Sentralt i Leirskardalen ligger Holmsletten. Med gunstige naturlige forutsetninger og særdeles driftige bønder vokste denne gården seg fra seint 1800-tall og framover mot andre verdenskrig til å bli et mønsterbruk i distriktet.
Fra kildene kan vi lese at gårdene i dalen ble tatt opp i første halvdel av 1600-tallet, noen av dem muligens tidligere. På en holme i elva ble det gjort høyslått, noe som skal ha gitt gården namnet Holmsletten, eller -slåtten. Gårdsbygningene lå den gang høgre oppe i terrenget. Jordbruket var allerede i god hevd, og der var en solid skogteig med gran. Leirelva var noe uberegnelig i form av flomvatn, men meget fiskerik. Rikelig tilgang på sommerbeite i fjellet. Avstandene til naboer og bygdesenteret var etter datidens standard forholdsvis kort og ubesværlig.
Oppfinnsomhet og tiltakslyst
Ei generasjonsrekke av holmslettfolk tok seg av gården og var ellers aktive i bygdelivet, mest i politikk og med nye tekniske tiltak.
I 40 år fram til 1920 hette bonden Ole Johnsen. Sammen med kona Elen Kristoffersdtr. fra Bjerka løfta han drifta på mange områder.
Ole var tidlig ute med forbedring av av fjøset, som var murt i stein og dermed svært solid. Her ble laga gjødselkum, slik at naturgjødsla blei tatt vare på. Dette auka gressveksten betydelig, i ei tid uten kunstgjødsel. Han starta opp ei jordforbedring av dimensjoner ved å kjøre matjord ut over en steinaur ved elvebredden. Seinere ble store areal slåtteland oppover skråningene jamna til slik at de kunne høstes med slåmaskin, som blei anskaffa meget tidlig. Det blei anlagt 600 meter vassledning bestående av uthulte granstokker skjøta i hop, slik at krøtter og folk hadde rennende vatn inn i husa. Ole fikk oppført ei flott hovedbygning på 100 kvm grunnflate i to fulle etasjer. Også her forbilledlige kjellerrom med kvitkalka vegger, støpt betonggolv og avrenningssluk.
Det blei tidvis drevet godt i skogen, og gårdssaga kunne høres både forsommer og høst. Materialer til eget bruk, naturligvis, men også til rorbuer i Lofoten, der Ole før han solgte i 1910 hadde husvære til 150 fiskere. Videre ble det, eksempelvis, levert materialer til Korgen meieri rundt år 1900 og til turisthytta ved Kjensvatn i 1904. Ole var i tillegg regna som en dyktig smed.
Kona Elen hadde god hand om gårdens indre liv med buskap og mat og klær, der ho med tjenestefolk hadde ansvar for opptil 12-15 personer i kost og losji, i tillegg til familien, der tre barn utgjorde neste generasjon. Ei av jentene døde ung.
Allsidighet og ukuelig pågangsmot
Oldelsgutten John Kaurin tok over bruket i 1922. Da var allerede gården kjøp av faren, slik at holmslett-bøndene var sjøleiere. John hadde gått i god skole hos faren, som han i sine etterskrifter berømmer for sin innsats. Den nye driveren gikk til verket med stor innsats, og i ettertid må det vel innrømmes at at han ble utsatt for noe misunnelse, da hans utrettelige arbeid så ut til å lykkes, tross alle skeptikeres spådom. Dette kom nok til uttrykk ved at han ikke nådde opp som faren i kommunens politiske liv, ved valg til viktige stillinger. Ikke desto mindre satt John som styreformann for Korgen sparebank i heile 43 år.
I hans tid ble det tatt i bruk kunstgjødsel, en oppstart på silolegging, et utstrakt bruk av kulturbeite, og dyrking av diverse grønnsaker. Både John og kona Dagny Lorentsdtr. Valla fikk de beste skussmaål fra tjenestefolk:Dyktige planleggere og adminstratorer; de lønna folka over gjennomsnittet. John ble beskrevet som spøkefull og krevende, men rettfedig. Dagny hadde elles ord på seg for å være særlig dyktig i matstellet.
