‘– Hvem vil være med å gå Ålmannsvegen på søndag? skrev jeg i familiegruppa på Facebook.
— Jeg og mormor blir med, svarte mamma.
Etter å ha forstått at mine to nærmeste venner ikke var tilgjengelig denne helgen, måtte jeg ty til mine to nest beste venner som turkamerater; mamma og mormor. Mormor er 76 år gammel og har for ikke mange måneder siden gjennomgått sin fjerde hofteoperasjon, så jeg ble mektig imponert da hun sa hun skulle ut på en så lang tur.
Søndag morgen står jeg opp til en strålende høstdag. Solen er allerede oppstått og jeg ser lyst på denne søndagsturen. På slike høstdager som denne er det vanskelig å fastslå hvor mange lag klær som er optimalt å bruke. Jeg lander på to bukser og to gensere. Heller for mye enn for lite.
Vi setter oss i bilen og kjører opp til Storskogen der marsjen skal begynne klokken 11:00. Vi ankommer i det varaordfører Bjørn-Terje Nilssen står og holder en tale til ære for nyåpningen av den gamle ferdselsveien. Mange står allerede klare med deltaker-nummer på brystet. Jeg kjenner at jeg føler meg en smule brydd av at vi kommer midt i den litt høytidelige seremonien, men brautende som jeg er går jeg og skaffer meg et deltaker-nummer selv.
Til min store forskrekkelse starter hele turen men en ganske lang og seig oppoverbakke. Heldigvis for meg er mormor med, så jeg kan gjemme min litt rustne kondis bak hennes fire hofteoperasjoner. Bakken glemmes fort, for rundt oss er trærne gule og høstlufta kan ingenting konkurrere med. Alt ligger til rette for at dagen skal bli fin.
Mormor blir fort dagens turguide da hun har gått denne turen før. Mamma har også gått denne turen før, men det var i 82, og man kan skjønne dersom hukommelsen angående den turen er litt rusten. Vi ankommer et gårdstun. Mormor forteller at dette er Fagervoll-lien. Her er veden stablet med presisjon, og det er et ganske idyllisk sted. Det blir brått lagt en demper på den fredfulle stemningen da jeg til min forskrekkelse oppdager et drapsforsøk nede på bakken. En stor, ekkel og ufyselig edderkopp holder på å ta livet av en sommerfugl. Jeg kommer sommerfuglen til unnsetning, og ender opp med å bli drapsmann selv. Det finnes nok av edderkopper i verden, det har jeg erfart.
Vi blir tatt igjen av en jagende gruppe når vi når Fagervollitjønna. (Disse stedsnavnene er det mormor som står for, så ikke skyt melderen dersom noe er feil). Den jagende gruppen var Mette Evensen, Anne-Lise og Oddvar Brygfjeld, et hyggelig møte. Mette kommenterte mamma og mormors fornuftige bruk av gå-staver, og konstaterte at hun selv hadde fått slike i julegave og de var veldig nyttige. Personlig føler jeg meg litt for ung for gå-staver og valgte derfor ikke å delta i samtalen om nettopp det tema.
Det må nevnes at de sprekeste av de aller sprekeste skulle løpe denne distansen. Sprekingene startet løpet sitt en time etter at vi andre begynte vår ferd. Derfor gikk vi og så oss litt tilbake og ventet på at de skulle ta oss igjen. Vi spøkte litt med Løvenes Konge-referanser, og tullet med at de var gnuene og vi var Mofasa. Etter en og en halv times gange bestemte vi oss for å ta matpause. Mormor hadde tatt med kakao i ekte turstil. Mamma hadde pakket brødskive med laks og egg, noe som jeg personlig mener kan være en litt tung turlunsj, så jeg valgte å stå over. Mens vi satt der begynte de første sprekingene å komme forbi. Vi satt der med kakaoen vår å spiste og koste oss, mens de tungpustede løperne fikk kjenne litt ekstra på det å være sprek. Jeg tror nok duften av kakao fant sin vei opp i deres nesebor. Etter litt var vi tatt igjen av alle de sprekeste, og vi kunne gå bredt langs veien uten å være redd for å gå i veien for noen.
