Marte Valles nydelige stemme glitret som sola på Lapphella. Men selv sol kan det bli bittelitt for mye av.
Marthe Valle er en dedikert artist. Hun velger å gripe tak i alvoret og ettertanken og klarer å lage fortreffelige, klisjefrie låter av det. Og vi som fyller benker og gressbakker i steikende sol på Lapphella, blir umiddelbart dratt inn i dette fine og underfundige universet.
Dyktig låtskriver
Valle har ikke bare stemmen til hjelp for å skape denne vellyden. Med seg til Hemnes har hun fremragende medmusikanter som hun har samarbeidet med i flere år; Håvard Lund på bassklarinett, Bendik Lund Hansehuus på gitar og Håkon Mjåset Johansen på trommer. Selv trakterer Valle tangenter.
Låta «Fortsatt her» er blant de som griper meg mest av Valles egne tekster, denne nydelige dagen på Lapphella, der hun synger om at «Alt har en ende, det e det som gjør så vondt…».
Hun viser etterhvert også at hun er en god tolker også av andres materialer. «Mørketid» og «Fader vår» skrevet av Sølvi Ytterstad, passer utmerket inn i repertoaret. I den forbindelse forteller Valle publikum om sitt engasjement i forhold til flyktningestrømmen fra Syria. Valle er sykepleier og har jobbet i Hellas direkte med noen av dem. Mange har kanskje også fått med seg hennes krasse offentlige «brev» til Sylvi Listhaug om denne problematikken,
Litt for mye av det gode
Marthe Valle synger inderlig, klokkeklart og nydelig, men hun bruker stemmen på samme måte så og si hele veien. Tonene er presist og perfekt frasert, men byr ikke på noen overraskelser. Og når melodiene også er ganske like i utrykket, blir det litt sånn som når sola, uansett hvor herlig den er, steiker deg i panna litt for lenge. Da blir det litt for mye av det gode.
Heldigvis bryter hun mønsteret i låta «Himmelmerke» med tekst av Viggo «Påskelabyring» Valle (nydelig tekst det også). Der slår hun seg mer løs både melodisk og stemmemessig.
Det må sies at hun her, og forsåvidt hele veien, er godt hjulpet av de tre øvrige på scenen. Deres spill er det motsatte av forutsigbart og Håvard Lunds kule, og ofte jazza arrangementer, er det bare å legge seg flat for.
Freske arrangementer
For mitt vedkommende er det hennes fine samspill med gitarist, trommis og bassklarinettist (spesielt de to sistnevnte) som løfter fredagens Lapphella-opplevelse fra fin, til finfin pluss. I «Himmelmerke» demonstrerer de dette aller best, med en klarinettleken Lund og en Mjåset Johansen som tar helt av på trommer. Her snakker vi teknikk, innlevelse, resk improvisasjon og mye godt humør. Trommisen tar faktisk sånn av at han i et øyeblikk spiller forbi både Valle og Lund, men det gjør aldeles ingenting.
Marthe Valles tolkning av Joni Mitchells «Both sides now», oversatt til nordnorsk av Lars Bremnes, er forøvrig også en herlig opplevelse.
Men så var det avslutningslåta. Marthe Valle forteller at de lenge har prøvd å overtale klarinettist Håvard Lund til å synge. Det er fint. Men låta presenteres som en duett, men Valle og Lund synger konsekvent unisont. Det er ikke en andrestemme å skimte noe sted. Og når Lund, stakkars mann, blir tilgodesett med en mic som til de grader overdøves av Marthe Valles, så blir dette en keitete avslutning. Men heldigvis er den ikke representativ for konserten forøvrig.
