Brødrene Nymo har vært litt ute av spillende offentlighet en stund, men det ble et hjertelig gjensyn på Hemnesberget.
Fordi dette er en nokså enkel anmeldelse å skrive. Brødrene Nymo er begge blant de beste jazzmusikerne her til lands. I samspill med en bandkonstellasjon uten et enste svakt ledd presterer kvintetten deres en konsert uten dødpunkter, både i halsbrekkende up-tempo-låter og mer avdempede partier.
Settliste med spredning
Reportoaret er variert og består av låter bl.a. signert storebror Atle Nymo, pianist Vigleik Storaas, pianist Keith Jarret, den italienske trommislegenden Aldo Romano og selveste Miles Davis. Bandet nærmest demonterer dette materialet for så å sette det gradvis sammen igjen i løpet av låtas gang, nå tiløyd deres eget musikalske særpreg. Det funker som fy.
Norsk jazzhistorie
Bandets husveteran Vigleik Storaas blir bare bedre og bedre ettersom årene går, han er både en fabelaktig solist og akkopagnatør, i sistnevnte rolle gir han musikken en kontinuerlig fremdrift uten å forstyrre de som da befinner seg i forgrunnen.
Hans CV og liste av samspillpartnere er også på mange måter en «Who’s who» i norsk jazzhistories siste 40 år.
Trekker man fra +/- 20 sådanne sitter man igjen med de aldri hvilende Raknes og Mjåset Johansen.
Undertegnede har vært tilstede på sikkert et 20-talls konserter med sistnevnte i en mengde med ofte høyst forskjellige medspillere, flere av disse på nettopp Hemnesberget. Han har fremdeles til gode å ikke imponere dypt ved enhver anledning.
Musikalske toppunkter
I den grad det var mulig nådde konserten et enda høyere nivå henimot slutten, en avrunding som nærmest pusten fra publikum på hver sin måte; Atle Nymos «Peacoks» var det definitive toppunktet innenfor balladereportoaret og måtte den bli en av de nye «standardlåtene» innen norsk jazzreportoar.
Selve avslutningen med Miles Davis’ «Dual Mister Anthony Tillmans’ process» var en oppvisning av alt kvintetten har å by på av virtuositet. Også her må Mjåset Johansen nevnes spesielt, han leverte et helt spektakulært soloparti som det luktet svidd av, som også satte også publikum i fyr og flamme.
Scene og sal
For å samle trådene litt; Det blir det slettes ikke alltid vellykket når supermusikere kommer sammen i et felles bandprosjekt.
Men her fungerte alt 100%, musikerne gjør hverandre gode, man ser at de har det gøy på scenen, og når den gjensidige kontakten mellom scene og et engasjert publikum er så bra som ved denne anledningen løfter det alltid konserten ytterligere både for de på scenen og i tilhørerskaren.
Festivalens desiderte høydepunkt for anmelder, og svært mange av de øvrige tilstedeværende kunne også meddele det samme. Kom snart igjen, karer!
