Krisen i Praha, Berlinmuren og en drøm om København. Sykkelturen fra Serbia til Norge byr på utfordringer, og noen utmattelser.
Vi starter andre del av reisen vår med et opphold i Praha. Der tok vi en dagspause for å ordne en del av de problemer som dukker opp underveis. Vi måtte hvile oss både fysisk og psykisk fra de hverdagslige rutiner. De siste hjelper, men vi holder på å kjede oss i hjel også. Jeg liker ikke faste rutiner, selv ikke når de skjer på en hyggelig ferietur.
Etter en uke på reise kjenner jeg godt etter om kroppen er like hel. Jeg har ikke følt smerter eller betennelser, og generelt føler jeg meg bra. Det er ikke som i prøveperiode da jeg øvde på å sykle hver dag og forventet fysiske problemer. Og de kom nå også! I Praha opplevde jeg min første større krise på reisen. Alt var som i de meksikanske såpeserier vi ser på serbisk TV. Først var en euforisk start, blomsterduft og fuglesang, så kom en dramatisk knute. Jeg tror at kroppen reagerer på alle stemningsendringene, og alt den vi utsetter for. Følelse av slitasje og tretthet har stoppet oss like før Praha. Jeg har merket at jeg var lett irritabel, kroppen har funnet sin egen måte å levere protest mot dette sjokket jeg utsetter den for. Jeg krever alt for mye fra den, dermed setter den grenser og stiller ultimatium: søvn, mye vann, vitaminer, mye mat – så mye mulig av alt dette. Det er ingen plass for diskusjon. Hvis jeg ikke tar vare på meg selv blir jeg syk.
Noen gang føler jeg meg som de bleke og syke kvinnelige skikkelser fra fortiden. De måtte passes under glassklokke. Det eneste de kunne gjøre var å drive med håndverk og spile piano, mens jeg trosser til denne modellen og driver med aktiviteter som krever arv og hardhet fra de afrikanske stammer som er hele tiden lever under tøffe vilkår. Likevel, klarer jeg å forene de to motsigelser i meg selv og som dere ser, klarer jeg å gjennomføre mine ønsker. En venninne tøyser med meg: «Din entusiasme har ført deg til dette punktet, nå kan du kjøre videre med din galskap siden den er det eneste som kan føre deg videre», konkluderer hun.
Restitusjon
I Praha trives jeg godt i en dag med pause, men i Berlin er dessverre trettheten tilbake igjen. Jeg har lett feber og maveproblemer mens vi farter mot Brandenburger Tor, så videre til restene av Berlins mur og til alt som vi skulle se kun denne ene dagen. Slik er det, noen er sugen på søtt, noen på erfaringer og opplevelser.
I Berlin holdt vi på å bli frastjålet vår lille gassbrenner. Den stå tilfeldigvis på et synlig sted i vårt hotellrom. Vaskedama i hotellet var bulgarsk og veldig glad at vi er naboer fra Serbia, allikevel tok hun vår viktige gassbrenner. Ved avgang fra hotellet spør de i resepsjonen om alt er ok, eller om vi mangler noe. Vi vet begge at det mangler en gassbrenner, jeg skjærer gjennom og sider det rett ut istedenfor å drive med dette lurespillet. Det ender med at vi får den tilbake, et viktig øyeblikk for resten av vår ekspedisjon.
Også i Berlin får vi bilproblemer, og vi innser at vi har søkt hjelp på feil sted. Nenad har kjørt hele veien, og på vei til Dresden har han slitt ut bremseklossene, han har derfor vært nødt til å kjøre et par dager uten å bremse. Vi måtte be en mekaniker i Berlin om å bestille disse for oss ettersom de ikke selges direkte i butikker. Noen dager senere kommer delene og bilen blir fikset.
