatn. Her var lys og luft, og samtidig utsikt over store deler av eiendommen. Gården har ellers et typisk åpent tun, det vil si at bygningene står tilnærmet parallelle på rekker, uten innelukkete rom. Dette fremmer de forhold som ble nemnt tidligere. Bygningsmaterialene er typisk stedegne: De eldste bygningene oppført i grovt rundtømmer, ganske låge, samtlige med torvtak. Stuebygninga og de noe yngre påbygg har bordkledning, så her har vært brukt materialer fra sagbruk. Verd å merke seg er at kun stua har vinduer av betydning. Dette var nemlig kjøpevare og slik sett kostbart. Ellers er det små glugger og låge dørhol. Lite lys altså, men man beholdt varmen. Maling er det lite av, kun vinduskarmene etter det en kan se. Maling kosta penger.
Folk og dyr
Fra tabeller i gårds- og slektshistoria for Hemnes kan vi lese at barneflokkene i Svartvatnet var store; et snitt på 8-10 for hver generasjon, sågar oppe i 17. Av denne flokken var det imidlertid stor dødelighet, kun et fåtall vokste opp. Sjukdom, tuberkulosen, tok de fleste. Tellinger i siste del av 1800-tallet viser at 15-16 mennesker til enhver tid bodde på gården. Skolegang for barna foregikk på omgang på gårdene i Luktvassbygda. Forøvrig måtte alle ta et tak, daglig arbeid for de fleste, fra barneår til alderdom.
Gårdsbruket tok det meste av tida. Slåttonna varte heile sommeren, samtidig som man sikra fisket i vatna, gjorde bærleiting og passa køttera. Her var alltid hest på gården, 6-7 nordlandskyr, 8-10 vintersauer og noen geiter. Egen potetåker, kornåker, kålland, hage med rabarbra og løk. I vinterhalvåret drev mannfolka med vøling og nybygg; stadig måtte noe repareres. Forøvrig var noen driftige i smia eller snekkerrommet, og mye husflidsarbeid blei gjort. Snarefangst gav årvisst gode resultat.
Kvinnfolka hadde fullt opp med fjøs og arbeid i huset, matlaging, klær og ungestell. Det hendte at enkelte av karfolka dro på lofotfiske som mannskap på båtlag fra Hemnes, mens andre kunne få skogsarbeid for Engelskbruket i Mosjøen, eller på anlegg for malmdrifta i Dunderlandsdalen.
Ryper og river
Et nøkternt sjølbergingshushold gjorde at folket på Svartvassgården greidde seg brukbart i meir enn 200 år. Fra siste bruker Olav Svartvatn, nå 93 år, får vi fortellinger om livet for hans besteforeldre på 1800-tallet og framover:
– De greide seg med det aller meste, men noe inntekt i tillegg var nødvendig. Fra gammelt var det salg av husflid til Hemnes. Det gikk mest i river herfra, eksportert til Finnmark! Og her var mengder av ryper i fjellet, der snarefangst gav hundrevis av fugl, som ble levert heilt til England gjennom Meyer på Mo, til eventyrlige priser! Ellers kunne det være noe salg av smør og ost, og naturligvis det en kunne tjene på arbeid utafor gården, arbeid i skogen, på anlegg eller fiske.
I tillegg fantes det kyndige båtbyggere blant karfolka i Svartvatnet.
Likhus, gapestokk og farende fant
Som nemnt innledningsvis har svartvassfolket hatt tilknytning til to bygdelag, gjennom ferdsel og slektskap. Hemnes hadde eneste kirka i området fram til slutten av 1800-tallet. Olav beretter:
– Bestemor fortalte om sin konfirmasjon der, og ho overvar dessuten at en mannsperson blei satt i gapestokken på kirkebakken. Han skulle ha skjenkt seg dugelig, og kommet med bannskap under gudstjenesta!
På stedet var også lensmann og handelsfolk, så de fleste ærend kunne bli utført der. Vinters tid var ferdsel vanskelig uansett valg av veg; over Elsfjord eller Korgen. Døde som skulle begraves måtte ligge på vent i eget likhus i Korgen, til telen var gått av marka og elva og fjorden gjorde båtfrakt mulig. Hester med slede sommer som vinter sørga for transporten,og ellers var det noe ferdsel til fots, på ski eller med truger.
– Her var et naturlig stoppested i Svartvatnet, kan Olav fortelle.
– Det kunne kom slekt på besøk, eller farende som «rak på gårdan», skiløpere på vinteren, hestefolk som skulle fra Sørfjille til Mosjøen om sommeren, dit man for over Knutlia den gangen. Så var her mange samefamilier innom, de bodde ofte på buret, er det fortalt. Og betalinga kunne være en reinskrott.
Gårdsbruket Svartvatnet er forlengst historie, men eiendommen gikk på 1960-tallet over til ei anna grein i familien. Stua blei deretter brukt som fritidshus. Nylig har så dette sameiet bestemt seg for å selge. De nye eierne blir sannsynligvis kjent i løpet av høsten.
