Hot Club de Norvége er en internasjonal institusjon innenfor såkalt String Swing-musikk, og årsaken til det er relativt åpenbar.
De viser nemlig ingen tegn til slitasje eller nedadgående musikalsk kreativitet etter snart 40 års eksistens, bandgrunnlegger og gitarist Jon Larsen samt bassist Svein Aarbostad har holdt ut siden starten i 1979, mens det siste tilskuddet Stian Vågen Nilsen kom inn i fjor etter at bandet hadde hatt en to års pause. Fiolinist og munnspiller Finn Hauge er knappest noen nykommer han heller som Club-medlem siden 1986. På denne turnéen har de også franske Gildas Le Pape med seg som gjestegitarist, mer om det senere.
Samspill, død og bart
Det skal godt gjøres å være så samspilt som Hot Club de Norvege (heretter: HCdN), de har en instinktiv forståelse av hverandres spill og hver enkelt virker å vite hva de andre på scenen kommer til å foreta seg i neste sekund.
«Kveldens tema er avdøde komponister med bart» kunne Jon Larsen fortelle publikum, og det var ikke bare en overdrivelse. Her var døde bartekomponister som bl.a. Zappa («Blessed Relief») og Grieg («Ved Rondane») representert i tillegg til hovedinspirasjonskilden (også død, med bart) Django Reinhardt, den franske gitaristen og komponisten som skapte stilen som kalt String Swing på 40-tallet med sitt band Hot Club de France.
Gråt og tenners gnissel
Også i Russland finnes det mange string swing-band, og den tradisjonen var her representert med den vakre folketonen «Ljuba» («Gråt»), som også Reinhardt spilte i sin tid. Hovedtemaet fra Egners Karius og Baktus var også en del av kveldens settliste (ingen kan si at ikke HCdN’s reportoar er variert!), og her boltret Larsen og Vågen Nilsen seg i en forrykende duett-solo som høstet velfortjent jubel og applaus fra salen.
Django goes metal
Etter pausen, noe musikerne muligens trengte etter såpass intens strengeleik, dukket gjesteartist Le Pape opp på scenen sammen med Vågen Nilsen. Franske Le Pape har 6 års fartstid i metal-bandet Satyricon, enda en av Norges store musikalske eksportvarer, og de to gitaristene som sammen også utgjør en fast duo utenfor HCdN presenterte tre låter alene, bl.a. «Jingles» signert nok en jazzgitarist, Wes Montgomery (Vågen Nilsen passet her på å nevne at også han hadde bart og forlengst har avgått ved døden).
Man fikk i denne duo-avdelingen demonstrert en gang for alle at string swing ikke er én rigid spillestil, og det var interessant å merke seg forskjellen på de tre gitaristene denne kvelden, selv om samtlige holder seg godt innenfor «malen». Så de som eventuelt forventet tunge metal-riff fra de Pape ble nok skuffet.
Isbil og tante
Etterhvert kom en og en av de øvrige musikerne opp til duoen på scenen (flotte prestasjoner på bass og munnspill av henholdsvis Aarbostad og Hauge ved deres «innkomster») og til slutt ble bandet komplettert av Larsen selv. De dro da i gang låta kalt «Isbilen», som var ingenting annet enn nok et Grieg-stykke, nemlig hans Norsk Dans nr.2, også kjent/beryktet som Isbilens mye utskjelte klokkespill-lyd.
Herfra var det ekstranumrene igjen, og Vågen Nilsen viste seg som en høyst habil vokalist i «Tanta til Beate» av Lillebjørn Nilsen. Nilsen (altså Lillebjørn) har også sin del av æren for å ha oppdaget HCdN i sin tid, og det var da også nettopp de som akkompagnerte ham på den fremdeles hyppig avspilte originalinnspillingen (fra 1982) av denne sangen.
Konsertpakke
Hot Club de Norvége er et unikum av et ensemble, de har en enorm spennvidde i både reportoar og spillestil, det er i tillegg flott at Larsen selv i perioder trekker seg tilbake og lar den nye generasjonen string-swingere få komme i forgrunnen («Fremtiden er lys!», som han da også erklærte etter Pape og Vågen Nilsens duo-innslag). Orkesterlederen er til tider særdeles morsom når han mellom numrene snakker om og rundt både selve låtene, opphavsmennene til disse og diverse musikerkolleger han har møtt. Noen ganger vil kanskje mange synes det blir FOR mye snakking og tull og tøys, til tider assosierer han seg da også langt vekk fra tema. Dette er etter min mening helt i orden og på mange måter med på å gjøre konsertopplevelsen til en komplett «pakke», det gjør i tillegg kontakten mellom scene og sal enda nærmere.
Så at også nåtiden sammen med HCdN er riktig så lys, kan nok de mange tilstede denne kvelden si seg enige i mens de absenterte seg i den mørke og råkalde oktoberkvelden.