Hastighetsbegrensningene på veiene i Tyskland førte nesten til nervesammenbrudd. Nenad fikk sin første sjåførkrise akkurat der, han så fremover og gjentok til seg selv: Jeg kan ikke kjøre 30 km/h hele tiden, kan ikke kjøre 30 km/h hele tiden. Jeg har forklart at dette er en hevn for hans litt ville kjøremåte i Serbia uten at det så ut til hjelpe ham noe særlig. Hele hans kropp gikk i protest mot regelverk i tysk trafikk, og han var hele tiden under press grunnet potensielle trafikkbøter.
Veiene i Tyskland er at for gode, vanlig regionalvei ser ut som motorvei hos oss. Jeg har prøvd å kjøre via sykkelveier, men de forsvinner bare uten noen forvarsel og jeg befinner meg midt i rushtrafikk hvor et spesielt skilt gjerne dukker opp: Forbudt for syklister. Dermed ble det slutt med sykkelkjøring på sykkelveier, nå er det bare vanlige veier som gjelder. Vi holder oss til et ordtak: Alle veier er for syklister så lenge ingen legger fram bevis for det motsatte eller slår deg.
En gang rotet jeg meg bort og bad en tysk kvinne om hjelp. Hun frarådet meg til å bruke det samme veien tilbake, siden den var ikke for syklister og hadde mye tungtrafikk. Ja-ja. Det er ikke greit å råde til eller fra når det er forbudt for syklister overalt ? så tusen takk for det. Likevel var det mye sannhet i hennes råd. På halvparten av veiene er fartsgrensen 100 km/t, og kanskje er det autovern på begge sider gjennom en dyp kløft som gjør det umulig å stoppe eller komme seg unna, da forstå jeg hva den tyske kvinnen mente.
Tom tank
Så kjenner jeg at det ikke er like morsomt lenger. Jeg har syklet 50 km og er allerede trett, jeg har blitt enormt sulten og kreftene forsvinner langsomt. Jeg har ikke noe valg ? skal jeg komme meg gjennom dette må jeg sykle videre, tråkke i vei, rundt og rundt. Og jeg tråkker med mine siste krefter. Jeg tenker på bakken jeg er på tur opp, bare snu og rulle tilbake, jeg greier ikke mer. Nenad kan jeg ikke kontakte nå fordi han er på jakt etter en butikk som selger grillet kylling, mer om det senere.
Han tør ikke å bremse heller, bremseklossene er fortsatt ikke ordnet. Jeg greide til slutt å komme meg ut fra denne helvetesveien, finner Nenad som har bredd ut et pledd på gresset og delt kyllingen i biter. Jeg faller sammen ved siden av ham og sovner. Kroppen velger å gå i dvale, den takler ikke lenger mine anstrengelser.
Vi føler at vi har vært alt for lengre i Tyskland. Nenad og jeg snakker tysk med hverandre: «danke schön» og «bitte schön» og vi er såpass desorientert i tiden at vår venns barn som ble født like før vi startet like gjerne kunne ha begynt på skolen nå.
Vi har blitt bedre kjent med den andre siden av dette landet mens vi hadde kjørt gjennom det gamle Øst-Tyskland. Det som vi så er veldig forskjellig fra det som vi tenker når vi sier Tyskland. Vi har truffet unge mennesker som vi kunne snakke åpent med om alt som vi var interessert i. Vi utvekslet meninger langt ut i natten og pratet om Tyskland, Serbia, frihet og livet forøvrig. På andre siden har vi hatt «ungarsk situasjon» hvor folk på landsbyer ikke snakket engelsk, eller kanskje de forstår men svarer på tysk, etterhvert slik at jeg nesten begynte å forstå dem.
