Tirsdag, 18. juli måtte melkbonden Kenneth Svaleng Jenssen i Svalenget avlive ei hardt skadet drektig ku, funnet levende ute på beite. Nøyaktig ei uke seinere fant bonde Harald Millingsjord ei drektig kvige hardt skadd ute på beite bare 200 meter fra husene. Saken har skapt mye engasjement vedrørende om skadene er gjort av bjørn eller ikke.
Bonde Kenneth Svaleng Jenssen, kona Christin Gaustad Halvorsen bor sammen med deres lille sønn Martin på halvannet år og driver gård i Svalenget ved Finneidfjord. For omtrent to uker siden ble de berørt av en dyretragedie som har preget dem siden. Den lille familien ante fred og ingen fare, og var på tur på sommerferie om kun få dager. Kenneth skulle derfor gå opp til kyrnes fjellbeite ved Reintinden for å sjekke at alt var i orden med kyrne før de dro avgårde.
Fant skadd ku i live
– Jeg gikk opp på fjellet utpå ettermiddagen, og det skulle vise seg å bli en veldig lang kveld. Da jeg kom opp til Reintinden fant jeg kyrne som gikk sammen i flokk. Under opptelling manglet det to kyr, de var sporløst borte.
Blant dyrene de fant var det imidlertid ei alvorlig skadet ku.
– Kjeven hang ned, og tunga hang ut. Kua var full av kloremerker, tilsynelatende ikke så dype rifter. Den var så skadet i kjeven at den kunne ikke spise eller drikke, og kjeven og nesen var tilnærmet fordoblet i størrelse pga hovenhet av infeksjon og skade, forklarer Kenneth.
Kua var ikke blitt mager, og de konkluderte med at skadene derfor ikke kunne ha oppstått for mer enn 3-4 dager siden.
– Den må ha hatt forferdelige lidelser. Jeg var alene og hadde heller ikke noe å hjelpe meg med på fjellet, så for å få den med meg og unngå stress hos kua tok jeg ned ei ekstra ku sammen med henne. Den greidde heldigvis fint å gå, og jeg fikk henne inn på bås i fjøsen, ringte jeg veterinær umiddelbart. Jeg ble anbefalt å sjekke temperatur på henne, før det ble tatt en avgjørelse om veterinæren skulle komme fra Mo eller ikke. Det viste seg at den hadde så høy feber at det ikke var håp om å berge den, og i samråd med veterinæren ble det bestemt at den bare måtte avlives. Jeg skjøt kua selv, for å få raskt slutt på lidelsene. Vondt var det også å se at da kua var skutt kom det spark fra kalven i magen på kua. Det var så fælt alt sammen, forteller Kenneth ettertenksomt, og blir tydelig berørt i det han går tilbake til å fortelle om denne fæle kvelden.
Rovviltkontakten kom
Han tok deretter kontakt med rovviltkontakt for Statens Naturoppsyn (SNO) lokalt, Knut Sjøfors.
– Han kom med en gang, og gikk over skadene på kua. Han kunne konstatere at kjeven var knekt, knehasene på bakføttene hadde stygge bittmerker. Det er en kjent metode som bjørnen bruker, forteller Kenneth.
– Vi flådde kua og fant at alle klorene over hele kroppen var betente. Sjøfors sa at bittmerkene og kloremerkene vi fant var helt typisk for bjørn. Og han har jo rapportert dette til SNO som et angrep av bjørn, det var ikke tvil, forklarer han.
Fortsatt manglet to kyr, og dermed spøkte det for den planlagte ferieturen.
– Vi gikk i fjellet i dagevis, og jeg har heldigvis fått hjelp til leting av flere som har fått med seg det som har skjedd. Både andre bønder og venner har lett sammen med oss. En bonde har hjulpet oss og lett med drone i håp om at det skulle gi resultat. Et par stykker med godkjente kadaverhunder har lett sammen med oss. Etter intens leting uten funn måtte vi bare konkludere med at kyrne rett og slett er skremt bort. Vi håper enda på at de er i live og uskadd. Om noen skulle se ku med nummer 449 og 463 i øret, så skal de heim til Svalenget, sier en forhåpningsfull Kenneth, som også vil presisere at han er takknemlig for all hjelp de har fått med letingen i fjellet så langt.
