Der bodde en underlig gråsprengt en på den ytterste nøgne ø. Et besøk hos Bjarne Johnsen på Nymoen innerst i Nordrøsvatn kan gi assosiasjoner til Terje Vigen. Bjarne fyller nok ikke kriteriene til å være en underlig en. Han bor heller ikke på den ytterste nøgne ø, men innerst inne mot den evige snø.
HAIN BJARNE PÅ NYMOEN
Ingress:
Der bodde en underlig gråsprengt en på den ytterste nøgne ø. Et besøk hos Bjarne Johnsen på Nymoen innerst i Nordrøsvatn kan gi assosiasjoner til Terje Vigen. Bjarne fyller nok ikke kriteriene til å være en underlig en. Han bor heller ikke på den ytterste nøgne ø, men innerst inne mot den evige snø.
Tekst:
Nymoen er ikke en gammel slektsgård. Det var far til Bjarne, Kåre Johnsen, som begynte å ta opp bruket i 1933. Familien på 3 personer, Kåre, hans kone Emma og datteren Else flyttet dit i 1935. Senere kom det 2 barn til, de fikk datteren Irene og så kom Bjarne i 1941.
DE FØRSTE ÅRENE PÅ NYMOEN
Bjarne Johnsen kan fortelle om hvordan livet var i området også fra tida før han husker.
– Før det ble dyrket opp innmark nok til å fø dyrene på gården drev oppsitterne med utengslott, det vil si at man slo myrer og andre steder der det vokste gress som egnet seg til dyrefor. Det beste gresset fantes der det var voller med bladgress på. Dette var mer næringsrikt enn myrgress. Når så gresset var tørket, ble det lagret i utengsløer til vinteren kom, vet Bjarne å berette.
En annen form for lagring av gress var høystakker. Der ble gresset lagret på et underlag av busker og ris for å få det opp fra bakkenivået. Størrelsen på en høystakk varierte etter mengden av høy som var i rimelig nærhet. Formen var tilnærmet rund, en diameter på ca. 3 meter var ikke uvanlig størrelse.
På toppen ble høystakken formet som en kjegle for at nedbør skulle renne av. Helt på toppen ble det lagt never og torv for å forhindre vatn å trenge ned i høyet. Også her gikk utviklingen framover, og konstruktørene byttet ut never med takpapp.
– Levemåten var langt på veg naturalhusholdning, gårdsbruket ga liten avkastning i form av kontanter. Det forekom nok at det kunne selges et slakt i blant, og litt smør kunne man også selge i gunstige tider. En kjærkommen ekstrainntekt for mange rundt Røsvatn var leveranse av ved til dampbåten Kolbein. Jakt, og da spesielt fangst av ryper, ga sammen med husflidsarbeid også et økonomisk bidra som hjalp godt i knappe tider, forteller Bjarne.
Selv om det fantes tiur og orre i området ble det jaktet lite på disse artene. Mye av årsaken her var nok av fredningsbestemmelsene selv om folk nok ikke var direkte paragrafryttere på området. I tillegg var det dårlig pris på slikt vilt, så dette ble helst brukt i egen husholdning.
– Orren var grei kost. Hadde man flesk å spekke den med ble det god mat. Men tiuren som beitet på furua smakte ofte av furubar så den var mindre populær kost. For å få brukbar mat av den, måtte kjøttet ligge en viss tid i eddikvatn, husker Bjarne Johnsen med en humoristisk mine.
Det forekom elg i området som også ga tilskudd til kostholdet. Når det gjelder lovligheten med elgjakt i gamle dager, synes dette å være noe diffust. En periode var det nok tillatt å skyte en elg pr. matrikkel, men det er vel noe usikkert om denne og andre bestemmelser ble fulgt slavisk.
DE FØRSTE MINNENE
Under 2. verdenskrig bisto familien på Nymoen, sammen med andre, flyktninger som rømte unna tyskerne. Dette førte til at familien fant det trygges selv å dra over grensen til Sverige. Det skjedde da Bjarne var ett år gammel, og de ble der til krigen var slutt.
– Hva er det første du husker fra barndommen?
