26. januar i år fikk Vegard Vang og Lena Elvebakken Løvås livet sitt snudd opp-ned. Bakken bak huset deres raste ut, og de ble evakuert på dagen. Hverdagen i etterkant av hendelsen har vært utfordrende for den lille familien.
Nå står huset i Svartmarka i Korgen tomt. Det som tidligere har vært et familiehjem minner mest om et spøkelseshus. Vinduene er borte, garasjen er halvveis revet og inne i huset er det ingen ting som ligner et hjem. Bak garasjen går terrenget rett ned. Det kan være vanskelig å forestille seg hvor bratt det er uten å ha sett det med egne øyne.
Tomt hus
Lena viser oss rundt i huset. Døren til inngangspartiet er borte, så vi går rett inn i gangen.
– Her er det største badet. Der sto det et garderobeskap.
Den gule panelveggen avslører tidligere oppussing. Demontering av baderomsinnredningen viser at badet har vært både gult, grønt og blått.
– Vi har prøvd å selge unna det meste som har en verdi. Vi har også prøvd å redde gulvbelegget, kanskje vi kan få brukt det siden.
I stua er det kun en gammel varmepumpe som står igjen. Vi går opp trappen til andre etasje. ? Det er ikke lenge siden jeg pusset opp denne trappen, sier Lena.
Plast henger ned fra taket, spiker og skruer ligger på gulvet. Lena åpner en dør til det som en gang var et bad.
– Her var det helt nyoppusset. Her sto det en ny do og en ny vask. Vi rakk akkurat å gå på do et par ganger før vi ble evakuert, ler Lena mens hun rister på hodet.
Vi går videre og hun viser frem gjesterommet som også var renovert.
– Her er alt nytt utenom taket. Vi har også pusset opp loftstuen. Det er helt klart bittert å ha lagt ned så mye tid og penger på noe som snart skal rives, forteller Lena.
Etter rundturen inne i huset, går vi ut og finner samboeren Vegard. Jeg foreslår at vi setter oss ned og fortsetter praten, men det er lettere sagt enn gjort. Etter forslag om å sitte i gresset, og diverse vitser om fraværende møbler, setter paret seg i lasterommet på bilen, mens jeg setter meg på en plastboks de tilfeldigvis hadde i bilen.
Dagene etter raset
Det var flere ras i kommunen rundt den tiden raset gikk i Svartmarka.
– Da raset ble oppdaget, kontaktet jeg kommunen og de kom for å se på omfanget. Deretter ble geolog kontaktet, og de anbefalte oss å ikke bo her. Politiet ble tilkalt og vi ble evakuert øyeblikkelig, forteller Vegard.
– Hva tenker du når noe sånt inntreffer?
– Det er vanskelig å si hva man skal tenke. Men jeg tenkte at her er det farlig å bo.
Paret fikk inntrykk fra NVE at situasjonen skulle være avklart etter et par ukers tid.
– Det skjedde ikke, sier Lena kontant.
– Dette var rundt helga, så den første natten dro vi på telttur med et vennepar, forklarer Lena.
Vegards foreldre var på ferie da raset inntraff, så paret tok husrom i barndomshjemmet, til foreldrene var hjemme igjen.
– Det er en grunn for at man flytter hjemmefra, og det får man kjenne på når man flytter inn hos foreldrene igjen, ler Vegard.
Det ble helg igjen og paret bestemte seg for å bruke helgen på Folkehjelpshytta. Helga ble til litt uti uka, og en uke ble til to. De ble boende på hytta de neste tre månedene.
Hytteliv
– Hvordan funket det å bo på fjellet i vintermånedene?
– For min det gikk det greit nok. Det er det sosiale som blir satt til side i en sånn bosituasjon, forklarer Vegard.
– Å kjøre bil og skuter i snøværet med pikkpakk, ytterklær og dagens handel etter man er ferdig på skole og jobb, orker man sjelden mer enn en gang om dagen, legger Lena til.
– Det ble heller at vi tok en skitur sammen, eller at skigåere kom på besøk til oss, fortsetter Vegard.
På de fine dagene ble det hytteidyll for paret og hverdagen litt lettere, men på de verste vinterdagene var det tyngre.
