Ellen Andrea Wang har siden sitt forrige besøk på Hemnesjazz i 2013 begynt å spille på flere strenger av nyere, dypere og mer filosofisk art.
Wang besøkte da festivalen som frontfigur i bandet Pixel, og på den konserten var det stort sett full pinne og virtuos hurramegrundt fra start til slutt, de purunge og svært så fremadstormende musikerne blåste nesten publikum ut av stolene. Undertegnede anmeldte også den konserten, og selv om totalinntrykket i all hovedsak var positivt trakk jeg litt for nettopp mangelen på pusterom som kunne ha balansert den noe heseblesende følelsen mange satt igjen med i etterkant.
Sterkt trekløver
I sin egentitulerte trio legger Wang inn et større antall nyanser i en litt roligere og varere retning, det er også mer dreining mot rene pop-elementer nå enn tidligere. Basspillet er som alltid dynamisk variert, stilrent og skreddersydd til det musikken krever der og da, hun besitter også en klar, lys og/men klangfull samt ved behov rå og lett raspende stemme.
Andreas Ulvo og Erland Dahlen er to sterke musikalske personligheter som utvilsomt har satt sitt preg på trioens klingende totalitet, dette ment i positiv forstand. Dahlen spesielt har mange «greier» med seg opp på scenen, inkludert klokker og rør, men både tangentist og trommis er gjennomført profesjonelle og bruker disse smakfullt og med andakt.
Artist i utvikling
Som antydet har Wang som låtskriver blandet inn mer «poppa» elementer i musikken sin med årene, dette var merkbart allerede på plata «Diving» fra 2014 og ytterligere i den nye singelen «A change of heart» fra i vår.
Denne var første smakebit fra det nye, fulle albumet som kommer i løpet av de nærmeste månedene, og repertoaret på årets festivalopptreden var hentet både fra denne hittil uutgitte sådanne og førstnevnte, utfra dette er det da også mulig å spore en ytterligere og samlet utvikling fra Pixel-tida til nå.
Denne utviklingen ser ut til å foreløpig ha nådd et punkt som jeg i mangel av bedre ord vil kalle «Radiovennlig jazz-pop» i den grad dette kan sies å eksistere. Nevnte «A change of heart» kan sies å eksemplifisere denne stilen, musikk som både er «vennligsinnet» anlagt for den gjengse lytter og kan tillfredstille mer blaserte og analytiske jazzdiggere.
Minneverdige låter
Jeg vil også trekke frem «Fjord ferry» (en hyllest til Randsfjorden i Wangs hjemområde Søndre Land), en sang uten ord (vokalise) som bandsjefen mente kunne være en passende hilsen til Hemnesberget også.
Låta «Bad blood» som kommer ut på høstens album var undertegnedes favoritt denne kvelden, en sprek og morsom sak hvor man kan finne mange elementer som kan spores gjennom hele hennes karriere samt ting som gir en pekepinn om veien videre.
En av de mest karakteristiske Wang-spesialitetene er og har alltid vært bruken av ostinater (=en kort frase som går og går), til tider to eller hele tre slike parallelt. Både «Bad blood» og kveldens mest rocka innslag, «Perfect Danger» er eksempler på denne teknikken, i sistnevnte skjuler dette nesten(!) en svært kompleks bruk av skeive taktarter. Og man kan jo prøve å trampe takten eller danse til denne hvis man ikke skjønner hva som menes her.
Anti-effekter
Dahlen og Ulvo må nevnes nok en gang nå på tampen: De er blant landets ypperste på sine respektive felt, og til tross for arsenalet av instrumenter de har med seg opp på scenen er mangelen på billig effektmakeri nesten påfallende; Mange andre i samme bransje med mindre mengde utstyr gjør betydelig mye mer show ut av det, og man kan vel ikke nekte for at det nok må være fristende.
Men disse to bruker ikke instrumentene sine til rent effektmakeri. De benyttes med hensikt som en naturlig del av musikken, og er tatt med i den musikalske ligninga sannsynligvis fra trioens første gjennomspilling i øvingslokalet. Her er nok et symptom på at disse tre kan regnes som et musikalsk kollektiv basert på viderespinning av det Wang legger frem som grunnlag, det vil si låtene hun komponerer.
Så hva sies til slutt? Tja, jeg gleder meg i alle fall veldig til at det nye albumet kommer ut om ikke så altfor lang tid.