– Det var da vi kom tilbake fra Sverige, og var inne på en av nabogårdene. Jeg elsket å springe barfot, men så ville tilfeldighetene at det lå noen rester av knust glass på bakken. Jeg kom til å tråkke på det knuste glasset og fikk en bit inn i foten. For å dempe ubehaget med å bruke foten la jeg meg til en spesiell stil når jeg gikk. Jeg tråkket bare på yttersida av foten i lang tid framover, husker Bjarne.
Det var tidlig på sommeren at Bjarne fikk glassbiten inn i foten, og han slet med dette til seint på høsten. Det var på tale å oppsøke lege for å få ut glasset, men utpå høsten kom det ut av seg selv. For at Bjarne skulle få tilbake normalt ganglag, ble ski tatt i bruk. Med ski på føttene måtte han ta en mer normal beinstilling, og dette virket etter hensikten.
GRENSEHANDEL
– Jeg var 6 år da jeg fikk ljåorv hus bestemor Ida i Steikvasselv. Hun mente at den der store slampen ikke skulle bare gå der uten å gjøre noe, forteller Bjarne.
Ellers husker han at faren var av den oppfatning at han ikke skulle delta så mye i arbeidet mens han var så liten. Men da han var ni år ble, det annerledes. Da måtte han stå på så mye som mulig. Han minnes at en gang som niåring måtte han slå kålrabilandet, og så dra over til Røneset i Sverige for å kjøpe snus. På slike turer gikk han alene. Kun på første turen hadde han selskap med en voksen. Da den turen var gjort fikk han beskjed om at nå visste han vegen så nå var det bare å gå.
På turene over grensen tok han med seg også andre varer. Av de produktene som var mest aktuelle å frakte over grensen, var sukker fra Sverige til Norge og margarin fra Norge til Sverige. Det vanlige var at han på slike turer bar varer som til sammen veide rundt 12 kilo.
I høgsesongen var det vanlig med en ukentlig tur. Sukker som han bar med seg fra Sverige, havnet ofte på Baklandsida, forteller Bjarne.
– Det ble nok en del heimbreint av dette, filosoferer han.
– Margarin var fra fabrikken på Finneidfjord. Det var av merkene Siri, og Veslemøy når den kom. Svenskene var ville etter de produktene. Etterspørselen var så stor at jeg ikke klarte å bære med meg nok til å dekke den, minnes han.
Det som foregikk var en form for byttehandel. Når margarinen var avlevert til mottakerne i Sverige, var det å få sukker i sekken og returnere heim til Nymoen. Samlet lengde som ble tilbakelagt på en og samme dag var på ca. 40 kilometer.
Bjarne kan ikke huske at han gruet seg til slike turer. På andre sida av grensen traff han jevngamle gutter, så det var litt avveksling fra dagliglivet på Nymoen. Men noe fikk han ut av turene:
– Jeg forbante meg på at jeg aldri skulle ete snus. Og det har jeg holdt, jeg så på snusen som en straffedom. Det hente nok at jeg brøt med forutsetningene om å komme tilbake samme dag. I stedet ga jeg meg igjen til neste dag og spilt fotball sammen med guttene der. Det førte nok til at jeg fikk noe oppstreking når jeg da kom heim, minnes han.
På en av sine turer nådde han igjen et turistfølge. Deltakerne her syntes synd på han, og ga han både mat og drikke.
– Jeg likte det ikke noe særlig, men kunne jo ikke takke nei. Så ble jeg tilbudt å gå sammen med følget, men jeg syntes at de gikk for sakte. Så etter en stund smettet jeg av meg skoene og forsvant fra dem. Jeg orket ikke å gå sammen med dem, forteller han.
SKOLEGANG
Grunnskolen, eller det som den gang hette folkeskolen, gikk Bjarne i Varntresk som ligger ca. 20 km fra Nymoen. Skolen hadde internat som elever med lang skoleveg bodde på. Det var turnuser på to eller tre uker med skole, og tilsvarende perioder med skolefri. I skoleperiodene hendte det at Bjarne var heime i helgene, men det vanlige var å være bort fra heimen i to eller tre uker sammenhengende. Skoledagen på lørdager varte til klokka tolv. Så hvis han skulle heim i helga, kunne han starte heimturen først da. Så var han heime til utpå søndag før han startet tilbaketuren til skolen.
