Med rundt 1000 hunder som mulige kunder har veterinær Astrid Vikaune fra Korgen hatt travle tider i sin praksis på Svalbard. I tillegg kom en dag i september et oppdrag på et halvt tonn.
Astrid bodde og jobba i Mosjøen før ho og familien flytta til Longyearbyen (LB) for 4-5 år sia. De to barna har det fint på skolen og begge voksne er i fullt arbeid.
– Presset er stort i boligmarkedet her, så vi har bodd noe trangt, men nå har det ordna seg.
Nok å ta tak i
Vel ankommet LB oppdaga ho at det ikke fantes veterinærtjeneste på øygruppa. Astrid var derfor raskt ute og oppretta Svalbard Vet AS. På fire år har virksomheten vokst til bortimot fire årsverk, med tilsammen seks ansatte.
– Her er jo tradisjonelt et stort hundemiljø, som stadig vokser, nå er det sikkert over 1000 av dem, de fleste i jobb som trekkhunder i turistnæringa. Hundekjøring er populært her, sommer som vinter.
Også hunder trenger sin «doktor». Her er skader og sjukdom, og ikke sjelden et slagsmål som fører til legebesøk.
– Ofte er det faktisk skader på klør som forekommer. Mye bruk av strekkmetall i bygningsmassen er ikke det beste for hundepoter.
IKEA-kontor
Svalbard Vet har sin fysiske tilværelse i Nybyen, et stykke oppe i dalen fra bysentrum. Her har heile virksomheten sin plass på bare 50 kvadratmeter. Samorna som i en IKEA-katalog inneholder dette: mottak, operasjonsstue, laboratorie, personalrom og kontor. Virksomheten har måttet være oppfinnsom for å nå opp i dagens driftsnivå, blant anna med økonomisk bistand fra Innovasjon Norge i to prosjekter.
– Nå håper vi på økt statlig tilskudd slik at vi kan tilby døgnvakt, noe som ikke er tilfelle i dag.
Astrid har nylig gjennomført en del kurs i Sør-Norge som del i sin kompetanseheving – sammen med alle ansatte. Dermed måtte vikar hentes inn for å dekke det daglige behovet.
Bjørn i sikte
For oss på Fastlandet er vel Svalbard det samme som lang, kald og mørk vinter…. og isbjørn, som streifer omkring på evig jakt etter mat. Dufter fra menneskelig virksomhet frister. De mange hyttene i området får stadig oftere besøk. Nå i september kom melding om at en bjørn var sett ved Colesbukta vest av LB.
Det blei antyda at bjørnen halta, noe som kunne tyde på skade, så Sysselmannen tilkalte også veterinærtjenesten til en kjapp helikoptertur til stedet. Astrids første isbjørnpasient lå klar.
Folk fra Sysselmannen og Norsk Polarinstitutt hadde etter de første meldingene tatt seg til Kapp Laila, der det ligger mange hytter. Flere av dem var prega av besøk, og inne i den siste fant de synderen.
Folka lyktes ikke i å skremme isbjørnen på flukt, så derfor kom helikoptergruppa til unnsetning.
Nå blei bjørnes bedøvd og saumfart fra snute til haletupp.
– Spennende og interessant! Den er jo et digert og meget farlig dyr, som ligger der og «sover» mens vi jobber med den. Viser den tegn til å våkne, må det ny sprøyte til. Undersøkelsa viste ingen synlige skader, og bjørnen er derfor friskmeldt. Som ellers blir det ved slike anledninger også tatt en del prøver og foretatt målinger. Men vekta blei tatt på anslag, og den landa på 500 kilo.
Gjentakelsesforbryter
Så viser merkinga at denne hannbjørnen er en utprega gjentakelsesforbryter, som følge av en direkte arv fra mora og slektene bakover.
Polarinstituttet kan opplyse at denne bjørnen er 17 år. Den ble merka som unge og har seinere blitt fanga flere ganger etter ubedne hyttebesøk. Bror hans ble for noen år sia skutt under et slikt raid, mens ei søster og hennes to avkom blei i 2002 skutt av Sysselmannens folk etter en serie hytteinnbrudd.
Så langt lever denne hannbjørnen videre, etter at den i bedøvet tilstand blei fløyet heilt til det ubebodde Nordaustlandet; i håp om at den skal holde seg der. Folk og bjørn går ikke godt sammen, spesielt ikke i hytteområder.
Men Polarinstituttet holder andre muligheter åpne:
– Ikke nødvendigvis noen langtidsløsning å flytte dem. Vi har fleire eksempel på at utflydde bjørner vender tilbake. En årsak kan være at isbjørn i dette området i sin tid blei skutt ut, men etter 1973 har det vært full fredning. Nå er stammen på veg tilbake, og hyttene er fristende steder for matauk.
Kilde: Svalbardposten
