Mental Helse Hemnes feiret «Verdensdagen for psykisk helse» i en hel uke til ende. Fredagskveld var det et stort arrangement på samfunnshuset i Korgen kalt «Gi jernet!».
Konferansier Sten-Oddvar Solhaug loset de oppmøtte stødig gjennom kvelden med artige anekdoter hvor vi fikk innblikk i hans oppvekst på Solhaug. Han beskrev et variert mangfold av mennesker som gikk inn og ut av barndomsheimen, deriblant mennesker som var preget av ulike traumer, og som av den grunn var litt annerledes. De ble behandlet like fint som alle andre, og denne erfaringen fra barndommen har bidratt til det menneskesynet han har i dag, med romslighet for folks annerledeshet.
Ga jernet!
Sten-Oddvar fortalte den fæle historia fra tidlig ungdomstid hvor han sprengte hånden sin med fenghetter og ble liggende på sykehus. Der ble han tildelt ei seng i kjelleren sammen med to eldre damer som lå i respirator. Med sin gode fortellerevne og selvironiske krumspring ble en trasig hendelse gjort om til noe humoristisk, som for å illustrere hvordan fæle ting kan snues til noe greit.
I tillegg til å være konferansier tok Sten-Oddvar også ansvar for flere sanginnslag sammen med fruen Hilde Haugen og Merete Langeland, alle tre fra Korgen. Tidligere har de tre sunget i koret «Popcorn» som var i drift i en del år, og de tre hadde funnet fram noen av disse popcorn-sangene. Uten instrumenter til støtte var det imponerende hvordan deres tre nakne stemmer greidde å fylle samfunnshuset med stødige, løylige acapella-sanger. Lena Valla hadde en nydelig versjon av «Det handler om å leve» av Kine Hellebust, sammen med Ulf Skjæran på piano, og de framførte også «Out here on my own» fra filmen Fame.
Den tunge veien til solskinn
Anne-Marie Isaksen fra Troms delte sin personlig beretning om rus, tap, erkjennelse og gleden over livet. Anne-Marie hadde tidlig erfaring med rus. 12 år gammel drakk hun seg full første gang. Da startet en lang «karriere» innen rus, som varte helt fram til for seks år siden da hun ruset seg for aller siste gang. Hun beskrev en ungdomstid i rus.
Hun var i flere forhold med andre rusmisbrukere, og fikk tre barn. Barnevernet meldte sin interesse for trebarnsfamilien. De flyttet derfor til Tromsø for å forsøke å beholde de tre små barna, men mistet den daglige omsorgen for sine barn på grunn av rusen. Ungdomshjem og fosterhjem ble hverdagen for barna hennes i fire år. Hun fortalte at datteren ba til Gud om at mamma skulle bli frisk så de kunne komme hjem. Hun fortsatte med hasj og amfetamin, alle penger gikk til rusmidler. De var ofte uten mat, og strømmen ble kuttet i tre måneder på hardeste vinteren.
Fra rus til nykterhet
Anne-Marie beskrev hvordan rusen tok helt av, og at det var fælt å vite hvordan hun som mamma hadde sviktet sine barn. Etter å ha kjørt bil i rus og havnet midt i ei dyp elv nådde hun bunnen bokstavelig talt, og ba om avrusing. Etter flere måneders innleggelse greidde hun å holde seg rusfri i mange år. I denne perioden tok hun utdannelse som omsorgsarbeider og sykepleien, og etter to år som rusfri fikk hun endelig barna tilbake. Dette var en viktig seier for henne, men etter sju år uten rus sprakk hun på alkoholen. Alkoholismen kom snikende tilbake, og hun brukte krefter på å lure seg selv, fram til at hun kom fram til en endelig erkjennelse: «Jeg er ikke bare narkoman, men jeg er også alkoholiker!» Da ba hun om hjelp for andre gang.
Lyktes som nykter
I seks år har hun nå vært nykter, og har tenkt å holde seg nykter resten av livet!
– Etter siste behandling har jeg tatt master i sykepleie, er i full jobb, har fire barnebarn og det femte på vei. Jeg var ikke emosjonelt tilstede for mine barn da jeg ruset meg, og det er fælt å vite. Nå som jeg kjenner at jeg har kontakt med egne følelser, forstår jeg hvor følelsesmessig avstumpet og lite tilgjengelig jeg virkelig var for mine barn. Nå elsker jeg livet, det kjennes ut som å ha fått livet i gave igjen. Og – jeg er også fortsatt sammen med mannen min på 27. året! Det å leve er ikke en selvfølge, og jeg forsøker å ta igjen med barnebarna det jeg mistet av tilstedeværelse for mine egne tre barn, avsluttet Anne-Marie Isaksen sitt personlige foredrag. Et foredrag som så ut til å gjøre stort inntrykk på publikum i den nesten fullsatte storsalen på samfunnshuset.
Sorg og glede
Sølvi Teigland Olsen fra Bjerka opplevde å miste sin yngste sønn på 19 år da han ble påkjørt av toget på stasjonen på Fauske for halvannet år siden. Dette var hennes andre år hun deltok med innlegg på Mental Helses arrangement. Hun fortalte at første gang, ved fjorårets uke i anledning Verdensdagen for psykisk helse vektla hun å fortelle om sorgen og sjokket etter den forferdelige ulykken, og om hvordan dette preget livet hennes. Denne gang hadde hun fokus på hvordan det er mulig å finne gleden i livet igjen etter noe slikt.
– I dag er det 558 dager siden jeg mistet min sønn. Om jeg går 1.000 nye skritt framover, så kan dagen ende med at jeg går 999 skritt bakover. Likevel vil det totalt gi meg 558 skritt framover totalt siden ulykken skjedde. Slik greier jeg å finne glede og livskvalitet i de små ting og være våken for disse viktige småting som er så lett å overse i hverdagen. Sølvi fortalte at hun er opptatt av medfølelse og nestekjærlighet, og hun delte flere kjente sitater som betyr noe for henne.
Ny helse-og velferdssjef
Tidligere NAV-sjef, Andrew Amundsen er nylig gått inn i ny stilling som helse-og velferdssjef i Hemnes. Han hadde et lite innlegg om det å være med på å «Gi jernet!», nå for 3. året på rad. Han aner generelt en endring med mer åpenhet mellom mennesker for å fortelle om vanskelige liv, som feks Anne-Maries innlegg om et liv med rus og Sølvis innlegg om tap denne kvelden.
–Slik åpenhet gjør at det er lettere å sette egne problem i perspektiv, feks budsjettutfordringer i sin nye stilling, sa Amundsen humoristisk, –og det er da også lettere å sette pris på eget liv og finne hverdagsgleden etter å ha fått høre om andres utfordrende liv, sa han og takket de som hadde stilt opp og delt av seg og sitt.