Mens Røsvatnet var isfritt gikk det rutebåt som elevene kunne reise med.
– Verst var det høst og vår når isen ikke var farbar og båten ikke gikk. Da måtte vi karre oss landvegen, og jeg husker at pappa bygde ei lita pram som vi dro med oss for å passere Tjetterskardelva med, forteller han.
Han sier videre at han ikke minnes særlig belastning for egen del med å være borte fra heimen i skoleperiodene. For andre som var medelever av han kunne det nok være mer belastende. Mobbing var nok ikke noe ukjent fenomen i de dagene heller. Bjarne har bestandig vært stor og kraftig, så han husker det forekom at han grep inn til fordel for andre som ble plaget. Dette fikk han anerkjennelse for, noe han synes er fint å huske.
Senere ble det framhaldsskole i Hattfjelldal. Den varte fra høsten til ut i januar med mulighet for enkelte besøk i heimen mens rutebåten gikk.
KOMMUNIKASJONER
Den første tida Bjarne husker var det rutebåten som ga forbindelse med omverdenen om sommeren. Rett nok var det mulig å få skyss med dem som fraktet post til oppsitterne ved Røsvatn. Det meste av forbindelsen gikk til Varntresk og Hattfjelldal, Nymoen og området rundt hørte da til Hattfjelldal kommune. Innkjøp av varer ble vanligvis gjort på butikken i Varntresk, selv om svenskehandelen holdt seg lenge. Klær og husgeråd ble bestilt med utgangspunkt i kataloger fra varehus, og Bjarne husker at han bar mange pakker over grensen. Ikke bare til eget bruk, men også til andre mottakere.
Men ruteopplegget var slik at det også gikk an å ta dagsturer til Korgen med rutebåt og buss.
– Som ungdom hendte det også at jeg tok en utvidet helgetur til Hemnesberget for å besøke søsteren min som bodde der. Da kunne jeg dra utover på lørdag og tilbake f. eks på tirsdag med å ta bussen fra Hemnesberget til Røsvassbukta. Der korresponderte bussen med rutebåten som jeg så reiste med heim til Nymoen, minnes Bjarne.
De første årene hadde Nymoen og området rundt ikke telefonforbindelse med omverdenen. Bjarne mener at telefonlinje ble lagt etter krigen, antakelig i 1946. Da ble trådene for det meste festet med isolatorer til bjørketrær som sto høvelig til. De første apparatene de fikk var etterlatenskaper fra tyskerne. Da var det flere abonnenter på samme linje som hver hadde sitt eget ringesignal. En abonnent hadde ett langt, en annen to lange osv. For ytterlig å skille brukerne hadde noen også innslag av korte signal.
Flere abonnenter på samme linje åpnet mulighet for å tyvlytte på hverandre. Systemet ble også videreutviklet slik at man kunne koble radioen til linja. En kan tenke seg at brukerne var forsiktige med å dele hemmelighet over telefonen.
GÅRDSBRUKET
Bjarne har arbeidet det meste av sitt liv på gården Nymoen. Han ville dyrke opp mer land, men det ville ikke faren.
– Han skulle ikke ha vært bonde, men smed. Når han var i smia kunne han arbeide lenge med slike oppgaver. Det var arbeid han likte og som han kunne godt. Han hadde ingen teoretisk bakgrunn i faget, han var selvlært. Han likte også å jobb med motorer, så hans interesse for jordbruk var nok ikke av det helt store. Det var nok derfor at han ikke ville bygge ut bruket mer, tror Bjarne.
Det ble allikevel noen kortere perioder med arbeid utenfor gårdsbruket. Han var bl.a. med på å bygge kraftlinja over til Sverige. Så var han en periode i Fagerstad i Sverige der han bl.a. jobbet med produksjon av hardmetall slik som bergborer og lignende.
– Det var nære på at jeg ikke flyttet dit, og jeg var kanskje dum som ikke slo til. Der ble jeg tilbudt opplæring i det arbeidet som jeg ønsket, men jeg avslo. Jeg var nok for sterkt bunnet til heimplassen. Så følte jeg nok litt forventninger fra ho mamma, og hun tok initiativ til at jeg skulle overta bruket.
