Når man bor langt mot nord med snø mesteparten av året, er det ikke så rart at en kan få lyst til å ta seg en tur til sydligere breddegrader for få konstatert ved selvsyn at sola fremdeles holder koken.
Uten storflyplass i umiddelbar nærhet har man valget mellom småfly, tog eller bil for å komme seg til nærmeste flyplass som er dimensjonert for å ta imot et sydenfly. Til Bodø tar det en halv dag med tog, og det er ikke mye raskere med fly, for her skal man kroppsvisiteres og lommene skal vrenges før en kommer seg om bord i en 50-seters Dash 7. Bil er nesten å foretrekke, for da kan en i alle fall stoppe og strekke på beina når man vil. Bakdelen er at for gamle folk trenges det en del stopp og minst ei overnatting på hotell.
Turen vår gikk med charterfly fra Oslo lufthavn Gardermoen, nettopp åpna etter større utbygging. Nå er det så viselig innretta at en kan sjekke inn på automater, og det er vel og bra, forutsatt at automatikken fungerer. I vårt tilfelle fungerte det fint helt til den første bagasjelappen skulle skrives ut. Da var det stopp, og vi måtte ty til manuell innsjekking. Vi fikk med andre ord både i pose og sekk, men heldigvis hadde vi beregna god tid.
Før sikkerhetskontrollen var belte, klokke, PC og lommeinnhold av forskjellig slag anbragt i kurver, så da scanneren gav fra seg et høglytt ul, da jeg gikk gjennom, ble jeg mildest talt satt ut. Som et stort svettende spørsmålstegn sto jeg foran kontrolløren, som kunne fortelle meg at dette var tilfeldig rutinemessig kontroll, så det var ikke mistanke om at jeg hadde med verken narkotika eller bomber. Etter en heller overfladisk undersøkelse, kunne jeg slippe et lettelsens sukk og gå videre til Taxfree- ens utallige fristelser.
På veg inn på flyet kunne jeg ikke unngå å minnes tidligere flyturer, og jeg håpa i mitt stille sinn at den høgtalende dama fra Utaskjær i Lofoten ikke var plassert i seteraden foran meg, og at guttungen som drev vedvarende fotballtrening mot seteryggen min skulle være plassert litt lenger bak.
Det første ønsket mitt gikk bare delvis i oppfyllelse, for dama fra Lofoten var bytta ut med en relativt ung mann fra Innaskjær i Rogaland. Talegavene var formidable, og de to damene som han delte seterad med var stumme, muligens av beundring da han kunne fortelle at han hadde bodd i USA. For å bevise påstanden la han med jevne mellomrom om til amerikansk-engelsk der han syntes det passa. I mitt stille sinn døpte jeg den taletrengte for kverna, og kverna malte ufortrødent i det vide og breie, og bare en relativt god oppdragelse kombinert med litt folkeskikk, fikk meg fra å be ajysar?n om å klappe igjen.
Ønske nummer to ble kontant avslått i god tid før flyet tok av. Guttungen hadde selvfølgelig fått plass i setet bak meg, og beina hans var akkurat for lange til å være for korte til å nå fram til ryggen på setet mitt. Samtidig som flyet tok av, tok guttungen avspark. Kampen varte nesten nøyaktig fire timer. Før flyet tok av, var jeg frista til å be mora binde føttene til poden, men naturen kom meg til hjelp. Under oppstigninga fikk gutten med føttene merke trykkforandringa, noe som virka heller smertefullt på ørene hans, og det gav seg uttrykk i langtrukne, uartikulerte lyder. Det var heva over tvil at ungen hadde det vondt, men jeg måtte grave litt ned i følelsesregisteret for å opparbeide riktig grad av medynk. Det positive var at seteryggen fikk være i fred ei stund.
Så kom vi til den behagelige delen av flyturen, trodde jeg. Vi skulle få servert mat av beste sort fra SAS catering, eller hvor den nå kommer fra. Nå er det slik at de som sitter rett over vingene, er plassert nesten nøyaktig midt i kabinen. Siden serveringa begynte foran og bak samtidig, ble vingesitterne de siste som fikk mat, men vi fikk i alle fall det samme som de andre – Kylling med pasta, eller omvendt. Forretten bestod av laks og eggerøre og desserten var belgisk sjokoladekake. Mellomrett var camenbert og knekkebrød. Dette så virkelig lovende ut. Laksen og eggerøra var nok til godt og vel en munnfull, og det smakte slett ikke så verst. Det samme kan sies om kyllingpastaen, og den var faktisk et helt lite måltid.
Men så skal maten etes, og for den som aldri har prøvd seg som akrobat, kan det være en krevende øvelse. Med den venstre albuen mot mannen i nabosetet sin albu og den høyre mot midtgangen, blir det en konsentrasjonsøvelse av dimensjoner. Det virka som om cabinpersonalet hadde lagt inn trimøkt etter at serveringa var ferdig. De var stadig på farten med kaffe- eller tekanne, og like ofte fikk høyre albu seg en dytt av passerende flyvertinner. Når en i tillegg skal manøvrere fire retter og en kaffekopp på et knøttllite bord, da har man virkelig ei utfordring.
Det var med lettelse at emballasjen ble pakka ned og det kunne konstateres at mesteparten av maten hadde kommet til riktig bestemmelsessted. Verre gikk det med dama på vindusplassen. Hun hadde sikkert sett fram til å fortære det delikate sjokoladekakestykket av belgisk opprinnelse, og det måtte være en gedigen skuffelse da hele stykket havna i dørken. I pur medfølelse gav vi to som delte seterad med dama, henne alt vi hadde av servietter og gjorde plass slik at hun kunne få ta opp smulene. Det var jo inga mening i at hun skulle sitte med begge føttene i en haug av kakesmuler resten av flyturen.
Etter timer i lufta, var det tid for toalettbesøk. Da undertegnede ikke akkurat er slangemenneske, ble det ikke noen udelt positiv opplevelse. Ved nærmere ettertanke, forstår jeg filosofien bak flydoene. Samtidig som de ikke skal bruke for mye av et begrensa areal, så vil størrelsen på rommet (eller helst mangelen på størrelse) virke avskrekkende på potensielle besøkende. Jeg kan ikke se for meg at noen vil oppholde seg i disse trange omgivelsene lenger enn høgst nødvendig. Erfarne flypassasjerer vet imidlertid å ta forholdsregler før de går om bord.
Bortsett fra at poden bak seteryggen min (han med de litt for lange føttene) fikk problemer med trommehinnene med påfølgende hyl og skriking, så gikk landinga smertefritt, og vi kunne sette beina på Kretas jord. Etter en rutinemessig busstur til terminalen og ditto rutinemessig venting ved transportbandet i håp om å finne kofferten, gikk turen med buss til hotellet der vi skulle tilbringe to solrike uker. Men det er en annen historie.
