Arild Andersen med band kom, så, spilte og vant. Og det med Charles Mingus’ musikk som overlegent våpen.
Kvelden ble innledet med at Hemnes Jazzforums nestleder Marte Præsteng kort introduserte klubbens høstsesong, og de tilstedeværende på Jernvaren denne mandagskvelden virket å være hjertens enige i hennes påstand om at Jazzforumet ikke hadde hatt et så bra sesongprogram noensinne. Deretter introduserte Præsteng kveldens musikere, som kom opp på scenen til rungende applaus og jubel. Det var tydelig at publikum hadde sett frem til høstens første Jernvaren-konsert, og Arild Andersens Mingus-prosjekt har det da også gått gjetord om siden bandet presenterte det for første gang på Oslo Jazzfestival i 2014 – Da i anledning 50-årsjubileet for Charles Mingus Sekstett sin sagnomsuste konsert i Universitetets Aula.
Andersen og hans fem medmusikanter hadde tatt utgangspunkt i «Mingus i Aulaen»s originale settliste samt lagt til noen øvrige Mingus-låter fra samme periode for å gjøre konserten litt lenger enn originalen, som klokket inn til bare en snau time.
Og det hersket fra første stund ingen tvil om at de på scenen i 2017 ikke stod så veldig mye tilbake for originalmusikerne, i alle fall rent teknisk og generell musikalsk kvalitet/kreativitet.
Musikere fra øverste hylle
Charles Mingus’ musikk er til tider ganske gjennomarrangert, men det hindret hverken hans egne eller Andersens bandmedlemmer å gjøre en lang rekke til tider formidable soloprestasjoner kvelden igjennom.
I programmets tredjelåt «Better git’ it in you’ soul» beviste Gard Nilsen at han utvilsomt er en av Norges beste jazz-trommiser, noe de fleste tilstede nok hadde mistenkt helt siden konsertstart i alle fall. I samme nummer gikk også bandets «nest-veteran», tenorsaksofonist Petter Wettre, ut i fullt firsprang og holdt seg der gjennom hele sitt solo-bidrag. Wettre har dessverre blitt mye sjeldnere å høre som soloartist de siste 15 årene eller så, men har om mulig og heldigvis blitt en enda bedre musiker i denne perioden og oppnår dermed full tilgivelse for dét.
Klaus Holm veksler både i ensemble- og solopartier uanstrengt mellom sin mørke og klangfulle bassklarinett-stil og en mer ildfull og åpenbart virtuos spillemåte på altsax. Med sistnevnte hamret han og Wettre løs på «All the things you could be by now if your wife was Sigmund Freud’s mother» (ja, den heter faktisk det) for absolutt alt låten var verdt og litt til.
Og trompetist Eivind Lønning er et kapittel for seg der han trakterer hornet sitt like fabuløst både i det øvre, midtre og nedre registeret, de fleste av hans trompetkolleger konsentrerer seg primært om ett av disse og går sjelden utover det. I likhet med de to øvrige blåserne imponerte han både i ensemblespill og som solist, ett av flere høydepunkt herfra var hans solo i «Orange was the color of her dress then blue silk».
Hvis man skal prike litt i musikernes prestasjoner kan man muligens hevde at pianist Erlend Slettevold på tross av at han lokket frem mye fint spill og god groove fra klaveret ikke helt «tødde opp» i solistrollen før rundt andre halvdel av konserten, nærmere bestemt fra femtenummeret «Haitian Fight Song» og ut. Men han fylte hele kvelden igjennom den viktige akkopagnatør-rollen med stor pondus, og i kombinasjon med nevnte opptining kan man si at også han gjorde en mer enn godkjent konsert.
Ubestridt leder
Arild Andersen selv holder seg mye i bakgrunnen som hyrde over sin i all hovedsak unge hjord, og styrer dem med vár jernhånd først og fremst via blikkontakt, smil og hodebevegelser. Men når han først trer frem i forgrunnen som solist skjønner alle tilstede hvorfor Andersen fremdeles er en høyst ettertraktet og populær mann innenfor norsk jazz etter fem tiårs karriere; Det er et musikalsk og teknisk nivå over denne mannen som man tidvis bare kan måpe av. Og man merker også den naturlige autoriteten (ikke synonymt med «autoritær» i dette tilfellet) veteranen besitter, det er aldri fnugg av tvil for noen hverken på scenen eller i publikum at de er han som er selve sjefen. Men før man har fått kontemplert så nøye over dette sender Andersen noen små nikk akkompagnert av et smil til trommisen som signal på at soloen hans er ferdig og at man skal fortsette på selve låten.
Det går alltid(s) et Train
Som i Oslo i 1964 avsluttes konserten med det eneste nummeret ikke skrevet av Charles Mingus, nemlig Duke Ellingtons «Take the ‘A’ Train». Mingus’ musikalske husgud var nettopp Ellington, og mange Duke-komposisjoner var å finne i hans reportoar. Her tok Wettre opp sin egen bassklarinett og hadde en heidundrende duell (endte uavgjort) med Holm trakterende sin egen sådanne, til stormende jubel fra et publikum som overhodet ikke var mettet hverken på Arild, band eller Mingus. Så etter første runde med stående applaus måtte de på scenen bare pent fortsette på samme låt og kjørte noen flere høykvalitets-soloer før det var over for godt, og Andersen takket «et strålende publikum!».
Hva sier man så? Vel, en kommentar som var å høre etter konserten lød som følger: -Nå kan vi begynne å si «Hvor var du da Arild Andersens Sekstett spilte Mingus på Jernvaren?»
Og det var egentlig ganske godt beskrivende, man hadde tross alt nettopp bevitnet en sjeldent spektakulær konsertopplevelse uten ett eneste dødpunkt som både anmelder og (vil jeg virkelig tro) de øvrige ca. 70 i lokalet vil huske lenge.
(PS: Besetning, Charles Mingus Sekstett, 16/4 1964 – Universitetets Aula, Oslo: Charles Mingus – Bass, Kapellmester, Arrangør, Eric Dolphy – Bassklarinett, Tenorsax, Fløyte, Clifford Jordan – Tenorsax, Jaki Byard – Piano, Dannie Richmond – Trommer)