JAKT
Nymoen ligger slik til at jakt er en naturlig aktivitet, og det har Bjarne benyttet seg av. Men ikke all jakt har hatt like stor interesse. Jakt på ryper, inkludert snarefangst var en del av inntektsgrunnlaget, og ikke forbunnet med den store lidenskapen. Elgjakt var heller ikke det helt store. Riktig nok var det greit med elgkjøtt, og samarbeid med hundene på slik jakt var givende. Bjarne har ikke eksakte tall på hvor mange elger han har felt i sin tid, men mener at han nok til sammen har felt over 50 elger.
– Jakt på rovdyr var det jeg likte best. Det har blitt over 20 gauper og 10 jerver som er offisielle, betror Bjarne oss.
Lisensjakt på rovdyr er ikke nok til å holde bestanden nede på et aktuelt nivå. Sett med litt humor, har noen konkludert med at Hemnes og Rana har en fellingskvote ei halv gaupe hver. Gaupebestanden er nok til å leve med, verre er det med jerv, bjørn og ørn i området etter Bjarnes erfaring.
FISKOPPDRETT
Bjarne har forsøkt nye alternativ for å skaffe mer inntekt, og et slikt tiltak er oppdrett av røyr. Men det ga ikke det helt store. Det var en flopp etter hans eget utsagn. I starten var det håp om at flere skulle slå inn på denne produksjonen, men han ble alene på dette området.
– Rakfisk var populært, men Nymoen ligger for usentralt til for slik produksjon. Og foredling av fisk tar for mye tid, det vil gå utover andre aktiviteter. Produksjonen drives kun i liten målestokk, og omsetningen er bare småsalg, men anlegget ligger nå der så hvem vet, undrer Bjarne.
Han har bedre tro på røkt fisk fra oppdrettet. og mener at for noen med interesse for dette er muligheten til stede.
REGULERINGEN AV RØSVATN
Storsamfunnets inngripen i området i form av oppdemmingen av Røsvatn opplevde mange som en nedtur for oppsitterne. Staten hadde allerede tidlig etter forrige århundreskiftet sikret seg mot store erstatninger til brukerne som måtte bli berørt av en regulering.
– Jeg opplevde det slik at vi ble forsøkt presset til å flytte. Det ble ikke utbetalt noe form for erstatning til Nymoen for det som gikk tapt ved oppdemmingen. Det eneste var et felles bidrag til vegen som før gikk langs vatnet, sier Bjarne.
– Er det noen form for erodering i strandsonen nå som følge av oppdemmingen?
– Ja, det er det. Bortimot 100 meter er gravd ut i Storbakken over det som var unntakssonen, og jeg skal prøve å få rettet opp noe av dette før jeg forlater den her verden. Jeg mener at dette ikke hører heime i vårt samfunn, sier en noe indignert driver på Nymoen.
DYREHOLD
Sauehold er hovedinntekten på Nymoen nå. Bjarne innrømmer gjerne at han ser på dyr med noe andre øyne enn vel folk flest. Han snakker med sauene og hevder at han blir forstått. Folk har den oppfatning at sauene er dumme dyr, men han er ikke enig i det.
– Når det er nødvendig å skille dyr f.eks. i forbindelse med parring, så forstår de signalene fra meg. Da følger de mine ordrer, og går dit jeg vil ha dem. Også lammene forstår hva som er på gang. Det er artig å ha med dyr å gjøre, og det er mye selskap i dyrene, er hans beskjed.
Nylig hadde han en sykdomsperiode som gjorde det umulig for han å selv passe dyrene. Da stilte naboer, venner og bekjente opp og tok seg av de nødvendige gjøremålene. Sauene ble samlet inn fra beite, og dyr som skulle til slakteriet ble skilt ut.
– Alt var gjort når jeg kom heim, jeg behøvde ikke å tenke på noe. Jeg blir mer enn glad og rørt av slik hjelp, sier en glad og tilfreds gårdbruker på Nymoen.