Nød skaper underverker. Oftest er den beste sykkelveien gjennom åkrer og landsbyer. Hver tsjekkisk landsby har torg, kirken på torget, en kaffe og skole. Tyske landsbyer har en struktur fra sagaer men uten en eneste levende sjel på gater eller et sted hvor dere kan overnatte utafor foreskrevet tid. Noen av de landsbyer var som for flere hundre år tilbake i tid. Mens vi kjører gjennom de tomme gater om natten beretter jeg til Nenad at jeg er nesten helt sikker på at her ble hekser brent i middelalderen. I tråd med dette bildet, overnattet vi i hosteller som lignet Draculas slott. Det kan være at dette makabre bildet satte seg fast hos oss grunnet midnatten da vi ankom til Tyskland?
På godt og vondt
Faktum er at Berlin er pen, alle snakker engelsk, men der har de forsøkt å ta betaling for «God dag», «Ha Det» og luft mens vi forsøkte å kjøpe bremseklosser til bilen. Da satte jeg større pris på måten problemer ble løst på de mindre stedene. Der var løsningen å sette deg i lokal kafé hvor alle innbyggerne kommer til middag. Kafeeieren gir deg tips om hvor du kan finne den beste mekaniker i hele Tyskland. Han reparerer bilen på en halvtime, tar seg symbolsk betalt og lærer Nenad tyske navn på viktige bildeler. Vi kalte ham Kristian-Pit Stop. I den nevnte kafeen traff vi en bestemor. Kunnskap i norsk hjalp meg i en vellykket kommunikasjon. Hun lo hjertelig av oss mens jeg forsøkte å forklare med pantomime at jeg sykler og hvor vi starter og skal ende. Hun sa: mennesker er kun mennesker overalt, ikke sant!? Dette er akkurat tanken som snur seg gjennom mitt hode fra begynnelsen av reisen. Det er sant, tross min vandring på umulige veier, er jeg fornøyd, vi er i Europa. Alle mennesker, åkrer, sletter og alt som er mellom byene – dette er essensen. Motorveier og byvandring er kun for å se severdigheter. Du ser bare et menneske men snakker ikke med vedkommende. Du ser det utenfra og så påstår du at du kjenner han eller hun.
Vår ekspedisjon er komplisert, den krever omfattende forarbeid og at alt funker, samt at alle problemer som dukker opp løses underveis. Det har blitt mange uventede og ubehagelige ting hver dag, og dermed har syklingen når den endelig kom, blir som en gave til meg. Jeg tappes for energi når vi må jakte på metangass til bilen og mange andre praktiske utfordringer.
Kommunikasjon med mine kjære i hjemlandet er viktig for meg. Nenad mener at jeg sliter meg ut hver kveld med så mange telefonsamtaler. Jeg er enig i at jeg aldri hr snakket så mye i telefonen før, men situasjon er litt spesiell. Mine foreldre er utrolige gode mennesker, de er forståelsesfulle, men når deres barn sykler fra Serbia til Norge, er det normal at de ønsker å vite hva skjer underveis. Og selvfølgelig vil søster bli oppdatert, og mine norske foreldre også – og mange venner.
Det lønner seg ikke å kommunisere regelmessig. Om kvelden venter mange beskjeder på oss: «Har dere bra? Hva skjer med dere? Hvorfor svarer dere ikke?». Vi bruker mye tid på å roe ned alle bekymrede.
Jeg forsøker å roe dem ned med fine fortellinger: I dag gikk et dådyr over veien, og jeg har sett rovdyr og harer. Eller at jeg syklet forbi et stort slott, spiste ved siden av en elv, tok sitron og vitamin C, har tatt på meg varme sokker og slike ting.
Støttespillere
I krisesituasjoner må man finne motivasjon for å komme seg videre. Min kommer fra de mange støttespillerne som jeg både kjenner, og de som jeg ikke kjenner. Spesielt er sympatisk Sarah Zorica fra Oslo. Hun er kvinnen som var nøkkelen for finansiering av ekspedisjonen, og hun passer på oss som på sine egne barn. Nenad kaler henne «keva» (en serbisk gate kallenavn for mamma). Hun er lege og tvinger meg til å hvile, sender oss spesielle øvelser til avslapping, og minner oss på å spise kjøtt. Hun ser på bildene at vi har blitt farlig tynne, og vi har ingen unnskyldning for at vi ikke har tid til å forberede kjøtt. I Tyskland kan man overalt i supermarkeder kjøpe ferdiglaget grillet kjøtt. Nenad tok hennes råd og kjøpte kjøtt, også begynte han å tilby meg sardiner uten brød. Nå skal jeg fylles med proteiner.
