Nei, tastauret har ikke hengt seg opp, det er tittelen på plata Charles Mingus m/band ga ut før de dro på turné i Europa våren 1964.
Fordi den 13. april det året kan utvilsomt kalles en av norsk jazz’ store merkedager. Da spilte Charles Mingus, allerede da en levende legende, med sin kvintett i Universitetets Aula i Oslo. I norske musiker- og musikk-/jazzelsker-kretser kalles denne happeningen stort sett for «Mingus i Aulaen», og opptredenen var som sagt en del av kvintettens store ekspedisjon «over dammen» det året.
Det var nettopp denne konserten Arild Andersens sekstett gjenskapte på sitt eget personlige vis på Hemnesberget nå sist mandag, så litt historisk bakgrunn kan kanskje være på sin plass.
Godt dokumentert
Det ble gjort plateopptak av Mingus og hans fire medmusikanter «live» da turnéen ankom Wuppertal i Tyskland noen uker senere, disse ble etterhvert utgitt samlet i dobbeltalbumet «Mingus in Europe, Vol. 1-2.»
Dessverre ble ikke konserten i Oslo denne ære til del, men NRK sendte konserten på tv og radio (det var DA, gitt…), noe som sier litt om at selv den da høyst musikalsk konservative statskanalen skjønte hvor stor denne begivenheten faktisk var.
Så selve tv-opptaket fra Universitetets Aula er også 53 år senere fullt mulig å få sett flere steder, ikke minst på internett (YouTube, f.eks.). (Digresjon: Undertegnede så det selv for første gang på en miserabel kopi-av-kopiens-kopi-VHS andre halvdel av 90-tallet; Og selv med en såpass stusselig kvalitet på mediet gjorde det sterkt inntrykk)
Lokal påvirkning
Hemnesberget var på daværende tidspunkt allerede da i ferd med å bli titulert med det ærefulle kallenavnet «Jazzhovedstaden på Helgeland», og en av de som slo på tv-apparatet for å se «Mingus i Aulaen» var Eilert Præsteng, nå «pensjonert» som aktiv musiker, men fremdeles en høyst aktiv skikkelse i Hemnes’ jazzliv både som publikummer, støttespiller og på mange måter miljøets «Grand Old Man».
— Ja, vi hadde jo for en stor del holdt oss til swingjazz inntil da, så vi syntes det var litt merkelige greier, det der, sier Præsteng.
— Så det ble ikke tatt inn noen Mingus-låter i Hemnes-bandenes repertoar sånn umiddelbart?
— Nei, akkurat det kom nok litt senere, men vi som holdt på i den tida hørte og skjønte jo med én gang at dette var veldig god, oppfinnsom og viktig musikk, fremført av formidable musikere. Og etter litt justering av ørene forstod vi og at dette var et stort steg videre for musikken vi spilte og hørte på til daglig.
Historisk anmeldelse og anmelder
En annen, og tillike en norsk musikkguru som instinktivt forstod betydningen av Mingus’ knappe døgn i hovedstaden var Arne Nordheim (ja, komponisten!) som på 60- og 70-tallet som ved siden av å skrive egen musikk også arbeidet som musikkanmelder i Dagbladet (det var DA, gitt… nok en gang), og selv en ivrig jazzdigger som ofte var å se på hovedstadens spillesteder. Dagen etter begivenheten leverte Nordheim fra seg en av norsk musikkhistories mest legendariske anmeldelser:
«Jazzen er et eget broderskap […] Den som i første omgang tvilte på en slik påstand, skulle i går ha vært til stede i Universitetets Aula, hvor den store og originale Charles Mingus møtte med sitt ensemble.
«Et forunderlig collagetape bølget forbi. […] Alt blandet sammen til en putrende assosiasjonssuppe, hvor ironi, hån, glede, vemod, vidd, raseri og opphisselse bare glimtvis skilte seg ut fra grunnsubstansen. For alt var der. Hele tida – og samtidig.»
Denne innsiktsfulle og nærmest poetiske omtalen kan vel sies at på mange måter oppsummerer selve essensen i Mingus’ musikk, og dermed godt overførbart til konserten med Arild Andersens ban på Jernvaren mandag.