Føler på mistro
– Saken ble rutinemessig rapportert til SNO i Bodø og vi trodde de var i gang med saken. Vi har vært borte på ferie etter dette, men får nå høre at det har vært ferieavvikling i Bodø, så de har ikke åpnet saksbehandling av denne rovdyrskaden. Allikevel leser vi på nett at SNO i Møre har uttalt seg om begge sakene i Hemnes, og bare avvist at det er bjørn som har vært på ferde også hos oss. På ett vis er vi jo ikke overrasket. Dette har vi sett flere ganger før. Lokalt bekreftes det at det er bjørn som har angrepet dyr, og så avviser kontorfolk hos SNO det. Jeg har imidlertid full tillit til Knut Sjøfors som rovviltkontakt lokalt. Han gjør virkelig jobben sin, det er mer enn jeg kan si om de som sitter på kontorene hos SNO. Og det er jeg ikke redd for å si. Leder i Hemnes Bondelag, Robin Sjøgård, engasjerte seg i saken for oss, og fikk Norges Bondelag sentralt til å ta tak i denne saken. Det setter vi pris på.
Redd
Christin deltar i samtalen og legger ikke skjul på at hun er både redd for bjørn i skogen i nærheten av gården deres, og at hun i tillegg er rasende på de som bagatelliserer det som har skjedd.
– Det nytter da ikke at rovdyrvernere sier at her er ikke bjørn. Det er VI som bor her og er utrygge. Jeg er faktisk redd. Vi blir så forbannet over at dette blir tatt så lett på og bortforklart med merksnodige forklaringer, sier Christin.
– Jeg er helt sikker på at SNO ønsker å skjule realitetene, sier Kenneth. – SNO har ansatt rovdyrforkjempere og vil skjule sannheten. Vi skjønner jo ikke hva de er redde for ved å erkjenne at det er bjørn her. Men vi ser at dette gjentar seg, rovviltkontakter lokalt påviser spesifikt hvilket rovdyr som har skadd eller drept et dyr i de rapportene som sendes inn. Sentralt omformuleres dette til vage generelle beskrivelser, slik at det ikke er mulig å se hvor mange angrep av bjørn, jerv, ulv eller gaupe som har vært og på hvilket sted. Det blir jo da umulig for dem å lage troverdige rapporter og statistikker, mener han.
Konklusjonen til Knut Sjøfors som er rovviltkontakt i SNO, var helt klar på at dette dreide seg om bjørneangrep. Senere kom kontrabeskjeden fra SNO sentralt, som mente skadene på kyrne ikke kunne komme fra bjørn.
– Og at de beklaget at det hadde kommet uttalelser fra rovviltkontakt lokalt om at det var bjørn som stod bak dette. Og dette kom altså fra kontoret på Møre som har saken fra Millingsjorden, men som ikke har saken fra oss i Svalenget. Den er nemlig sendt til Bodø og ikke saksbehandlet. Likevel sier de i Møre at det ikke var bjørn her hos oss! Ikke rart at vi mister tiltro til såkalte fagfolk på SNOs kontorer, sier både Christin og Kenneth, tydelig opprørt.
Elgens fravær tegn på bjørn
– Vi opplevde her for litt siden at elgen som er en fast beboer her på Holm-Holmen forsvant. Det er like bortenfor her. Den ser vi omtrent hver dag hele året. Så ble elgen borte for noen uker siden. Og nå ser vi at elgen er kommet tilbake. Elgen værer når det er bjørn i området. Og dette er nøyaktig det samme som skjedde med elgen her for fire år siden. Også da forsvant elgen en periode, og da hadde vi også bjørn som tok dyr i Svalenget.
Før de dro på ferie nå tok Kenneth alle 19 kyrne til en åker ved heimen.
– Det føltes tryggere å ha dem nært husene og folk kunne ha litt oppsyn med dem når vi var borte. Nå når vi er heime igjen skal vi slippe de tilbake til fjells, og vi har et håp om at de to savnede kyrne da kommer tilbake til flokken igjen. Vi synes det er guffent å tenke på at kyrne våre kan være skadet og skremt bort. Vi håper virkelig at de blir funnet, sier de unge bøndene i Svalenget. Kenneth og Christin og kikker ettertenksomt oppover fjellsiden hvor vi kan se at kyrne går og beiter.