Ekteparet hadde i alt sju barn født i tidsrommet 1922 til 1939.
Gårdsdrifta
Dagny og John førte Holmsletten videre opp til en av de betydeligste gårdene i området. Det ble utført storstilt nydyrking, slik at den arbeidskrevende slåtten i de såkalte «rågressdalene» kunne avvikles. Med grundig jordforbedring og gjødsling, og meir bruk av maskinelt utstyr som slåmaskin, treskeverk, og seinere elektriske motorer og motorsag i skogen, ble det frigjort tid og krefter til annen virksomhet også.
Gården hadde jamt over to tjenestejenter og to drenger. I onnetidene blei det innleid ekstra mannskap, og i tillegg innsats fra de to husmennene på Roghell og Moen, som forøvrig blei sjøleierbruk utpå 1920-tallet.
Besetninga bestod av minst 2 hester , 15-20 kyr, 30-40 vintersauer, gris og høns. Det blei dyrka betydelige mengder poteter, nepe og gulrot. I hagen fantes et ganske rikt utvalg av bær og urter.
Korndyrkinga var viktig. I åra under første verdenskrig var det matmangel, og myndighetene krevde ekstra levering fra arealer slik som dem Holmsletten hadde. Kornstaurene stod tett på åkrene.
Antall bygninger som tilhørte gården blei av John oppgitt til 22. Som en skjønner krevde disse en stor innsats til årlig vedlikehold, fra tømmerskogen via saga til snekkering og tilpassing.
Fra de mer enn hundre år gamle bilda kan vi slutte at det dreier seg om et stort gårdsanlegg, med åpent tun, romslige bygninger på to rekker, der det forholdsvis nye våningshuset tar vår oppmerksomhet. Med ei stor grunnflate, i to fulle etasjer, kvitmalt og med forseggjorte detaljer framstår det som et praktbygg, og vitner om velstand og sans for såvel det praktiske som det estetiske. Øvrige bygninger har her i hovedsak stående bordkledning og bordtak, sannsynligvis forteller det om god tilgang på egen skog, samt egen sag. Interessant er vasshjulet i elva som eget drivverk.
Leirelvkraft
Så var det at elva også skulle få stor betydning, ikke bare som fiskeelv, men også som kraftleverandør. John tok lærdom fra farens oppfinnsomhet med vasshjulet ved elvebredden, som med meir enn 100 meter lange overføringsreimer dreiv treskeverk, slipesteiner, dreiebenk, smørkjerner og potetrasperiet. Han lot seg inspirere av kraftverket i Bjerka, der strømmen aldri kom lenger opp enn til Korgen. Et forsøksverk i Durmålsbekken virka lovende, så John klekka ut planer for, og fikk bygd, sitt eget private elektriske anlegg i elva nedafor gården. Han beskriver det halvåret dette arbeidet tok i 1935 som det travleste i hans gårdmannsperiode. Men han lyktes. Nå hadde gården elektrisk strøm til lys, varmeomner, varmtvannstank, komfyr og meire til. Og når deler av gårdsstrømmen blei spart, kunne sagbruket gå på strøm. Ei særdeles vellykka nyanskaffelse, som blei holdt vedlike til NVE på 1950-tallet kom med sin levering. Her skjedde også noe som kan være typisk for holmslett-bonden:
Han krevde erstatning fra NVE på grunn av at Ranaverkene tok deler av vatnet fra Leirelva, slik at hans eget verk ikke kunne gå. Etter lange forhandlinger greide han å oppnå betydelig mengde gratis strøm for Holmslet gård « for all fremtid».
Lakshus og klekkeri
Fra de eldre dager hadde holmslett-bøndene hatt et fastbygd fangstredskap av tømmer, med ei ruse inni, dit laks og sjøørret forvilla seg inn og blei værende. På 1920-tallet fikk John og faren pånytt dette i standsatt. De fiska så mye at naboer forlangte det stengt. Da dreiv de videre med not, og tok gode gangster. Men de ikke bare høsta, men sådde også. John ordna kasser i finkjelleren der rogn blei strøket og yngel alt fram. Mye blei satt ut i elva, og noe solgt. Seinere reiste elveeierlaget eget klekkeri på eiendommen Holmsletten.
