Hva i all verden var dette? «En sørgelig affære» er et parallelt teaterstykke og konsert? Jaggu var det ikke det. Her var to verdener skapt på scenen. Den ene litt dyster og svart, den andre hjemmekoselig og familiær.
For å ta «snakkeverden» først. Monologen skapt av Anita Hartviksen Ravn handlet om et litt over gjennomsnittlig nevrotisk kvinnemenneske som har sine perioder med litt mørke tanker. I starten leter hun etter et tau. Vi kan bare gjette oss til hva hun tenker å bruke det til.
Hun har en morbid side som tar helt av da hun fantaserer om å steke mora si, men på en humoristisk måte. Hun fabulerer også at det hadde vårt fint bare å kunne forsvinne litt i blant.
I parallellverdenen sitter musikerne, kvintetten, og drikker kaffe og spiser smultringer. De spiller komposisjonene som er skapt av Ulf Skjæran. Denne harmoniske verden er trolig kvinnemenneskets slekt som hun egentlig ønsker å ha så lite med å gjøre som overhode mulig. De irriterer henne nemlig grusomt, spesielt moren, tydeligvis.
Etter en del makabre, morbide og hysteriske humoristiske avsnitt om de nære ting, finner kvinnen tauet som hun hadde lett etter. På slutten forsvinner hun. Tauet ligger heldigvis igjen. Hun forsvant tydeligvis bare litt.
Ulf Skjærans klassiske komposisjoner som dukker opp innimellom, forteller historien på sin måte. Vi blir litt sittende å lure litt på den kvinnen, men musikken gir oss på en måte litt svar på hva som skjer.
Det hele er en salig blanding av dystert sinn, hverdagslige ting, ren galskap og humor, meget godt fremhevet av musikken som forteller oss hva som skjer. Nesten litt som Petter og Ulven. Takke for det, morsomt var det.