– Det ble vanskelig å komme seg på skolen, rent psykisk. Jeg dro på et par forelesninger og eksamen, samt at jeg hadde noen timer på jobb. For det meste holdte jeg meg på hytta, forklarer Lena.
En sånn hverdag kan by på tragikomiske situasjoner. Vegard forteller.
– Det var en kveld jeg satt på jobb når telefonen ringte. Lena hadde ploget seg vei opp på parkeringsplassen og en annen bil hadde parkert der hun vanligvis parkerer. Dette resulterte i at hun satte seg bom fast og kom seg ingen steder. En kompis av oss dro opp for å bistå, og da de hadde fått gravd en ny parkeringsplass var neste utfordring ikke langt unna. Snøen hadde blåst og lagt seg annerledes enn det Lena var vant til, så hun kjørte seg fast med skuteren også.
– Det er ikke morsomt å få den telefonen når man ikke kan hjelpe til.
– Jeg ringte Vegard og bare gråt og gråt, legger Lena til.
Paret forteller ulike historier om hva som oppsto de månedene de bodde på fjellet. Begge konstaterer at en slik situasjon tærer på et forhold.
– Det har vært noen gnisninger. Lunta blir kortere og kortere, ler Lena.
Prosessen i etterkant
Mye av hverdagen til paret har gått ut på å vente på svar og rapporter.
– Selve prosessen har tatt lang tid. Det som først skal ta en uke, tar for en måneds tid, forteller Vegard.
– Etter hvert får en forståelse av at det er som det er; at forsikringen går ikke inn, NVE har gjort det de kan gjøre. NVE har vært flink til å svare oss og gi oss tilbakemeldinger. Det er kanskje andre ting som man føler ikke blir like godt besvart.
– Hva da?
– Hva som skjer i prosessen. Vi får ikke svar fra kommunen og plutselig får man se i avisen at det skal være et møte. Jeg mener kommunikasjon har vært dårlig.
– Rapporten NVE skulle skrive ringte Vegard og etterlyste. Den viste seg å være sendt til kommunen uten at vi hadde fått noe informasjon. Det viser bare at man må være på hugget hele tiden for å få vite noe. Vi får beskjed om at vi skal få høre noe, så snart noen vet noe, men det skjer sjelden, og av og til får vi informasjon andre steder først. Det er ikke rett, legger Lena til.
– Man begynner å se lyset i tunnelen noen ganger, men så blir det fort mørkt igjen, da ting ikke er så lett likevel. Fristene er endret hele tiden, så vi må bare sile det ut og ikke bruke all energi på det.
– Vi har grått og vært sint om hverandre. Det har vært tunge stunder.
Begge er enige om at de har vært igjennom hele følelsesregisteret.
– Jeg tror ikke folk forstår hva vi egentlig går igjennom. De fleste vi snakker med går ut i fra at det blir ei råd. At forsikringen tar ansvar, men sånn er det ikke. Når uhellet først er ute, har det vært liten hjelp å få fra de vi betaler for å hjelpe oss, forteller Vegard.
Det siste halve året har paret bodd i et hus i Korgen. Det har resultert i at de er nøtt til å betale for to husstander.
– Vi betaler mye selv. Vi har brukt om lag 80.000 på merkostnader. Det er penger vi aldri får igjen, forklarer Vegard.
– Nå får vi støtte fra NAV. Det dekker i underkant av halve husleien vi har der vi bor nå, forteller Lena.
– I utgangspunktet fikk vi ingenting, da vi genererte et overskudd på 140 kroner.
– Vi fikk også tilbud om et rentefritt lån fra kommunen. Vi står igjen med så mye lån, og så skal vi låne penger fra kommunen i tillegg, det går ikke. Vi har på mange måter kranglet oss til den lille støtten vi har nå.
Begge to mener at de ikke føler seg godt tatt vare på og at de har falt mellom to stoler.
– Dette er en kommune som skal ta vare på innbyggerne, ikke dytte oss lengere ned, sier Lena.
– Det sendes ikke ut signaler som tilsier at det er et ønske om at unge skal bo i kommunen. Når det er sagt så synes jeg vi bidrar ganske godt til kommunen, forteller Vegard.