Ålmannsveien. Det ligger i ordet at det skal være en vei. Til tider var det mye skog, mose og myr, og litt lite vei. Mormor måtte ta noen alternative ruter for å komme seg. Og jeg måtte innse at joggesko var et dårlig valg av fottøy når myr skulle krysses. Våte føtter var et faktum og det var ingen medlidenhet å få. Vi marsjerte videre.
Etter noen timer tenkte jeg at vi snart måtte være i mål. Mamma og mormor snakket om en anleggsvei som vi snart skulle krysse. Anleggsveien kom og der sto Odd Lillemo og serverte saft. Det var et av turens høydepunkt. Optimismen stoppet brått da Lillemo fortalte at det enda var 6 km igjen av ferden. Vi måtte bare snøre på oss tålmodighets buksene og marsjere videre.
Litt etter, ser vi at noen har mistet deltaker-vesten sin. Vi plukker den opp, og skjønner at det er Mette Evensen fra jagergruppa som tok oss igjen tidligere på dagen, som har mistet nummeret sitt. Jeg tenker med meg selv at det skulle være vanskelig å miste vesten på den måten. Vi tar den med oss, og jeg gleder meg til å være den flinke som leverer den inn til arrangørene når vi kommer oss i mål.
I det vi ankommer Bjurselvmoen blir jeg igjen optimist. Her har jeg vært utallige ganger hos min barndomsvenn Martin, så nå skjønte jeg at mål ikke kunne være langt unna. Vi rusler videre og kommer til et sted som mormor kalte Tjønnmoen. Det er på Tjønnmoen jeg innser det forskrekkelige. Jeg har også mistet deltaker-nummeret mitt. Jeg gikk med halen mellom beina i noen minutter, før mormor trøstet meg med at vi allerede hadde funnet et, og da var vi ajour. Ingen hadde heller sett mitt fårete uttrykk i det vi fant Mettes vest tidligere, så fallhøyden var ikke så stor som først antatt.
På Villmoen skjønner jeg at Svartebukta ikke er lange biten unna. Vi møter en mann med hund som forteller oss at vi er spreke, det vekker selvtilliten i en sliten skrott. Vi går over en åker. Odelsjente som jeg er har jeg lært at man ikke skal gå på åkre, men jeg følger stien som henvist. Det blir kanskje litt tåpelig å kjøre ?off-road? når man er så nært målgang. Stien ned fra åkerkanten og til trafikken er smal og bløt. Mormor og jeg sier oss enig i at de som løp denne stien måtte ha hatt det utfordrende. Jeg er i godt humør og skimter sivilisasjonen bare noen meter unna. Jeg hadde rukket å bli halvveis tørr på bena etter myr-episoden, også. Mamma hadde allerede klart å komme seg på veien da jeg trår meg ned i et leirehull. De hvite joggeskoene var ikke lenger hvite, men en slags brun/fiolett leire-farge. Det tydeligvis naivt av meg å tro at jeg skulle komme meg til sivilisasjonen med alt utstyr i behold.
Vi kommer oss i mål til sangen ?Møkkamann? av bandet Plumbo, mens Gudbjørn Derås heier oss i mål. En verdig målgang spør du meg.
Dagen etter ringer jeg mormor for å høre hvordan det står til med kroppen etter en så lang tur. Mormor forteller at alt er i skjønneste orden og hun kjenner ingen antydning til at vi gikk en og en halv mil dagen før. Derfor holder jeg tilbake informasjonen om at jeg selv er stiv som en stokk, og ikke klarer å bevege hoftepartiet. Mormor altså, hun er ei sprek dame.
