FREAK får fremdeles folk ut på dansegulvet. Og musikalsk blir de bare bedre og bedre.
FREAK er faktisk 45 år i år! Og dermed har man vel sagt nok rundt bandmedlemmens alder, samt relaterte klisjeer som altfor ofte blir trukket frem når band som har overlevd i mer enn to desennier omtales.
Fordi: FREAK blir et stadig bedre, tøffere og mer rocka band, de drar alltid folk i hopetall opp på dansegulvet og publikum synger med av full hals. De kan dessuten skilte med et kontinuerlig trøkk gjennom en hel konsert som veldig mange andre (inkludert også «større» folk i businessen) ikke kan skryte av å prestere.
For prestere både kan og gjør de seks på scenen til gangs, og selv om man kan si at de flyter litt på rutine, er det ordet overhodet ikke ment negativt i denne konteksten. Med nevnte rutine i bånn kan de nemlig slippe seg skikkelig løs i konsertsammenheng, og FREAK er faktisk og uten tvil enda bedre live enn i innspilt form. Heldigvis.
Reidar Sørensen er fremdeles den fødte frontfigur uten vokale lyter, Odd Johan Horseng hiver ut den ene knallsoloen etter den andre og det er som vanlig en voldsom energi over Marstokks trommespill; Han er også en veldig god solovokalist i «sine» tre-fire låter. Samspillet mellom ham, kompgitar og bass, der de respektive herrer Johansen og Hansen med den største selvfølgelighet følger Marstokk på sin ville ferd gjennom sommernatten, gir et fremoverlent driv som nærmest virker ustoppelig.
Og ikke glem Erik Nilsson, da det faktisk kan hevdes at han og tangentinstrumentene hans skal ha en god del av æren for at det har blitt enda mer rock ‘n roll over FREAK de siste ti årene eller så.
Altså: FREAK anno 2017 besitter en kontrollert råskap og en «gi faen»-holdning hvor alle på scenen instinktivt vet hva de andre kommer til å gjøre i neste takt, samt noe så tilsynelatende banalt at de rett og slett har det gøy på scenen. Det at de også har «oppdratt» en og en halv ny generasjon med fans som kan sangtekstene på rams og ivrig benytter seg av dansegulvsfasilitetene er en prestasjon i seg selv.
En liten betraktning til slutt: Jeg har aldri noensinne forstått hvorfor FREAK bare har vært et «hobbybruk», bandet har og har alltid hatt evig nok å by på musikalsk til lett å skulle kunne bli A-listet i ymse mediale kanaler. Men kanskje de nå etter fylte 45 endelig begynner å få tid og anledning til å satse på nettopp det?
