Han kom til sine egne, og de kjente ham godt. Arvid Martinsen har etter utallige oppfordringer gjenopplivet sitt legendariske band fra sent 70- og tidlig 80-tall.
Fordi: At det er kan sies å være lenge siden denne gjengen med supermusikere har spilt sammen som ett samlet band er ikke merkbart i det hele tatt. «Ærverdig alder», som mange henger seg opp i ved omtaler/anmeldelser av «veteran-band» er totalt irrelevant i både dette og samtlige lignende tilfeller som i alle fall jeg har vært til stede på.
Arvid Martinsens tendens til å åpne konsertene sine med lange muntlige biografier om musikerne han har med seg kan med fordel droppes og heller spres utover konserten. Disse gjør publikum utålmodige og slår litt ihjel stemningen før seansen i det hele tatt har begynt. Nok om DET.
Ung og veldig lovende
Deretter kastet bandets seg fryktløst over The Crusaders’ «Way back home» til stormende og fortjent jubel. Allerede her imponerte Jan Gunnar Hoff som han alltid gjør, og bandets nye gitarist Henrik Skog (hjemmehørende i Mosjøen og studerende musikk i Tromsø), som nå har overtatt som kvintettens strengeleiker, hadde allerede i startgropa ingen problemer å matche Hoff.
Allerede nå i tidlige tyveår har han stålkontroll på samtlige musikalske elementer, det bør i samme åndedrag nevnes at han ikke har et fnugg å spore av uvanene yngre gitarister ofte sliter med; Her tenkes primært på tendensen til manglende ideer annet enn kun å spille fort og vise frem alle de tekniske videreverdigheter de har lært. Det står det stor respekt av og viser at han besitter en genuin musikalitet godt over gjennomsnittet.
Sjefen i førersetet
Det presenteres låter både av Martinsen selv (hans «Funky Flugel» var en ny låt for meg som jeg gjerne hører en reprise på), hans gamle trombone-mentorer Frode Thingnæs («Anticalypso») og Nils Landgren («Calvados»), Jan Gunnar Hoff («In town») med flere. I «Anticalypso» viste bandleder seg som en prima scat-sanger (=»badiba-du-dam-da-improvisasjon», jfr. Ella Fitzgerald m.fl.), anmelder har hørt ett eksempel på det før, tar med glede imot flere.
Martinsen opptrer etter min mening altfor lite på sitt gamle hovedinstrument, han spiller med en rolig autoritet som gjør ham til den naturlige bandleder uten at han trenger å demonstrere det ytterligere, f.eks. ved å overta hele showet og la de andre på scenen reduseres til rene akkopagnatører. Gjennomgående godt solospill samt en fyldig og myk tone uansett tempo og stemning i det som til enhver tid spilles skaper et ønske om å høre mer av trombone-Arvid også i andre settinger.
Stålkontroll på reportoar
Har allerede vært innom Jan Gunnar Hoff, og han hiver som han alltid gjør ut den ene supersoloen etter den andre på både flygel og synther. Man må overhodet ikke glemme Stein Olav Pedersen, en av landets få spesialister på funk-bass, og trommis Ernst Wiggo Sandbakk som konsekvent lager et fremoverlent driv som virker nesten ustoppelig.
Kvintetten som helhet må også beskrytes for sitt upåklagelige balladespill, mange band glemmer dette aspektet litt i sin iver etter å imponere i up-tempo-låter, men disse musikalske ringrevene går (selvfølgelig) ikke i den fella.
Heltids-gjennopplivning?
Jeg anmeldte FREAK i mai, de hadde på sin side 45-årsjubileum i år. I motsetning til Arvid Martinsen Band har de vært mer eller mindre kontinuerlig aktive i denne perioden. Det mener både herværende anmelder og flere andre man traff på Jernvaren denne torsdagskvelden at gutta i AMB godt kunne ha plukket litt lærdom av og av samme grunn som FREAK; De har alle tross alt (beklager, her kommer det igjen) trappet en del ned på den generelle aktiviteten sin med alderen og bør nødvendigvis ikke vente i 40 år til før de opptrer neste gang.
Når de i tillegg har rekruttert det yngre stjerneskuddet Skog er det lov å håpe at det kunne inspirere til nettopp ytterligere aktivitet fra denne konstellasjonen. Vi får se, oppfordring er uansett herved sendt!