Ja, det stemmer sikkert at vi hadde slanket oss. Hver dag får jeg komplimenter for at mine linjer er perfekte nå. Jeg tenker at enhver i min situasjon vil slanket seg med det arbeidet vi utfører hver dag, og det er dette arbeidet som er årsak til vår ekspedisjon.
En dag i for noen måneder siden våknet jeg og bestemte mer for at jeg ikke kan fortsette livet slik det var. Jeg kunne ikke løpe rundt Hisar og spise sunt. Jeg måtte finne en mer effektiv slankekur. Og, nå lever jeg ut denne drømmen, enhver jentes drøm; sykler hver dag, spiser masse bønnesuppe med flesk, og best av alt spiser så mye brød jeg bare vil. He-he, min kropp og sjel trives godt.
Snart «hjemme»
Jo nærmere vi kommer Skandinavia, desto større er min glede. Vi feirer ankomst i Danmark på den sydøstligste punktet – Gedser. Der føler jeg at jeg er på min egen territorium og kan endelig snakke norsk, og forstår bedre skiltene. Vi gleder oss innmari til København. Likevel gleder meg mest til å komme til Norge. Dette er ikke kun på grunn av at det er det endelige mål, men Norge er mitt andre hjemland. Da jeg første gang hørt norsk språk ved et delegasjonsbesøk til mitt gymnas, drømte jeg ikke at dette skal være et nøkkelpunkt som skal gi en uforutsigbar retning til mitt liv. Der og da mente jeg at norsk språk var interessant og jeg bestemte meg for å studere det. Delegasjonen som var på besøk kom fra Hemnes kommune. De er vennskapskommune med min hjemby, Prokuplje. Hemnes ble mange år senere min norske hjemby.
Til forskjell fra mine kollegaer visste jeg ikke så mye om Norge før jeg begynte på studiet. Underveis ble jeg både forelsket i, og fikk respekt for, Norge. Jeg mener min kjærlighet til landet er sterkere siden jeg begynte å elske Norge etter at jeg ble kjent med landet. Det var ikke fordommer og glansbilder som veiledet meg, jeg har blitt kjent med mange mennesker og blitt venn med noen av dem. En av de menneskene er blitt min norsk pappa, og hans familie, min norske familie. Og dette mener jeg bokstavelig.
Stor respekt
Den norske delegasjonen fra Hemnes kom på besøk til Prokuplje i 2008 grunnet vennskap som vokste opp fra død og lidelse av mange krigsfangene fra Prokuplje/ Toplica under 2. verdenskrig. Da jeg opphold meg der som student gikk jeg forbi gravensteinene til minne om de falne krigsfangene. De har skrift på både norsk og serbisk, og jeg følte at dette forenet Serbia og Norge. Jeg er både rørt og har stor respekt for hvordan nordmennene tar vare på minnene om våre landsmenn som falt her i løpet av 2. verdenskrig, de legger kranser med blomster på Norges nasjonaldag 17. mai.
Min takknemmelighet er enorm over at mitt Norge markerer 75 år siden de første krigsfangene kom til Norge er så mange minneseremonier og avdukning av nye minnesmerker på flere steder i Norge. Det skal ikke glemmes deres lidelser og ofrer. Alt dette gir meg inspirasjon og motiv til å sykle videre mens jeg sitter på et liten sted i Sverige på min siste uke av reisen, foran en tung uke foran vårt mål – først Oslo, så videre reise til Hemnes.
