Ordet eventyr eller ekspedisjon har i seg selv noe spennende og underlig. Ideen om minnereise «Med sykkel til frihet» kom i siste liten, alle forholdene ble lagt til rette i siste liten også. Det ble mange søvnløse netter og flere hundre ganger gjentatt spørsmål fra forskjellige steder: «Når reiser dere?» Så, plutselig falt alle tingene på plass og vi befant oss i Kikinda, vennskapsby med Narvik.
Der ble vi gjester hos fantastiske mennesker. Vi legger sammen ned en krans på minnesmerke til minne om de som døde i Norge under 2. verdenskrig. Vi skal kjøre veien som de ble deportert gjennom til Norge. De skal ikke glemmes. I Kikinda får vi støtte til vårt eventyrlige prosjekt og vind i ryggen.
Raskt etter at vi sa «ha det» til dem er vi på grensen mellom Serbia og Ungarn. Der er det tomt, så alle tollernes oppmerksomhet falt mot oss to. To menn ransaker bilen, to inngår veddemål hvor mye sykkelen min koster. Jeg svarer på alle spørsmålene, og bekymrer meg over det store matlageret vi har med oss – det ligner på atomkrigsreserver. Vi venter og venter på ubehagelige angrep og jeg forbereder meg på å forsvare bokser med flesk i bønnesuppe og pølser i bønnesuppe. Og – endelig kom «deres» Europa og sykkelen. Jeg føler meg som et barn som får tillatelse av mamma til å komme ut og leke med venner som venter på meg.. Pera, Mika, Ana.. Vi er glade for at kontrollen er over, og trenger ingenting mer nå. Dette er så enkelt.
Arbeidsdeling
Likevel, når vi kjører gjennom Europa med en høyere mål enn oss selv, høyere mål enn reiseglede, finnes det mange andre ting som måtte ordnes ved siden av «mammas tillatelse» til å komme seg ut til lekekamerater. Nenad, mitt reisefølge og jeg har laget en avtale: Han kjører foran meg og venter på meg etter et visst antall kilometer. Mens han venter på meg planlegger han ruten videre, hviler og lærer engelsk. Jeg sykler, innimellom tar jeg noen forfriskelser og fyller opp lageret mitt når jeg nærmer meg bilen hans. Jeg har glemt å la læreren i meg ligge hjemmet, så jeg spør raskt noen spørsmål for å se hva han har lært. Vi har håp om at han skal snakke godt engelsk etter denne reisen på ca. en måned. Han skal snakke like godt som om han hadde tatt en av de hurtigkurser som tilbys overalt på nettet. Der tilbyr de ikke bare engelsk språk på tjue dager, men slankekur også. I beste tilfelle kan dere få en sjelevenn. Ohh… har nesten glemt å si at dette tilbys i delbetaling.
Ungarn – der er det bare flate åkrer. De få åser som gledet meg, forsvant før enn jeg har klart å se dem. Jeg liker fjell, og savner dem. Metaforisk syns jeg at fjell er gode for karakterstyrken. Hvis man ikke sliter for noe blir det ingen glede over å få lønn. Ja, slik er det for meg.
Vannskadet
Jeg sykler alene, da blir det mye tid til synsing. Jeg vurderer ungarsk agrikultur underveis, og misliker deres veier. Ofte bommer jeg på sykkelveien når den dukker ved siden av motorveien. Jeg har ikke erfaring hjemmefra med separerte sykkelveier, men sykkelveien er mange steder våt av vannsprederen som vanner planter på grønne åkrer. Etter å ha opplevd å bli vasket av den kalde ungarske vannsprederen velger du helt sikkert motorveien neste gang.
Uansett hvilket land vi befinner oss i bør vi kunne si enkelte ord som «god dag», «takk» eller «ha det». Jeg har forberedt meg, og sykler gjennom landsbyer og hilser til mennesker ved siden av veien: God dag! Hei!…
Vinden er mild i dag, veien flat og behagelig. Jeg sklir fremover.
Vi spiser som turgåere ute i naturen. Bestemors plommebrandy fra ´86 med på turen. Den viste seg å fungere fantastiske som desinfiseringsmiddel etter et lite kutt i huden forårsaket av en sardinboks. Kaffe drikker vi i derimot i sivilisasjonen grunnet tilgang til internett og videre planlegning av ruten.
