Personer som sjøl har gjennomgått opprivende hendelser kanskje årtier tilbake, vil bære på såvel minnene som følelsene knytta til dem. Historiene deres kan hjelpe ettertida til dypere forståelse av situasjonen den gang det hendte.
I forbindelse med minnemarkeringene med 75-årsdagen for krigsfangenes ankomst til vårt område, har Radio Korgen ved programskaper Per Jomar Hoel hatt intervju med ei lita gruppe eldre mennesker som hver på sin måte ble vitner til grusomheter. De var alle i ungdomsåra dengang, og har klare minner om tildragelsene.
Leiren i Knutlia og forholdene der
Jonella Knutli vokste opp på nabogården til leiren som blei oppretta i 1942. Det gikk rykter om ankomst av krigsfanger, men ingen kunne forestille seg hva som egentlig ville hende.
– Vi var spente, usikre. Seinere var jo vi barna redde dette skremmende; med tynne, forkomne mennesker kledd i filler. De ble banka og slått, ja til og med skutt og hengt. Heilt forferdelig.
Hun minnes at tre unge fanger rømte ute på arbeidsstedet. To ble skutt, den tredje blei fanga og seinere hengt ved leirporten. Han hang i tre dager der, til skrekk og advarsel, ikke bare for medfangene, men for bygdefolket også. Det var jo strengt forbudt å hjelpe fanger.
– Så kom nabogutten en dag og ba meg komme og se noe. På vegen like ved leirporten var en fersk blodpøl. Her hadde vaktene skutt en fange. Hans eneste «forbrytelse» var at han snek seg ut av rekka for å få tak i noe kålrot som lå i åkeren ved vegen.
Jonella var sjøl ikke direkte vitne til drap, det forgikk jo på vegarbeidet og i leiren.
– Vi hørte mye leven fra leiren, og skudd. Da visste vi hva som skjedde der.
Alt bygdefolk hadde stor medynk med fangene, men den første tida torde få å hjelpe.
– Vi så naturligvis på dem når vi møtte et slikt fangetog. Men jeg slutta etter hvert, da de liksom «visna bort» og så fullstendig elendige ut. Jeg måtte se ned så jeg ikke møtte noen av blikkene. Det var for fælt.
Ved Svartvatnet
Olav Svartvatn var i ungdomsåra og deltok i gårdsarbeidet heime. Gården lå få kilometer fra leiren og vegtraseen, og han både så og hørte hva som foregikk. Det blei jo dessuten prata mye blant de voksne om hendingene.
– Jeg ble kjent med to velfjordinger som var arbeidsledere på vegen. Det var trivelige karer, og fortalte hva de hadde opplevd. Om handboring og trillebår, og arbeid som nesten ikke skred fram da fangene var så godt som arbeidsuføre. Om slag og spark. Ofte var de norske hirdvaktene verst.
Å gå forbi leiren var en selsom opplevelse. Det gjaldt lydene, og de glimt en kunne få gjennom sperringene.
– Men lukta var ikke å ta feil av. Flere hundre mennesker som ikke hadde fått kropps- eller klesvask på kanskje måneder.
Svartvassgården fikk seinere en annen viktig oppgave: Hit kom rømte fanger som streifa på måfå i håp om å komme seg til Sverige. Olav ble ved enkelte tilfelle los.
– I august 1943 dreiv jeg litt hogst like ved gården. Der stod plutselig tre fillekledde karer. Den ene gjorde tegn og sa noen ord. Jeg fikk dem til å forstå at de måtte gjømme seg under lurvegranene. Vi måtte vente til mørket.
Det hadde seg slik at leirvaktene var usikre nattestid, da de var ukjente i terrenget. Dermed kunne hjelp foregå da.
– Mor og søster ble med, vi gav dem mat, og jeg fikk dem i ganginga videre. Det var avtalt et slags system at vi fulgte dem fram til neste gård, men der måtte de sjøl ta kontakt. Så det bar til Flatmoen, der de seinere ble tatt i mot, fikk meir mat og hjulpet videre. Det er kjent at alle tre kom velberga til Sverige. Seinere hjalp han i to omganger tilsammen tre andre fanger.
Olav forteller videre at han i ettertid har sett filmen «Blodveien» etter manus av Sigurd Evensmo; om forholdene disse to krigsåra 1942-44. Filmen kom i 1955.
– Jeg må si han har fått med det meste rett og riktig. Det som er skrevet langt seinere, kan ha innslag av feil og mangler, kanskje misforståelser.
Fagerlimoen
Gunvor Pedersen, nå over 90 år, vokste opp på Brendmoen, et par hundre meter fra stedet der fangeleiren i Korgen blei oppretta.
– Vegarbeidsfolka skulle ha brakkene, det visste vi. Men hvorfor ble det reist vakttårn?
Forklaringa kom St.Hansdagen 1942, og den var grusom. Naboene ble vitne til oppstilling, navneopprop, marsj på fjellstien til de ulike «Baustelle» under «Lager Korgen»
– Rop, skrik og skrål fra tyskerne og de norske fangevokterne. Unge gutter og menn i filler og mange uten skikkelige sko. Pint og plaga. Natta med avrettinga etter første rømninga var forferdelig. Skuddsalvene sitter i ørene fremdeles.
Gunvor forteller at heimen hennes var nesten avstengt som følge av situasjonen med fangeleiren.
Men spennende ting skjedde, som fikk husfolket til å føle at de hjalp til, på et vis.
– Onkel Gabriel var flink til å prate hverdagslig med tyskerne. På dette viset fikk han rede på mye som hendte i leiren og på veganlegget. Dette kunne brukes til å hjelpe fangene.
