Salto Mortale ble for mange festivalens desiderte høydepunkt. En vill seanse med enorm spilleglede, enormt driv og fantastisk musikk.
Etter å ha fått vinterveden servert i fanget i form av sønderslåtte trommestikker under fjorårets jazzfestival trodde vi nesten klimaks var nådd. Den gang ei. Nå fikk vi et ordentlig sirkus med seks sirkusdirektører som alle svingte pisken i et helakustisk fyrverkeri av en konsert.
Salto Mortale hadde gjestet Jernvar?n så sent som i mai. Da valgte de Hemnes foran et bryllup de var invitert i. I helga var de tilbake etter å ha valgt bort 40 årsdagen til bruden fra i mai.
Hele repertoaret ble sunget på norsk. Et tettpakket konsertlokale fikk oppleve full fres fra start til slutt. Vokalist Hoff Mittet bidro med en sterk og kraftig vokal som også var myk og sart.
For noen musikere! Det begynte med en harmonisk «Hører du det snør?» Det ble sirkus fra første takt. Neste låt var «Mamma Larsen» med to vanvittige soloer både på trombone og klarinett. En riktig fest av en melodi.
Etter en litt rolig og underfundig «September» kom «Interferensen» ett av de absolutte høydepunktene der alle seks musikerne spiller fletta av oss samtidig som de synger utrolig samstemt i kor! Det er sirkus, men ingen klovner. Vi hører elefanten i form av lyder fra en trombone, med det lukter ikke hest.
«1-2-3» handler om ikke å strekke til i hverdagen, en sang om hvordan menn har det i dagen kjas og mas. Da er det noen som hopper av og gjør det som låten «Amsterdam» handler om, en ettertenksom vise om drømmen om å starte helt på nytt.
Tilbake til manesjen og «Ta tak i meg» som handler om en trapesartist som får den store skjelven og videre til «Siste trapes» som formodentlig handler om han som sitter og ser på han som fikk den store skjelven.
Jubelen står i taket etter den instrumentale «Caa Cati» som etterfølges av «Se deg igjen» som handler om hvordan man må ta seg tid til venner. Man kan ringe dem klokka halv ett når man har lagt ungene og kona. Her snakker gitarene til hverandre, er sure på hverandre og erter hverandre.
På nytt kommer et fantomnummer: «Veien hjem.» På nytt står manesjen i full fyr. På nytt med seks vokalister og på nytt med musikerferdigheter i verdensklasse. De elsker å spille, helst til du får skikkelig bakoversveis!
Artistene byr skikkelig på seg selv og på nest siste låt, «Kealikaho» går de ut av manesjen og ned blant publikum og gjennomfører et meget humoristisk nummer kun akkompagnert med bass. Endelig litt klovneri i sirkuset.
Vokalisten måtte rekke nattoget fra Bjerka, så siste låt «Egne Bein» kom rett etter midnatt. For en slutt på en konsert og en festival! Musikerne hadde gitt alt og hadde kunnet vridd opp klærne som var gjennomvåte av svette. Vi skjønner at det er dette de lever og ånder for.
Salto Mortales musikk er inspirert av østeuropeiske folketoner, sigøynermusikk eller sirkusmusikk! Kall det hva du vill! Skulle jeg ha kastet terning så måtte jeg ha funnet frem terningen fra det gamle fra Monopol-spillet, den som hadde åtte øyne.
