En lokalmattradisjon i Bjerkadalen er oppdaget. Det bakes nemlig svenskbrød på omtrent hver ein gård i dalen, og det har det blitt gjort i uminnelige tider.
Avisas utsendte til helgas arrangement i Bjerkadalen er selv opprinnelig leirskarværing. Kjenner derfor så godt til dette med å ta av i krysset på hovedveien, fra en større del av sivilisasjonen og gi seg i kast med veien opp dalen, bare nabodalen i sør. Bjerkadalen blir nå tatt i nærmere øyensyn, og det er med glede å konstatere at her er det jammen ta ei levende bygd! Gamle hus og gamle gårder er enten under restaurering eller ferdig restaurert. Det pågår sågar nybygging av hus i dalen, hvor ungt folk etablerer seg. Det går dyr ute på beite; sauer, kyr, hester. Dette er en dal som gir fornemmelse av aktivitet og vedlikehold. Folk er ute og går tur langs veien. Noen stuller og steller utenfor husan. På ungdomshuset er det fullt av folk. Mange tegn til aktivitet, og det er godt å se.
Ultralokale tradisjoner
Inne på ungdomshuset sitter flere og drikker kaffe og har nogo attåt. Det oppdages et steinovnsstekt bakverk, som først for skribenten kunne se ut som ei litt flat mislykket kamkake. Men ved nærmere samtaler om dette brødet, åpenbarer det seg en baksttradisjon i Bjerkadalen som ikke er så viden kjent:
– Dette er da ikke kamkake, nei, sier Ann Karin Svartrapmo. – Dette er svenskbrød! Det bakes helt annerledes enn kamkaka, men minner jo på mange måter om nettopp kamkaka. Her i Bjerkadalen er det mer vanlig å bake svenskbrød. Jeg har bakt disse sammen med min mor, Magny Svartrapmo og Julla Stien, forteller Ann Karin.
Magny og Julla vil mer enn gjerne dele denne lokale hemmeligheten for andre nedenfor bjerkadalskrysset.
– Vi baker dette enten i bakarhus, og da oftest hvis det er dårlig vær ute, for dette brødet skal ikke heves, og er ikke avhengig av god temperatur. Eller så baker vi det innomhus i en kjeller om vi har bakarovn. Jeg er så heldig at jeg har bakarovn i kjelleren, så jeg baker helt uavhengig av været, sier Julla, som også baker lefser og flatbrød i kjelleren sin.
Viderefører tradisjonen
Både Julla og Magny syns det er artig å ha en yngre generasjon sammen med seg når de baker.
– Min svigerdatter Monica var med sist Magny og jeg holdt baking ilag, og Ann Karin var også med på å bake. Julla satte deigen av gammel vane, men det er ingen kunst, forteller de.
Magny og Julla baker ofte i lag og så deler de på dagens utbytte.
– Det er så flott at denne baksttradisjonen blir overført til oss, og vi kunne sikkert vært flinkere til å markedsføre dette brødet som er vår lokalmattradisjon i Bjerkadalen. Det skulle også vært bakt for salg, så hadde flere fått bli kjent med dette brødet, og ikke bare kamkaka som frontes som mat fra Hemnes, syns Ann Karin Svartrapmo.
– Personlig liker jeg kamkaka best når den er nystekt og myk, til forskjell for svenskbrødet som skal være hardt og sprøtt, og også det med mye godt smør på.
Ruter eller prikker
Dette brødet er altså flatt og sprøtt og rundt, og kanskje litt større enn kamkaka. Det brukes ei trinse på det for å få tett mønster på for å holde det flatt under stekingen. Mange bruker ei trinse eller kjøvel som lager små, små ruter på det. Mens andre er vant med å bruke et kjøvel med mange pigger på, slik at det blir gjennomhullet. Smaken og konsistensen blir den samme, det blir bare ulikt mønster.
– Vi brukte pigger heime hos oss, sier Magny og Ann Karin Svartrapmo, og også Eli Lifjell som er fra Målvatnet har erfaringer med denne baksten. – Jeg er også vant med at det heime hos oss ble brukt pigger på kjevlet over kaka, slik at den ble prikkete. Min mor, Ingeborg Målvatn, som nå er 75 år, kom til Målvatnet fra Rana i ung alder. Da lærte ho av den eldre garde på gården å bake svenskbrød, eller svenskkakæ som vi alltid sa heime. Ho bakte dette hele sitt liv, og lærte oss det. Vi mener at dette kom fra Sverige, ifra grensetraktene, og det ble bakt både på Målvatnet, hos ho Gunnvor på Skruvnageln, og så videre nedover dalen på mange gårder, og holdes fortsatt i hevd, forteller Eli.
– Vi brukte det alltid til slåttonna, og da først og fremst til nondagsmat. Vi brukte også å bløyte det og hadde smør og sukker på, så ble det som ei lefse. Kjempegodt var det. Det ble bakt på mange gårder i dalen, og «alle» har jo den beste oppskrifta i heile Bjerkadalen, og det syns vi jo er litt løyle, avslutter Eli med et stort smil.
At vi hadde en slik skjult baketradisjon i et dalføre i Hemnes var veldig artig å erfare. Og det passet også så godt inn i ungdomslagets arrangement som omhandlet historier fra gamle dager, og det å ivareta tradisjoner.
