Birgit Opstad, 90 år og fra Finneidfjord, er kommet til Jamtjord for å se Klemetspelets siste forestilling. Historien i spelet spiller kanskje en særlig rolle for henne. Hun kjente nemlig godt til Klemets datter, Kristine, som bodde store deler av sitt voksne liv på Finneidfjord.
På en av benkene på martnaplassen på Jamtjord sitter noen blad Opstad fra Finneidfjord. Karl Bernhard med fruen Reidun har tatt med seg sin mor, Birgit Opstad. De ønsker at Birgit på 90 år skal fortelle Avisa Hemnes en historie fra krigens dager. Det skal vise seg at det er ikke så rent lite dramatikk denne damen kan berette om:
Budeie under krigen
– Jeg kjente godt Klemets datter, Kristine. Hun jobbet på gården hos oss, hos Jakob Johansa på Dalen, som var min bestefar. Han hadde kyr og sauer i fjøset, og Kristine var veldig flink med dyrene. Hun var hos oss i mange år, og jeg kjente henne som ei veldig kjekk dame. Hun stelte dyrene godt, forteller Birgit.
– Jeg var 12 år gammel da krigshandlingene på Finneidfjord pågikk i mai og juni i 1940. Kristine var ei driftig dame og noe over 60 år da tyskerne inntok Finneidfjord.
Dette er ei dramatisk historie som undertegnede ikke hadde hørt om en gang, før Birgit nå forteller. Og Birgit forteller så gjerne:
– Joda, tyskerne hadde inntatt Norge, og bare noen dager før krigshandlingene på Finneidfjord hadde de inntatt Hemnesberget. De kom så til Finneidfjord og alt av folk ble beordret evakuert fra sine hjem. Tyskerne skulle ha husene til alle som bodde på Finni. Vår familie på Dalen og i Sørsibakken ble evakuert til Bjurdalen i Bjerkadalen, hvor vi heldigvis hadde slektninger som tok i mot oss. Med en tre måneder gammel baby godt pakket nedi ryggsekken, og andre sekker på andres rygger, tok vi ungene fatt på ferden til Bjurdalen sammen med våre foreldre og vår bestefar. Der var vi i trygghet.
Nektet å dra
Kristine Klemetsdatter nektet imidlertid å la seg evakuere. Da folk maste på henne om at hun måtte dra derfra, svarte hun:
– Jeg har lovet han Jakob Johansa at jeg skal passe på dyrene, og det skal jeg holde også!
Så den lille samekvinnen, som kanskje ikke var mer enn 1,40 høy, var ikke til å rikke, forteller Birgit.
– Det var norske og engelske soldater på Finneidfjord som kjempet mot de tyske soldatene. Det ble skutt mot mange, og flere hus ble raserte. En sau i fjøset hos oss ble skutt i foten så den ble brukket. Kristine spjelket foten på sauen og slik berget hun den, forteller Birgit.
– En dag kom det to engelske eller norske soldater til gården hvor de fant Kristine i fjøsen. De ønsket å gjemme seg der. Til tross for at det var strengt forbudt å hjelpe til med å gjemme norske og engelske soldater, så gikk Kristine med på det. Hun lot dem gjemme seg på låven med instruks til dem om å være stille og ikke røre på seg. Men de tittet fram, og ble da oppdaget og tatt av tyske soldater.
Dåkk må bære skyt!
Så rettet de oppmerksomheten mot Kristine. De sa at de ville skyte henne fordi hun hadde gjemt soldatene. Da svarte Kristine behersket:
– Dåkk må bære skyt! Eg e et gammelt menneske, så dåkk må bære skyt!
– De tyske soldatene forlot Kristine der. Så hun var ei tøff dame, og en virkelig ordholden person som holdt det hun hadde lovet min bestefar, forteller Birgit.
Funn i nyere tid
Birgits sønn, Karl Bernhard, forteller om funn gjort i nyere tid:
– Da vi skiftet den gamle bordkledningen på huset vårt for en god del år siden, så fant vi kulehull i den. Det var en litt bisarr opplevelse. Også taket på gammelskola var skutt i fillebiter.
– Husene var veldig skadet etter dette angrepet, og det ble også funnet et lik av en soldat, da vi kom hjem etter evakueringen. Også etter krigen ble det funnet ting etter krigshandlingene. Hjelmer og et kors var nedgravd. Ja, det var mye fælt i de dager, og det er ikke alt jeg ønsker å fortelle. Det er fortsatt utrivelig å rippe opp i det. Men det er veldig artig å huske Kristine som var hos oss i så mange, mange år og som virkelig var en helt, avslutter en godt påkledd Birgit Opstad like før siste kveldsforestilling starter.