Målet er at jeg hver dag yter maksimalt i forhold til forholdene. Jeg ler når jeg tenker hvordan de fleste rådet meg. «Ta bilder av sykkelen overalt, så setter du sykkelen på bilen og deg selv inn.» Jeg har nikket med hodet, mens hadde tenkt i meg selv: Jeg skal sykle. For å ta bilder kunne jeg sitte i Prokuplje uten alle de mange bekymringene som vi har nå. Ja, det er mye symbolikk i det som vi gjør, men syklingen skal ikke være symbolsk. Jeg skal sykle til siste slutt, det lover jeg til meg selv.
For hver ny dag er vi flinkere, og mer fornuftige. Når vi har lært alt som trengs, kommer reisens ende. Slik er i livet også.
Farlig bysykling
Hver ny dag by på nye utfordringer i forhold til den forrige. Budapest, hovedstaden i Ungarn, var min store utfordring. Dagen før var trykkende, tung, full av lastebiler og utallige antall fluer som hadde spesielt fornøyelse av å dø i mine øyne. I Budapests senter kom jeg syklende, det var stas. Likevel har jeg akseptert Nenads råd om å sette sykkelen på taket av bilen mens vi er i en by. Vår langsomme bevegelse har truet trafikksikkerheten. Nenads langsomme kjøring har skapt en lang kolonne, og bilførere har tutet til oss misfornøyde og sinte, og mange farlige forbikjøringer. Hvis vi øker farten mister vi retningen og roter oss bort i byen. Ja, det er Budapest, storbyen.
I Slovakia ble vi stoppet av politi fordi jeg kjørte ved siden av bil og snakket med Nenad. Heldigvis var politiet i Slovakia forståelsesfull. Vi fikk kun en pedagogiske prek som vi, forresten, fortjente.
Tekniske utfordringer
Vårt elektroniske utstyr er ingenting å skryte seg av. Min telefon har en knust skjerm og ligner en mosaikk som avgir små deler. Nenad har en Ipad som skulle legges på museum, så gammel den er. Den er sjokkert og stråler rare farger hele tiden. Den klarer ikke å være våken lenge, den ligger mer i koma enn å hjelpe oss, spøker vi mellom oss.
Humor dekker over de store tekniske ulempene som vi må kjempe mot. Og navigasjonen er historie for seg selv. Den er helt krakilsk og hensynsløs. Stadig forsøker den å få oss ut på motorveien og Nenad krangler hele tiden med den. Vi vandrer frem og tilbake siden vi ikke vet hva er frem, høyre og venstre, ingenting stemmer. Jeg betaler for dette, 20 km er raskt kjørt i feil retning. Likevel er det viktig å spørre mennesker ved siden av veien om råd. Den som spør, vandrer ikke feil. I Ungarn har dette vært umulig. Nesten ingen snakker engelsk og kan ikke hjelpe oss, tross at menneskene forsøker. Flere ganger har vi blitt reddet ved at det dukker opp en serber, først ler han av oss, så hjelper han oss ut av problemet. Nenad har fått lov å være «mester i engelsk» i Ungarn ved innkjøp av de nødvendige tingene for oss. Jeg har ikke hjulpet ham. Det vil ikke hjelpe likevel. Ingen forstår oss uansett om vi snakker riktig engelsk eller ikke…he..he.
Redd sykkeltyver
Jeg skriver ned alle navn fra kart slik at jeg kan orientere meg bedre. Papir har ikke sviktet meg, det har derimot batterier gjort. Vi tror mest på Nenads bil – en Toyota (navnet Toyota er indisk navn på en jeep – en jeep som ikke er høy på pæra), på min sykkel Merida, Gudshjelp og mine beina.
Vi er veldig opptatt av sykkelen. Den bærer vi med oss overalt. Om kveldene mens vi leter etter overnattingssted har vi sykkelen med oss. I en liten landsby fant vi ikke overnatting, så sov vi i bilen. Det var ikke komfortabelt, og vi våknet ofte redde for at noen stjal sykkelen fra biltaket. Vi kjempet mot tyvene som ikke fantes en gang. Å se sykkelen oppe på taket fremkalt en stor hjertesukk: Uhhh! Den er her.