Vegard bidrar mye på frivillig basis og har lederverv i Folkehjelpen, samt at han hjelper til i turistforeningen.
– Det er morsomt å være frivillig. Det er ett eller annet hele tiden, og jeg bruker mye tid på det. Det vil nok avta litt med tiden, og jeg er usikker på hva jeg skal gjøre når vi flytter.
Økonomi
Det økonomiske aspektet med saken tærer på paret. De vurdert hvor mye penger de ønsker å legge i det, kontra å legge saken død å gå videre i livet.
– Har vi ikke vært i den posisjonen vi er i nå, så hadde vi stått på bar bakke. Vegard jobber til tider tre jobber slik at vi kan bo der vi bor nå. Man er avhengig av en velordnet privatøkonomi for å klare å stå i det. Jeg tror ikke hvem som helst hadde klart å holde seg oppegående i en slik situasjon. Er man litt psykisk syk eller generelt sårbar for slike ting, så kan man fort være ute av det. Kanskje det hadde vært lettere for oss om vi var dårligere stilt økonomisk, forklarer Lena.
– Vi hadde også håpet på at kommunen kunne gå inn med litt mer en akkurat rivekostnaden, det må jeg si. Det viste seg å være naivt av oss, forteller Vegard.
Status
Det har vært mye usikkerhet og uklare beskjeder som paret har måttet forholde seg til.
– Det vi vet nå er at huset skal rives. Vi vet ikke når. Vi vet også hvor mye vi får dersom vi kjøper et nytt hus. Vi vet også at det ikke tilsvarer et lignende hus, forteller Lena.
– Vi ønsker å få mest mulig ut av situasjonen, derfor ser vi etter hus i Rana, forklarer Vegard.
Paret legger ikke skjul på at det er Hemnes som ligger deres hjerte nærmest, og at de har et ønske om å komme tilbake til kommunen senere i livet.
– Vi vet aldri hvor godt vi kommer til å trives på et nytt sted, men vi må ha et alternativ å flytte tilbake til. Det alternativet finnes ikke enda i Korgen, sånn som det er nå, forklarer Vegard.
Vegard forteller om at drømmescenarioet hadde vært om forsikringen strakk til, og at de kunne fått et tilsvarende hus i Korgen.
– Hvorfor dekker ikke forsikringen dette?
– Teknisk sett er det ikke ødelagt, selve huset har ikke en eneste skade, forklarer Lena.
– I forsikringsvilkårene er det ikke definert hva en skade er. Vi mener selvsagt at det er skadet nok, da vi ikke kan bo her. Mens de på sin side mener at det ikke er skade på huset, og da er det ingen hjelp å få, legger Vegard til.
Utslitt
Lena og Vegards situasjon har vært noe mange har snakket om, og paret forteller at mange kommer bort og spør og er nysgjerrige på hva som skjer.
– Mange regner med at vi har flyttet hjem. Andre blir store i øynene når de skjønner hvilken situasjon vi faktisk er i, forteller Lena.
– Det er nesten ingen som skjønner saken i seg selv, fordi det er veldig vanskelig å forstå. De fleste har ikke tro på at vi har havnet der vi er nå.
Paret ser lite til hverandre. Lena pendler til Mosjøen der hun har praksis, og Vegard jobber på Mo.
– Vi møtes på kveldstid når vi legger oss, og på morgenen før begge drar hver sin vei. Vi er sjelden til stede samtidig.
Overskudd til det sosiale og fysisk aktivitet har det vært lite av fra Lena sin side.
– Før hadde jeg energi til fjellturer, jogging og annen aktivitet, men nå kan jeg ligge på sofaen hele dagen om jeg har mulighet. Jeg ønsker å komme tilbake på rett spor igjen, det tror jeg vil skje også, så snart vi blir ferdig med dette, forteller hun.
– Vi er veldig klare for å bli ferdige og gå videre i livet. Vi ønsker å finne oss et hus vi kan bo i, slik at vi kan begynne å tenke på andre ting. Hele saken ligger bak i hodet hele tiden, sier Vegard.
– Vi har funnet ut at et A4-liv ikke er så aller verst. Det er hverdagene det er flest av, og da må man ha det bra.
