SNO besvarer kritikken de har blitt møtt med etter storfeskadene i Hemnes. seksjonssjef i rovviltseksjonen, Lars Bendik Austmo, forklarer i et leserinnlegg generell framgangsmåte og disse sakene spesielt.
LESERBREV: Uavhengige konklusjoner fra tre av våre mest erfarne feltfolk viser at storfeskadene i Hemnes i sommer ikke er forenlige med rovviltskade.
I et leserinnlegg i Rana blad 9. august er Norsk bonde og småbrukarlag kritisk til SNO sin håndtering av to skadesaker storfe i Hemnes kommune. I en pressemelding 28. juli omtaler Noregs Bondelag SNO sitt arbeid svært kritisk, og skaper inntrykk av at konklusjoner trekkes på et kontor i Trondheim. Vi ser behov for å beskrive våre rutiner og hvilke vurderinger som er gjort ved de to skadesakene i Hemnes for å vise hvor langt fra sannheten dette er.
Siden 1980-tallet er det i Norge gjennomført systematiske undersøkelser av døde og skadde husdyr og tamrein når det har vært mistanke om at skaden har vært voldt av rovvilt. SNO er gjennom erstatningsforskriftene gitt ansvaret for å gjennomføre skadedokumentasjon i slike tilfeller. Blir det ikke funnet tegn som kan vise angrep av rovvilt, er det ikke SNO sin oppgave å uttale seg om dødsårsaken. Dette ligger innenfor Mattilsynets myndighetsområde.
Gjennom disse årene er omtrent 180.000 innmeldte skader undersøkt. Dette danner et betydelig erfaringsgrunnlag. Det er likevel ikke alltid at en skadeårsak lar seg lett avdekke. Ulike husdyrarter, ulike skadeårsaker og ulik geografi kan komplisere bildet. SNO skal være objektiv i våre vurderinger. Dette innebærer at en konklusjon alltid skal settes med
grunnlag i faktiske funn på dyret. Vi er også opptatt av at våre vurderinger skal være etterprøvbare. Fastsettelsen av dødsårsak og vurdering utføres etter fastsatte retningslinjer, og instruksene og metodikken er felles for all skadedokumentasjon som gjennomføres i landet. Skjønnsrommet overlates til Fylkesmannen i en eventuell erstatningssak.
Skadedokumentasjonen er organisert ved at lokale rovviltkontakter foretar en feltundersøkelse når det meldes fra om husdyr eller tamrein som kan være drept eller skadet av rovvilt. Rovviltkontaktene er SNO-personell med blant annet kompetanse på undersøkelse og sikring av bevis/dokumentasjon på rovviltskader.
Rovviltkontaktene har som regel god erfaring. Det er også lagt opp til grundig intern opplæring og årlige samlinger for å gå gjennom instrukser og dele erfaringer. Til tross for dette vil det være ulike erfaringsgrunnlag for en del type skader i enkelte deler av landet. For å sikre at vi alltid gjør gode nok undersøkelser og riktige vurderinger, er det regionalt rovviltansvarlige i SNO som setter endelig konklusjon. Dette er heltidsansatte SNO-ere som jobber med rovviltovervåking og skadedokumentasjon. Dette er våre mest erfarne feltfolk.
I vanskelige saker eller saker der det blir bedt om ny vurdering, sendes sakene rundt til den gruppen av regionalt rovviltansvarlige som har mest erfaring. Disse gir på individuelt grunnlag sine vurderinger.
I sakene fra Hemnes gikk lokal rovviltkontakt ut med en konklusjon før endelig vurdering var gjort. Dette er i strid med våre retningslinjer, og det beklager vi. Vi forstår at en slik omgjøring av konklusjon kan svekke tilliten til oss. Hensynet til faglig kvalitet må allikevel gå først.
Om dokumentasjonen fra rovviltkontkaten er for dårlig, konkluderer vi ikke. I begge sakene fra Hemnes er imidlertid dokumentasjonen fra vår lokale rovviltkontakt og veterinær god nok til at vi kan konkludere.
Bjørneskader på storfe er relativt sjeldent. Mistanke om slike skader skal alltid vurderes av flere før vi avgir konklusjon. I de to sakene i Hemnes sendte vi sakene videre til våre mest erfarne i Nord-Trøndelag, Hedmark og Oppland. Det er i disse områdene vi har definitivt mest erfaring med bjørneskader, også på storfe. En av de regionalt fagansvarlige som var med og vurdere har også 30 års erfaring som storfebonde i et av de tetteste bjørneområdene i Norge.
Uavhengig av hverandre kom disse tre fram til samme konklusjon. Ingen av dyrene har skader som er forenlige med rovviltskade. Den kua som ble funnet skadet og avlivet i midten av juli hadde skader som var forenelig med slag eller fall, og konklusjonen er satt til ulykke. Kviga som ble funnet skadet i slutten av juli hadde skader som tydelig er mekaniske, med til dels dype rene kutt. Hva som er årsaken til disse skadene vil ikke SNO spekulere i, men vi har erfaring fra at storfe som går seg på eller fast i gjerder, blikkplater, bygningsavfall, jordbruksredskap og fjellknatter kan påføre seg selv til dels dramatiske skader.
I Bondelagets pressemelding blir det også påpekt at ferieavvikling har påvirket vår behandling. Dette er ikke riktig. Vi har alltid vaktlister som gjør at noen fungerer i de ulike rollene når andre har ferie.
Både Bonde og småbrukarlaget og Bondelaget, sentralt som lokalt, vet godt at SNO stiller opp i stor utstrekning for å fortelle om vår rolle, vår organisering og våre instrukser og metoder. Vi har alt å tjene på å ha god kommunikasjon og gjensidig tillit. Dette kan allikevel ikke stå i veien for at vi skal gjøre en så godt faglig jobb som mulig.
Alle våre instrukser ligger åpent tilgjengelig på www.naturoppsyn.no. Vår felthåndbok «Drept av rovvilt?» ligger tilgjengelig for nedlasting, eller den kan bestilles fra SNO. Den går gjennom de ulike skadetyper, godt dokumentert med bilder. Alle skadesaker som får konklusjon rovvilt legges åpnet tilgjengelig på www.rovbase.no.