Nedskrevet av Hjørdis Johansen
Birgits historie gjør undertegnede mer nysgjerrig på kampene som utspant seg på Finneidfjord i 1940. Ved litt søk på nett finner vi nedskrevet historie fra disse ukene som krigshandlingene der pågikk, skrevet i dagbok av Hjørdis Johansen:
«På Finni var her ei samekone som nekta å evakuere. Ho heitte Kristine Klemetsen, eller ho Kristine Klemsdet, som vi sa. Kristine var datter til Klemet Person i Krokan, som bodde under Klemethelleren i Leirskardalen. Ho var budeie på garden Dalen hos bestefar min, som hadde ni-ti kyr og ellers noe småfe. Opptil fleire ganger var folk der og ville ha ho med ut av fjøsen. Men ho nekta. Ho sa at ho ha ein jobb så sku utføres, og meir va der ikkje å sei om det. Kristine stelte fjøsen på Dalen, og ho gikk også på nabogarder og tok seg av kreaturene som folk hadde forlatt mens kamphandlingene pågikk. På Dalen der ho bodde hadde ei kule gått gjennom sengegavlen over hodet på henne. Ho var i fjøsen mens dette skjedde, og ville ikke ha noe prat om dette siden. Det var ikke mange gardsbruk her på den tida, fire-fem. Men i mange av husene ellers hadde de ei ku eller en gris i et uthus eller liknende. Kristine Klemsdet som var ei lita, spinkel samekvinne, hadde det nok travelt med å ta vare på alle dyra. Men det viste seg at motet var større enn henne sjøl.»
Prematurfødt barn
Avisa Hemnes har også vært i kontakt med Kitty Mediå, 86 år fra Sætern på Finneidfjord. Kitty har tidligere fortalt oss om noen av sine minner om Kristine, og hun setter pris på at Kristine nå blir hedret:
– Hun var ei meget spesiell dame, og historiene om henne fortjener å bli husket. Fra et tidligere intervju med Avisa Hemnes hadde Kitty dette å fortelle:
«…Når andre gjemte seg, holdt Kristine stand! Hun gikk mellom Finneidfjord og Sætern hver dag, morgen og kveld, for å melke kyrne på gårdene langs ruta. Tyskerne lot henne være i fred, de hadde respekt for henne! Hun var ikke så stor av vekst, men hadde en helt egen utstråling og enormt med energi, forteller Kitty med en stemme full av kjærlighet og beundring….»
Kitty er også takknemlig den dag i dag for den rollen Kristine hadde for henne, da hun hadde en tøff start på sitt lange liv:
– Kristine var med fra begynnelsen på livet mitt. Jeg var bare 5 mark, noe som tilsvarer bortimot 1 kilo, og på lengde med en bordkniv da jeg kom til verden. Den eneste som turte å ta i meg før mamma kom seg på føttene igjen cirka ei uke etter fødselen, var Kristine. Hun stelte meg og fikk mat i meg. Kristine var utrolig seig og sterk til å arbeide. Jeg besøkte henne ofte da jeg vokste til, for vi ble jo naboer da hun fikk huset sitt i Sætern. Jeg var så glad i henne. Hun pleide å gi meg kamferdrops om hun hadde det, eller disse små Mariekjeksene som vi hadde før i tiden. Var det fritt for dem også, så fikk jeg en sukkerbit med en dråpe nafta på. Det var så godt, forteller Kitty med litt drømmende ansikt.
Eget lite hus
Det var mye skog i Sætern på den tiden og Kittys bestefar, Edvard Nylund, fikk bygget et lite hus til Kristine.
– Det huset ble seinere revet da Kristine døde, og huset ble så flyttet til Kleivneset. Deler av tømringen til Kristines hus ble overtatt og brukt deler av til ei hytte satt opp av min onkel Tormod, avslutter Kitty Mediå.
Tøff oppvekst
Avisa Hemnes ser dermed at det er flere som forteller liknende historier som Birgit Opstad forteller. Vi kan vel bare undre oss på om Kristine Klemetsdatters tøffe oppvekst under en steinheller i Leirbotnet satte et spesielt preg på henne og gjorde henne ekstra arbeidsom og uredd? Trolig er det i hvert fall at hun hadde fått med seg noe ekstra i sin mentale bagasje etter sin far Klemet om det å berge folk og dyr.
