Mange møtte opp da LEVE Hemnes sist uke hadde et åpent arrangement med temaet forebygging av selvmord.
EVE Hemnes ble etablert i fjor, men har allerede rukket å markere seg med stor aktivitet og høyt engasjement. Dette er ei forening for etterlatte etter selvmord, og de har hatt flere åpne møter med ulike foredrag..
På loftet på Båtstua på Hemnes tok leder, Øyvind Arntsen, oss imot, sammen med resten av styret. Det fyltes fort opp av folk ved de mange bordene på det lune møterommet på loftet. Foreningen uttrykket glede over at så mange valgte å komme.
Dikt om erfaring
Iselin Villmones. i styret av LEVE, åpnet ved å ønske velkommen og leste deler av et dikt skrevet av Marita Tustervatn. Diktet handlet om det å være etterlatt etter selvmord. Fokus på arrangementet denne gang var forebygging av selvmord. Oppdraget er selvsagt vanskelig, når er det forebygging, og hva kan man gjøre før det blir så ille at selvmord oppleves som en løsning? Iselin viste til et ordtak «Take a minute to change a life». Hun snakket om hvor viktig det er at vi stopper opp og tør å spørre folk hvordan det går, sånn egentlig, når vi vet at de har det tøft. Ved å gi av vår tid og vise folk at vi bryr oss, kan det være det som skal til for å berge et liv.
Gledesspredere
LEVE Hemnes hadde lagt vekt på at det ikke skulle være bare «tyngende» stoff i arrangementet, og hadde fått Bitchy Big Boobies Bang Band til å spille noen låter oppå loftet. Dette populære jentebandet fra Hemnesberget underholdt med fine låter og en hyllest til livet. Selv sa de at de har ikke større ambisjoner for bandet sitt enn at de skal spre glede, og det tok vi lett imot. De sang blant annet «The Eye» av Brandi Carlisle, som de mente passet godt til akkurat dette arrangementet, da den handler om det å stå støtt i stormen når det røyner på. De mente også at tilhørere ofte husker best den siste låten som spilles. og de hadde derfor valgt å avslutte med en morsom låt som publikum lo godt av. Ei fin stund med trivelig musikk.
Birgittes historie
Birgitte Skjefstad og hennes datter Sarah Eline Falkenhaug på 15 år hadde ansvar for hovedinnlegg på møtet. De fortalte om sin erfaring rundt kveldens tema. Birgitte har opplevd å miste sin bror i ung alder i selvmord. Men det skulle vise seg at det var ikke denne traumatiske historien de skulle snakke om, men om Sarahs tankekaos og selvmordstanker over tid. Birgitte fortalte om hvordan det var å være mamma til ei ung jente som endret atferd, som gikk fra å være ei blid og utadvendt jente til å bli stille, hun trakk seg unna og holdt seg for seg selv. Hvordan Sarah ble innesluttet og negativ, og hvor vanskelig det var å være foreldre etterhvert som de forstod at det ikke bare var sedvanlig tenåringstrass.
Sarahs historie
Sarah overtok og fortalte om hvordan hun opplevde at det å bli tenåring var vanskelig. Hun beskrev mer og mer tunge tanker, dårlig selvtillit, og hvordan dette ble en negativ spiral for henne som laget et forferdelig kaos i tankene hennes, og hun opplevde at livet var vanskelig å leve. For cirka to år siden begynte hun så i jevnlige samtaler med skolehelsesøster. Det tok tid å finne tillit til å slippe en fremmed inn under huden, men etterhvert fant hun mot til å fortelle hvilke tanker hun virkelig slet med. Konkrete selvmordstanker. Og disse selvmordstankene beskrev hun for oss. Og de øvrige tankene hennes gikk mye på at hun følte at ingen var glad i henne, at hun var en byrde for andre, og at verden ville bli et bedre sted uten henne. Hun greidde ikke da å se at noen brydde seg om henne. Ikke familie og ikke venner. Alt var kaos og svart. Etter å ha gått lenge med slike tanker gikk det bare en uke fra hun endelig åpnet seg helt for helsesøster om sine selvmordstanker, til fastlege var involvert og til første time på BUP (Barne- og Ungdomspsykiatrisk Poliklinikk) ved sykehuset på Mo. Hun hadde så ukentlige samtaler på BUP i et helt år. Foreldrene hadde også egne ukentlige samtaler i en lengre periode. Stor innsats ble satt i verk fra mange kanter for å gjøre livet bedre for Sarah. Og den største jobben gjorde hun selv.
Snuoperasjon
Sarah beskrev at årsaken til at de mørke tankene etterhvert snudde var at hun var enormt motivert til å få det bedre i tankekaoset sitt, og hun var desperat etter å få hjelp. Hun var derfor veldig åpen, veldig lærevillig, ønsket så sterkt å få det bedre og var derfor mottakelig for alt hun fikk av råd og oppmuntring på BUP. Hun tvang seg til å gå gjennom de hverdagslige ting hun syntes var ubehagelig. Daglige rutiner ble viktig å overholde etter råd fra BUP. Hun tvang seg derfor opp om morgenen, selv om hun følte seg halvdød. Hun tvang seg på skolen, selv om hun følte nærmest avsky for å skulle dit. Hun overholdt faste måltider selv om maten vokste i munnen hennes. Over tid, litt etter litt greidde hun å snu sine tanker og få orden på tankekaoset.
Gode venner
Sarah fortalte at hun er utrolig takknemlig for at hun har hatt gode venninner som har vært en fantastisk støtte i denne tunge perioden av hennes liv. Hun fortalte at det er vondt å se tilbake og tenke på hvor grusomt hun hadde det da, og at hun er motivert til å fortelle sin vonde historie i håp om at det kan hjelpe noen andre til å få hjelp i tide. Sarahs venninner deltok også i møtet på Hemnesberget. Det var godt å se at også ungdom var deltakere på et møte om et noe tabubelagt tema.
Birgittes og Sarahs historie gjorde inntrykk på de som var tilstede. En god del fagfolk hadde også møtt opp på loftet på Båtstua, og historien vil sikket være nyttig for kommunalt ansatte som jobber i forhold til psykisk helse. Sarah fortalte at hun nå har det så godt med seg selv som hun ikke har hatt på mange, mange år, og hennes såre tårer fra hennes vonde historie, som er et tilbakelagt stadium, forandret seg til gledestårer når hun ser bort på sine nærmeste venner som har stilt opp for henne i tillegg til hennes nærmeste familie.
Hjelpetelefoner
Kvelden ble avsluttet med en oppfordring fra Sarah og Birgitte og resten av LEVE Hemnes med at vi må tørre å bryte noen tabuer.
– Si at du ser at det ikke går bra, om du ser noen som sliter. Vis at du lytter, at du har tid. Våg å vis at du bryr deg. Det kan berge liv!
