Etter at den 2. verdenskrig sluttet i 1945 ble det opprettet en alliert okkupasjonsstyrke i Tyskland. Tysklandsbrigaden var den norske hærens bidrag til styrken. Den var i Tyskland i årene 1947-1953. Rendsburg ligger i det nordøstlige Tyskland ved Kielkanalen. Her var det forlagt et sanitetskompani der Idar Brygfjeld var stasjonert som sjåfør på ambulansebil fra august 1950 til mars 1951.
Det var England som hadde det øverste ansvaret for okkupasjonsstyrken der den norske brigaden var en underavdeling. I forlegningen var det bare norske mannskap. Offiserer og befal var også norske. Det var ikke forlegninger fra andre land i nærheten.
De daglige gjøremålene besto for det meste av kolonnekjøring, øvelser og skyting med håndvåpen på skytebaner. Utmarsjer var det lite av. Som sanitetsavdeling var kompaniet ikke oppsatt med tyngre våpen som kanoner.
I kompaniet var det et flere fra distriktet, men ingen som Idar kjente fra før.
DAGLIGLIVET FOR SOLDATENE
Oppholdet i Tyskland var bare 5 år etter at krigen var slutt. I byen Rendsburg var det lite å se av ødeleggelser fra krigen. Hamburg ligger ikke langt fra Rendsburg, og her var soldatene ofte på turer. Byen bar sterkt preg av resultater etter de alliertes bombing. Det samme synet møtte soldatene da de i øsende regn og torden kom i land i Kiel på tur til Rendsburg.
Gjenreisningen var kommet såpass langt at det ikke var noen problemer med trafikken. Kolonnekjøring foregikk ofte på autobahn. Det gikk fint, men med redusert hastighet.
Soldatene var lite i kontakt med lokalbefolkningen under oppholdet i Tyskland. Det forekom imidlertid at guttunger også her viste at gutter er gutter. På treninger, spesielt på skytebanen viste guttegjenger stor interesse for de norske krigerne og deres utstyr. Voksne var de i lite kontakt med. Unntaket var noen spanjoler som bodde i en flyktningeleir. Ved en anledning var Idar på ulovlig besøk hos en dame med to voksne døtre i leiren. Her fikk han servert en alkoholholdig drikk som han feilberegnet virkningen av. Til alt hell plasserte damene han på et siderom. For etter. en stund kom det et befal inn på inspeksjon.
– Heldigvis ble jeg ikke oppdaget. Ellers ville nok besøket ha skaffet meg et opphold i kakebua, tror Idar med et lurt smil.
– Fikk dere noe inntrykk av hvordan lokalbefolkningen så på dere som okkupanter?
– Nei. Vi var svært lite i kontakt med tyskere. Vi kunne jo svært lite tysk så det lille som var av kommunikasjon gikk svært tregt. Men vi hadde overhode ikke noen problemer med dem. Og det virket som livet for tyskerne gikk ganske normalt. Det syntes ikke å være mangel på matvarer, kan Idar huske.
Det er jo en kjensgjerning at krigen kostet mange tyskere livet, og de norske soldatene kunne klart registrere at kjønnsfordelingen var skjev. Mannfolkene var i undertall.
– Blant den mannlige befolkningen var det mange skadede å se. Noen manglet et bein, og gikk med krykker. Slike syn var fælt å se, og gjorde sterkt inntrykk på oss, forteller Idar med et tankefullt uttrykk i ansiktet .
Idar var vernepliktig under oppholdet i Tyskland. Soldatene ble kommandert til tjenesten, det var ikke bare vervede mannskap som deltok i Tysklandsbrigaden.
Oppholdet var et kjærkomment avbrudd i militærtjenesten for de vernepliktige.
– Når man først skal ha militærtjeneste så er dette et greit minne å ha. Jeg tenker ofte tilbake på tida i Tyskland og har mye glede av det, sier Idar.
AVVEKSLINGER
Karene i Tysklandsbrigaden var ikke heime i Norge på permisjon under hele oppholdet. Men det var vanlig med perm som gutta i Rendsburg benyttet til besøk bl. a. i Hamburg. Der de kunne opplevd forskjellig. Reperbahn er en kjent gate i Hamburg som de var innom.
– En annen gate med et spesielt preg var Herbertstrasse. Gata var sperret i begge ender, og her var horehusene samlet. Bak store vindu satt kvinnene og bød fram sine tjenester. Soldatene hadde ikke lov til å gå inn i gata, men vi gjorde det likevel, betror Idar oss med et lurt smil. Han bedyrer at de bare gikk forbi uten å gå inn. Jaja, det kan jo være at ungdommer i sin mest virile alder kunne ha såpass selvtukt.
På Reperbahn var det masse tilbud på forfriskninger som fristet soldatene. Idar husker at han var sammen med en kamerat der før han ble kjent i området. Kameraten skulle være kjentmann, men han tok litt for mye forfriskninger. Det endte med at Idar måtte assistere kameraten på tilbaketuren til leiren. Som helt ukjent var eneste mulighet å søke hjelp hos politiet. Her var det lite hjelp å få så han måtte finne ut av det selv. Litt hjulpet av tilfeldighetene gikk det bra.
–Jeg husker at vi ved en anledning fikk innbydelse fra en bonde på Fyn i Danmark på et opphold der. Vi var 8 soldater med på turen som varte en helg. Det var en fin avveksling på et litt monotont soldatliv, forteller Idar.
Ambulansevakt var en av oppgavene som sanitetssoldatene hadde. Det var mange å dele slike vakter på så Idar hadde bare en slik vakt på den tida han var i Tyskland.
– Det var på selveste julaften at jeg ble satt opp på ambulansevakt sammen med en hjelpepleier. Heldigvis ble det ikke noen utrykninger på vakta, sier Idar.
Styrker fra andre nasjoner var forlagt i egne leirer. Det var nederlandske, danske og engelske mannskap. De engelske soldatene hadde rykte på seg for å være hardhauser som gjerne ville krangle og sloss. Det eneste de hadde respekt for var infanterister fra Nord-Norge.
Selv om det meste nok foregikk i fred og fordragelighet, kunne det vel oppstå situasjoner som hadde en viss forankring i forhold fra krigen. Idar forteller om en hendelse der en Nordnorsk infanteristkaptein var ute sammen med noen soldater. På sin vandring kom de forbi et serveringssted der det ble feiret bryllup. Soldatene ville inn, men ble nektet adgang.
Her viste den Nordnorske offiseren initiativ og handlekraft.
– Han tok med seg soldatene tilbake til leiren der han hentet en tanks og kjørte til restauranten. Tanksen stilte han opp med kanonen pekende mot inngangen. De ansvarlige forsto hintet og soldatene fikk adgang til stedet. Saken fikk naturligvis et etterspill, og den løsningsorienterte kapteinen ble løst fra sin stilling og sendt heim til Norge, avslutter Idar.
Det hører med til historien at faren til kapteinen var blitt skutt av tyskere under krigen.