Grenseoverganger er spesielle. Jeg har alltid vært fascinert ovenfor fredelighet og ro på disse stedene ved grensene. Vi som ikke hører i Schengen-sonen har dårlige erfaringer som gjør at våre hjerter slå raskere og hardere. Det er slik nå også, men mennesker går forbi og følger sine egne veier, de ser ikke mot oss. Grensen mellom Ungarn og Slovakia er en bro. Mennesker spaserer over den i badedrakter ettersom Donau er der. Det er varmt og det bades. Grensen mellom Slovakia og Østerrike er en ferge og kaptein er en rolig kar som er lite interessert i omgivelsene, og den mellom Østerrike og Tsjekkia har et skilt som er skjult mellom trær, jeg holdt faktisk på å gå forbi den. Noen av de menneskene vi snakket underveis med sa at grenseløshet er frihet. Jeg vet ikke, hvem sin?
Påspandert
I Slovakia har vi det fint, og føler oss hjemme. Det ligner Serbia, og det finnes en sjanse at vi kan snakke serbisk og bruke pantomime, så forstår vi hverandre. Slovaker liker oss fra Serbia, likevel tror de at vi to er gale. Det er vel litt slik: våre dager er uforutsigbare, en dag sover vi i bilen, spiser mat fra matboksen, men neste dagen får vi et rom i en billig hostel fordi eier likte ideen som førte oss til ham og på veien til Norge. I Østerrike spanderer en kafeeier drink, han liker vårt reisemål også. Dette var fantastisk, og med alle snakker vi om frihet.
Med tiden blir Nenad flinkere med å sette sykkelen på taket og ta den ned, mens jeg blir mer og mer sulten. Jeg har inntrykk av at jeg blir sulten etter bare to timer. Nenad liker å sitere sin yndlingsdikt «Du kunne spise hele oksen, hvis du vil det … hvis du vil det…» Oh, jeg vil gjerne det. Mange teoretiske påstander er her ugyldige. Det sies at man ikke skal være aktiv før to timer etter middagen. Glem det! Hvis jeg hadde hold meg til det, vil jeg være sulten hele tiden og vi skulle komme til Norge omtrent til høsten.
Nenad spiser tørket frukt. Han pakker små porsjoner til meg og jeg får disse via bilvinduet, jeg spiser raskt alt som en spurv, og flyr videre på sykkelen. Når jeg blir veldig sliten oppover en ås kommer Nenad tilbake og kastet til meg en liten sjokolade. Den energiinnsprøytningen fikk meg til å klare resten av den dagens rute. Vårt samarbeid fikk meg til å tenke på Rocky (bokser) og hans trener.
Aldri glemme
Nenad er utrolig tålmodig, og gir meg lov til å sykle på tross av at han mener jeg ikke burde gjøre det. Regn har gjort meg gjennomvåt flere ganger, og jeg måtte ta små pauser i bilen. Da snakket vi om frihet og historien. Føler ansvar, men også ære over at vi er på denne veien mot Norge. Fremdeles er det for meg utenkelig, akkurat som før denne reisen, at noen har tatt mennesker fra min hjemby, frarøvet frihet til dem, og send dem til Norge til å dø. Og det dreier seg ikke om kun mennesker fra min hjemby, det er flere tusen andre fra andre steder også. Dette hadde ikke noen mening der og da, og heller ikke i dag. Tross alt det meningsløse, har dette skjedd likevel. Vi kan ikke tillate at dette glemmes. Hvis vi glemmer alle de meningsløse store leksjoner, hva er det som gir mening?
Jeg er utrolig takknemlig for min frihet, for det at jeg er i Praha, skriver dette uten å vite hvilken dag er i dag, jeg må sjekke kalenderen først. Praha er fylt med turister, men med politi også. De nylige terrorangrep som har skjedd i Europa øker sikkerhetsnivået. Europa er redd. Akkurat derfor, har det som vi gjør en mening. Det er slitsom både fysisk og psykisk, men hver dag da Nenad tar sykkelen ned fra taket vet jeg at vi er på riktig vei og med riktig mål. Jeg er ikke redd. Vi er ikke redde. Vi gleder oss til enhver ny dag og utfordringer som venter på oss.