John hadde dessuten lest seg opp på hvor spennende amerikanerne syntes dette med laks som framtidsnæring kunne bli. På sine eldre dager blei han med i Norges elve-eierlag og agiterte sterkt for såvel fangst som oppdrett. Dette var 20-30 år før denne næringa så sin begynnelse langs kysten.
Skogen står, men han skifter sine tre
Etter det John sjøl forteller i sine skrifter, hadde gårdsdrifta og øvrige engasjement tatt såvidt mye tid at skogen blei noe forsømt. På 1930-tallet fikk han derfor som en av de første i distriktet laga en driftsplan for skogteigene, og satte i gang hogst, materialproduksjon på saga og nyplanting. Det sies at han ett år fikk satt ned 55 000 granplanter. En ledig parsell på nabogården Meland ble også kjøpt som saubeite, og etter hvert delvis tilplanta. John ble tilkjent diplom fra Helgeland skogselskap for sin innsats på dette området.
Faren Ole hadde brukt materialer til båtbygging av innleid arbeidskraft, og bygd små husvære i Lofoten til utleie for fiskere. I hans tid ble det også produsert tønner til saltfisk og tran. John tok opp denne arven og fikk laga fiskekasser.
Linjer og veg – og et sterkt konkurranseinstinkt.
I løpet av disse år rundt 1900 og framover skjedde mange nyvinninger, som også holmslett-bøndene var delaktige i. Telegrafen var oppretta alt i 1860-åra. 30 år seinere blei det stifta privat telefonselskap, og linje lagt opp til Jamtjorda. Tross mye skepsis og dystre spådommer blei jo dette virkelig et hjelpemiddel. Leiskarvegen var også blitt bygd etter utrettelig innsats fra bøndene, som hadde dugnad på sine parseller. Vegen ble lagt om, nye bruer kom, og resten er historie. Meieriet er nemnt. Her var Ole Holmslett en av oppstarterne. Ved etablering av Kogen sparebank var John en av de sentrale.
Verken Ole eller John hadde særlig mye spesiell skolegang innen bondefaget. Det meste gikk på nysgjerrighet og prøvelyst. Dette dreiv dem begge fram mot de virksomheter som såvel samtida som etterkommerne har nytt godt av.
Begge disse to mannfolka fra Holmsletten hadde stor moro av å vise mot og dristighet – og gjerne vinne en konkurranse. Ole var regna som en skarpseiler med sin fembøring, og kom gjerne som den første i ei uhøytidlig kappsegling over Vestfjorden. Han kjørte også ved sine høve hesten dugelig svett i kappkjøring på sjøisen fra Mula til Hemnes.
Ole Johnsen Holmslet var i mange år ordfører i Korgen kommune.
John hadde i fristunder på vinteren stor glede av å gå på skøyter og renne i skibakkene. Likevel var det som skytter han nådde høgst. Toppen blei nådd i 1915 da han blei Skytterkonge i Steinkjer. Året før var han, nærsagt sjølsagt, en av jegerne som felte dalens siste ulv.
På sine eldre dager fikk da også John Kaurin Bang Holmslett fortjenstmedalje fra Det kgl. Selskap for Norges Vel, for sitt arbeid i bøndenes faglige og økonomiske orgaisajoner, sin dyktighet med jord og skogbruk, samt innsats for bygdas næringsliv. I 1966 ble han ved en høytidelighet i Oslo, som en av de 12 beste, premiert av Kong Olav V for sin skrevne minneoppgave fra sitt liv.
John Holmslett var nominert til stortingsrepresentant for Bondepartiet i Nordland perioden fra 1945. Partiet fikk ikke valgt inn sin representant.
Kilder: Gård og slekt i Hemnes
Slekters gang John Holmslett/Harald Brygfjell
