Det er ikke mange som får Jernvarens tilbakelente jazzpublikum til å ule som ulver.
– Dåkker e vældig fin. Eller… Kanskje e det bære vældig mørkt her?
Tonje Unstad leverer sitt røverglis og drar i gang nydelige «Den sangen», fra sin tredje plate «Svermere» (2016).
Artisten som er oppvokst på Evenskjær, stiller med egen gitar som hun trakterer på et betydelig høgere nivå enn visesangere flest. Og ikke minst støttes hun av Mikael Nilzèn på tangenter, en fyr som etter få sekunder bak flygelet, avslører seg som en svært kompetent jazzpianist.
En av dissan dagan
Det er i låta «Nattedyr» fra «Æ ror aleina», den om de enslige og kanskje ensomme «ulvene» (som det fins noen stykker av på hvert eneste sted) at hun får publikum med i det unisone ulekoret. Det er som om de er samlet alle sammen, slitne og ulende på vei hjem i gatene på nattmorran i ett eneste stort opptog.
Det ules altså. Og Tonje ler. Jeg vil ikke si at det er er rørende øyeblikk. Men jaggu er det imponerende.
Rørt blir jeg istedet av tekstene hennes. Spesielt «En Kjærlighetssang» og «En av dissan dagan».
Den siste er en trøstesang for spedbarnsforeldre, men også andre kan nok kvile litt i disse tekstlinjene:
«…En av dissan dagan, nu når allting e i endring, skal æ prøv å svare ærlig om du spør. En av dissan dagan, vil æ gå en tur te te havet, bare sitte der og leite mæ et fjell. Plukke mæ nån steina, bære være litt aleina. Det e fint å være fleir, men likevel …»
Vart, vittig og variert
Og så går det som det pleier gå; Slag i slag og så videre. Fine låter, stor applaus, vittige replikker («Du som sett der og tar bilda, æ e egentlig finast fra den der sia»), latter, flere fine låter…
Mye materiale er fra den siste plata, men Unstad sper på med glimt fra de to øvrige. Tekstlig har hun alltid vært god, og de nyeste låtene viser at hun har blitt enda bedre. Det er tilsynelatende enkelt og på rim, men det er en tvist over det hun skriver, også musikalsk, som gjør at Unstads sanger holder et svært høyt nivå.
Og så knekker vi så klart sammen i latter når hun fremfører «Bestemor sin utedo», basert på en tekst av Helge Stangnes. Selv vi som har hørt den før (bare det at Stangnes kakker deg i skuldra og ber deg pent om å tonesette en av diktene sine, er i seg sjøl en heder. Selv om teksten handler om en utedo). Den handler altså om en åtteåring, hans elskede bestemor og hennes ekstremt skumle utedo.
Hva skal man si om den? Wenche Myhre (iført sydvest og regnbukser) møter Spike Jones’ orkester (før julenissen returnerte den enerverende fortanna)?
Mere piano!
Jeg syns imidlertid det er en skam å ha med seg en så bra pianist og så bruke ham så lite. Ihvertfall når han sitter ved et praktflygel. Tonje Unstad kunne med fordel lagt ned gitaren på et par låter og bare konsentrert seg om mikrofonen. Det ville gjort konserten mer variert. Ikke det at mannen er uvirksom; Han besørger synthen både til komp og effekter, men jeg satt virkelig der og håpet på at han skulle la fingrene løpe av med seg litt oftere, bortover «de ordentlige» tangentene.
Jeg lurer også på hvorfor scenen på Jernvaren denne kvelden var opplyst som om det sto en kvartett der oppe.
Det er fint at artistene og deres instrumenter er opplyst, men rundt dem bør det være dunkelt i ei setting med bare to på scenen. Det var litt som å være på en sein fest og verten nekter å erstatte kjøkkenlampa med stearinlys.
En av de beste
Tonje Unstad er jo en av dem som ikke kan la være å være morsom mellom låtene. Det går bare ikke.
Selv om hun sier at hun og Mikke har snakket om hvor fint det ville vært å være litt seriøs, i allefall de gangene de får spille på en jazzfestival, så ender det i en latterkule eller fire.
Men uansett hvor morsom hun er: Denne dama, denne begavede entertaineren, så kan hun ikke flire seg bort fra at hun er en seriøst god låtskriver og at bak alle vitsene, sjølironien og den ekstremt smittende latteren, troner det en tilnærmet lytefri formidler.
Unstad er også velsignet med et imponerende stemmeregister og er, i allefall fra min ståsted, grovt mistenkt for å være en av de fremste visekunstnerne i landet.
Jeg opplevde Marthe Valle på Lapphella tidligere i festivalen. Det er sjelden lett å sammenlikne artister på en rettferdig måte. Jeg gjør det dessuten sjelden. Men Valle og Unstad oppholder seg i samme musikalske nabolag (om enn i hver sin ende), de er cirka like gamle, de lager musikken sin selv, de synger på ganske lik nordnorsk dialekt (Harstad og Evenskjær) og er begge svært kompetente og bejublede artister, så når jeg opplever dem på samme festival var det vanskelig å ikke sammenlikne. Og jeg la umiddelbart merke til stemmebruken.
Varmepumpe og vedovn
For der Valle er ekstremt presis, leker Unstad seg bevisst uvørent med tonene.
Du vet ikke helt hva du får, før det lander i øret ditt. Eller for å si det metaforisk: Både en strøken varmepumpe og en pålitelig vedovn gjør huset ditt varmt og deilig. Varmepumpa gjør jobben jevnt og regelmessig og du veit den ikke svikter, men det er noe med de uregjerlige flammene inne i vedovnen. De gir det lille ekstra. De gnistrer og gløder og klatrer uforutsigbart opp og og rundt kubbene. Og så er det de små glørne som kan finne på å sprette utpå golvet, som krever at du er litt ekstra oppmerksom.
Og for å si det sånn; Det svært vanskelig å være uoppmerksom når Tonje Unstad synger.
