Pianist Adrian Danielsen vant prisen for Ungt talent i nord på fjorårets festival. Ved siden av et pengebeløp (ifølge Danielsen kun brukt på ymse tangentinstrumenter) er premien en egen konsert ved neste års Hemnesjazz.
Danielsen tok dermed med seg bandet sitt, White Ascot, til Hemnesberget – Et stjernelag av unge musikere med vokalist Frida Lydia Waits i front. Og de fire donerte en strålende tilbakebetaling til publikum og festival.
Vokalist av klasse
White Ascot har utviklset sin stil med pop og jazz i bunn, samt med et snev av blues og soul. Dette siste står for det meste Waits for med sin fantastiske og sjeldent klang- og uttrykksfulle stemme: Waits er vekselvis helt nedpå kontrastert med fullt trøkk (og «midt imellom», selvfølgelig), og stemmen og karismaen hennes fyller også hele lokalet gjennom hele konserten.
Stilmiks
Bandet skriver alt materialet selv, og det er lite å kritisere dette eller den rent tekniske utførelsen for. Holestøl må her nevnes spesielt, han ligger ikke bare i bakgrunnen og komper, men har flere viktige melodiske linjer, disse ofte i (unisont) samspill med bandlederen selv. Denne kan i sin tur skilte med mange gode solopartier; Flere av disse er litt korte etter min smak, dog.
Stilblandingen nevnt over er ikke alltid bare én sammensatt pakke, i mange av låtene settes tradisjonelle pop-aktige elemtenter opp mot mer kompleks og nokså rendyrket jazz i selvsamme. Kontrasten understrekes oftest med at rytme/groove og harmonikk øker i kompleksitet, f.eks. i refrenget kontra verset.
Litt pirking
White Ascot og deres unge medlemmer kan man trygt si at innfrir forventningene og mere til.
Dog er noen av låtene litt formularisk oppbygd i den forstand at det ofte er få overraskelser formmessig. Refreng, vers, soloer og mellomspill dukker opp i samme rekkefølge og på «rett sted»; Her finner man også det aspektet hos dem som kan sies å være mest «kommers», understreket at dette som oftest skjer i de mest pop-pregede låtene.
Upåklagelig totalitet
Men det totale inntrykket er likevel og stort sett upåklagelig, det er alltid morsomt å se og høre såpass oppegående unge toppmusikere tillike basert i Nord-Norge. Man må som sagt spesielt nevne den eminente Frida Waits, som på mange måter er bærebjelken i en bandkonstellasjon som godt skulle ha klart seg godt også uten henne, hvilket også sier mye om de tre andre på scenen.
Så herved anbefales alle med interesse for «up-and-coming» musikere av høy kvalitet å sjekke ut White Ascot, det skal godt gjøres å angre!