– Etter hvert ble vi litt modige, turte å lure matpakker inn blant steiner og stubber, eller noe klær, eksempelvis ullsokker. Arbeidleder Rugås fra Velfjorden var en alle tiders mann til å bringe videre hva vi kunne skaffe.
To episoder nevner Gunvor spesielt:
– Noen fanger hadde funnet ut at de kunne komme seg til utedoen vår. Der fant de også noe jernskrap vi hadde liggende. Det viste seg seinere at dette hadde de brakt til smia, der de laga seg enkle redskaper, ja faktisk «våpen» også.
I ettertid er det kjent at det var på tale med et felles fluktforsøk.
Det ble aldri noe av.
– Så kom en rømling opp bakken til oss en dag. Han var snar innom, ville ha retning til «Schweden». Vi sa «Wasser» til han, gå i vatn! Da han vel var avgårde, vaska jeg stedet på gårdsplassen der han hadde vært. Vi hadde hørt dette om ettersøk med hunder. Og ganske riktig: Det kom en patrulje med hunder. Men de greidde ikke ta noe spor.
Gunvor har en uttalelse fra bestemora som kan fortelle noe om hvor dypt disse hendelsene gikk inn på dem:
– Eg kan nesten ikkje tru på Gud etter dette.
I Korgen-bygda
To av dagens 90-åringer har minner fra krigsåra.
Harald Brygfjell vokste opp i Leirskardalen. Han forteller at folk den gang holdt seg mest i heimgårdene, men at han hadde sett og opplevd det triste fangetoget, som kom dagen etter hans konfirmasjon.
– Tenk vi var der på Fagerlimoen og henta blomster og lauv til pynt for konfirmasjonsfesten dagen før. Litt av et paradoks.
Ellers var tyskerne oppover dalen i forskjellige ærend.
– En gang kom en tysk tropp, som hadde pause ved Jamtjorda. De var utstyrt med spader, og fortalte at de skulle til Kjensvatn. På vegen skulle de utbedre stien opp Tverålia. Vi lo godt av dem.
Oppe i Brygfjelldalen bodde Anders Flostrand. Far hans arbeidde på veganlegget, og det hendte Anders gikk med mat til han.
– Fangegrupper bar stein, noen kjørte små vogner på skinnestrekninger. Menneskene så temmelig slitne ut, med tomme blikk. En gang møtte jeg ei gruppe som gikk i et smalt spor i snøen. Jeg gikk til side mens de paserte. En heilt uforberedt tanke slo ned i meg da: Her står jeg og kan fritt gå videre. Der går de, og er tvunget inn bak piggtråd. Jeg er fri. De er fanger.
Ei anna historie om tilfeldigheter har også Anders. Under ei tilstelning de frigitte fangene holdt i Korgen, som en takk til bygdefolket, like etter krigens slutt i 1945 , ble Anders venn med to jugoslaver. De kunne ikke snakke mye sammen, men jugoslavene gav han en lapp med to navn på. Denne gjømte Anders. Ved et besøk av tidligere fanger i Korgen rundt 1990 kom Anders i kontakt med en av gjestene. Anders viste ham lappen han hadde gjømt. Da kom det ei tåre i øyet på jugoslaven. Han pekte på det ene navnet og laga et kryss over det. Så pekte han på det andre, og deretter på seg sjøl.
Felles for de fem som Radio Korgen laga intervju med, er det klare ønske om at kunnskapen om tildragelsene må bringes videre. Vi må ikke glømme.
Piric
Av de jugoslavene som ble holdt som fange i Korgen, knytter det seg en god del omtale til Zivota Piric, fra Kraljevo i Serbia. Han var kortvokst og spebygd, men med et stort livsmot. Tidlig i fangeoppholdet mista han bror sin i en arbeidsgjeng. Dette gikk nok sterkt inn på han, og han fikk nok et eget syn på dette med døden. Det ville seg også slik at han ved hjelp av norske arbeidsledere fikk gitt små brev til ei bygdejente han hadde fått et godt øye til. Han fikk oppmuntrende svar, og dermed steg vel livsmotet også.
Ved en anledning gikk han så i mellom da fangevoktere plaga en kamerat. Det endte med at Piric fikk to skudd i seg, det ene i brystet. Han overlevde, men var nå svært svekka. Bare uker etter dette var han igjen på anlegget, nå med spesialoppvartning i form av tilsnakk og stadig plaging.
Medfanger organiserte da ei flukt for han og tre andre, med Rugås og norske bygdemenn som hjelpere. En kald og regnfull høstdag i 1943 tok de sjansen og stakk til skogs. Vaktene var etter dem, men ga opp da det mørkna. Patruljene var imidlertid ute de neste dagene.
I ettertid er fluktruta klarlagt, slik at vi veit de kom til Kyllingmoen, ble rodd over elva, lå i ei løe i Brygfjelldalen. Der gikk det galt, for de tok feil av retninga og dro opp Klubben, innom ei hytte ved Middagsvatnet, og ned til Skreslett. Etter en del omstendigheter med hjelp fra Anders Skreslett, Arnljot Mediå og Tveråbrødrene Ole og Ivar, kom de seg over til Sverige ved Gresvatnet.
– Han var tynn og veide ikke meir enn en spekalv, fortalte Arnljot, som bar han over Leirelva.
Etter et sykehusopphold i Sverige kom Piric tilbake til sitt kjære heimland, der han i alle år var medlem av Vennskapssambandet, noen år også som leder.
Hans fortellinger om sine og medfangenes opplevelser har gitt mye av den kunnskapen vi har i dag, og han bidro sjøl til å bringe den videre i sitt land, og til Norge gjennom Vennskapssambandet.
